De skulle ha flyttet hele regjeringskvartalet til Økern

Folket unnet staten «alt» etter 22. juli, og engasjementet for Y-blokka våknet for seint.

Nå er de i gang. Tunge lastebiler kjører inn og ut av det avsperrede området rundt Y-blokka i Oslo sentrum. Bit for bit skal den gamle kjempen plukkes ned.

Når regjeringen med kommunalminister Nicolai Astrup nå faktisk river Y-blokka, er det et resultat av en langvarig og vond prosess. En prosess der de store partiene og det statlige byråkratiet har banket igjennom egne behov, og fått forholdsvis lett spill overfor en befolkning som i tiden etter 22. juli 2011 unnet vår regjering og dens statsforvaltning «alt».

Astrup er den tredje Høyre-statsråden som har balet med denne saken.

– Y-blokka rives. Det handler om sikkerhet. Det er vanskelig å sikre Y-blokka på en god måte, sa daværende kommunalminister Jan Tore Sanner etter at regjeringen i 2014 vedtok at Høyblokka skulle få stå, mens Y skulle bort.

Og i 2019, etter flere klagerunder og nye vurderinger av andre instanser, kunne kommunestatsråd Monica Mæland lettet konstatere:

– Jeg er glad for at Fylkesmannen bekrefter at rivevedtaket er gyldig og at vi nå kan gå videre i arbeidet med å bygge et åpent, trygt og grønt regjeringskvartal. Jeg vil understreke at det ikke foreligger nye momenter i denne saken nå som skulle tilsi en fornyet vurdering.

Protestene har vært høylytte, men til å begynne med kom de stort sett fra en gjeng kulturminnefolk og kunstnere, samt en og annen arkitekt. De fleste av oss andre tenkte «pytt, pytt» – de fortjener et nytt bygg som er både stort, flott og sikkert nok.

Gatekunsteren AFK er et eksempel. Nylig «dekorerte» han tregjerdet rundt Y-blokka med et maleri av en sint Picasso.

– Hadde det ikke vært for min egen uvitenhet, ville jeg blitt med i kampen for lenge siden. Jeg tror det er den samme uvitenheten som har drevet fram denne beklagelige politiske beslutningen, skrev den anonyme kunstrene til Aftenposten i sakens anledning.

Selvsagt fortjener den sentrale statsforvaltningen et godt sted å være. Men må det ligge akkurat der det gamle ligger? Jeg har hørt argumenter om at det nye regjeringskvartalet må ligge akkurat her, hvis ikke så «vinner terroristen». Vel, det kan også argumenteres for at man nå bygger et gigantisk monument til hans minne – til en ukjent skyhøy pris – 90 milliarder sier noen av ryktene.

Det gir mening at parlamentet vårt – Stortinget – må ligge midt i hjertet av Oslo. Men hvorfor må Fiskeridepartementet og Forsvarsdepartementet gjøre det?

Det er Stortinget som er «folkets bygning» – ikke regjeringskontorene. Der jobber snaut 5000 ansatte byråkrater, samt knapt 20 folkevalgte regjeringsmedlemmer. Det finnes de som hadde levd fint med om statsforvaltningen ble lagt på Økern, på Haugerud eller et annet sted litt mer i hovedstadens randsone.

Videre er det lagt til grunn at regjeringskvartalet må ligge samlet på ett sted. Hvorfor? Fordi den forrige, rødgrønne regjeringen bestemte det? Er ikke våre styrende organer bedre sikret mot terrorister dersom de er spredd rundt i byen, og dermed vanskeligere å få has på?

Ja, da – det er litt seint å komme trekkende med dette nå. Og det stemmer at Stortinget har vedtatt både riving og bygging på «demokratisk vis».

Og da hjelper det nok ikke at stadig flere «vanlige folk» har våknet de siste månedene.

Oslo bystyre vil helst at Y-blokka står, og alle faginstanser som handler om bygg og kulturminner protesterer, og mener Y-blokkas arkitektur og den berømte Picasso-kunsten må bevares for ettertiden fordi den tilhører folket, og at kunsten der er skjenket oss i gave av en verdensberømt kunstner.

Om enkelte mener at blokka er «stygg» eller «funksjonell» er fullstendig irrelevant i denne sammenheng.

«Dette er det viktigste arkitektoniske monumentet over Norges vekst i etterkrigstiden», sa tidligere leder av Plan og bygningsetaten i Oslo i mer enn 20 år, Ellen de Vibe i Debatten på NRK denne uken. Hun henvendte seg også direkte til Arbeiderpartiet og påpekte at Y-blokka er et monument over sosialdemokratiet. Noen dager tidligere hadde hun lenket seg fast i Y-blokka og blitt fjernet av politiet.

Byantikvaren og Riksantikvaren mener også at Y må stå.

Men ikke Høyre og Arbeiderpartiet, som ellers mer enn gjerne gjemmer seg bak «faglige råd» – heldigvis i «disse tider».

Ap hadde spadd opp selveste stortingsrepresentant Stein-Erik Lauvås til den omtalte debatten.

Akkurat som Nicolai Astrup, hadde han også en nokså arrogant «forståelse» for at mange mener dette er feil, og han klarte til å med å lire av seg noe om at «det er jo bra at folk vil verne gamle bygninger og gamle dampbåter og slikt».(!)

Det var nummeret før Lauvås og Astrup tiltalte sine motdebattanter med «Lille venn» ...

Men de har sine heiagjenger Lauvås og Astrup også. Blant annet får de applaus fra kommunikasjonsrådgiverkorpset til den gamle rødgrønne regjeringa – som i sine egne ekkokamre sprer om seg med velformulerte artigheter som «jeg slegger inn et ‘like’ på at dritten må rives». De drømmer nok om comeback som politisk rådgiver i Barnslig og familiærtdepartementet.

Det er trist at dette praktbygget nå blir plukket ned av ivrige byggherrer fra Statsbygg.

– Vi har ventet i ni år, sier Nicolai Astrup. Like vel kan han altså ikke vente til at Stortinget har fått se kostnadsoverslaget i revidert om en liten uke. Eller til saken om forvaltningsprosessen er ferdigbehandlet i retten til høsten.

Men enda rarere er det at Arbeiderpartiet ikke trenger å se noe budsjett for dette gigantprosjektet før de gir sin viktigste politiske motstander et rungende «go for it». Det er smått utrolig.

Ap-politikerne maser om kuvertprisen på Nicolai Tangens «Back to University»-seminar, men bryr seg tilsynelatende filla om hvor mye det nye regjeringskvartalet vil koste.

Våtere drøm om nytt regjeringskontor enn det er det vanskelig å få.

Beslutningen om å rive Y-blokka vil kunne bli nok en sak der Arbeiderpartiets drømmer om et potent comeback ender i et mareritt av vasne bortforklaringer.