Pengeflyten i Munchmuseet

Det er en viss etterspørsel etter syndere for tiden. Det har det for så vidt alltid vært. På 70-tallet sang Åse Kleveland Alf Prøysens tekst: «Skaff meg en synder å tilgi - en som større enn meg - så jeg kan få tilgi for en gang skyld, og andre skal knele for meg».

Det er de som beskriver Nicolai Tangen som en synder av den riktig ille sorten. Han har tjent seg søkkrik ved å opptre som hardbarket kapitalist og plassert pengene sine i et skatteparadis. Og så har han spandert reise og et luksusseminar på et bortimot to snes nordmenn.

Nå blåser det en kritikkens - og beklagelsen vind over landet.

Kultureliten var brukbart representert. Her var Erling Kagge, forlegger og kunstelsker. Han har det ikke vært så mye snakk om. Dessuten gjør han som han vil.

Kunstnerisk direktør Trude Ugelstad ved Sørlandets Kunstmuseum var også der. Tangen har gitt kunst for en del hundre millioner til museet. Et seminar i tillegg er ikke mer enn et spøtt i havet. Ingen sak.

LES OGSÅ | Munch skal få mer digitalt trøkk

Karin Hindsbo, leder for Nasjonalmuseet, sa nei til invitasjonen. Hun fant de ikke relevant nok for jobben sin. Tre dager i luksus med interessante mennesker hvor hun ikke hadde trengt å betale et øre, fristet ikke.

Tone Hansen, direktør for Henie Onstads kunstsenter, var med. Hun sier til Aftenposten at hun vurderte seminaret som «absolutt nødvendig, kunstfaglig relevant og nettverksemssig nyttig». Museet er organisert som en stiftelse. Hun ser det ikke som problematisk at hun har fått påspandert reise og opphold.

Det er forståelig. Nicolai Tangen er ingen kunde. Det eneste som knytter Hansen og Tangen sammen, er at de begge er opptatt av kunst.

Direktør Stein Olav Henrichsen ved Munchmuseet mener dette seminaret var meget relevant for ham. Han beklager ikke at han var med eller lot Nicolai Tangen ta regningen.

Han mener det er innenfor Oslo kommunes regelverk å la Tangen betale fordi det her ikke er noen mulige interesse- eller habilitetskonflikter. Han argumenterer også med at denne typen gaver er i tråd med Det internasjonale museumsforbundets regelverk.

Regningen er på rundt 120 000 kroner. Nå vil museet tar selv regningen

– Det gjør vi ikke fordi vi mener det var feil at Tangen betalte, men fordi det er blitt stilt spørsmål med dette i offentligheten, sier han til Aftenposten.

Det må være den tynneste begrunnelsen noen i kultursektoren har gitt for å betale en regning en ikke trenger betale. Avtalen var jo at Tangen skulle betale.

En skulle tro de vasset i penger ved Munchmuseet. I ettertid forsøker Henrichsen å begrunne at han brukte 120.000 kroner for å delta på et seminar, som om han han hører til samme finanselite som Nicolai Tangen og hans kompiser i hedgefondsverdenen.

Stein Olav Henrichsen skulle stått for sin avgjørelse, forsvart seg og forklart, ikke lusket unna i et forsøk på å framstå som uklanderlig. En sjef bør stå fast og ikke opptre som siv i vinden.

Hvis han hadde ment han hadde gjort noe galt, måtte han selvsagt beklaget, men å sende regningen til sin arbeidsgiver og dermed skattebetalerne er å utføre en selvkomponert botshandling som ingen har bedt om.

De liker nok ikke denne saken i det rødgrønne byrådet i Oslo. Hvis det er kulturbyråd Rina Marianne Hansen (AP) som han bedt om at museet tar regningen, burde Henrichsen opplyst om det.

Hvis hun har bedt om det, burde han sagt nei. Noen ganger må ledere stå opp mot eiere og politikere som er redd for å få kapitalistisk søle på seg.