Synspunkt
Kristendommen og den gylne regel – retningsgivende for politisk tenkning?
Rausheten i Mìmir Kristjánssons teologiske tolkning vil være avhengig av hva han legger i sin politiske tolkning, spesielt i uttrykksformen «alle er like», skriver Øystein Blymke.
Øystein Blymke er statsviter.
SYNSPUNKT. Ingen politisk ideologi har enerett til kristendommens rettferdighets- og nestekjærlighetsidealer. Og selv ikke KrFs kristendemokratiske grunnlag synes å overbevise alt kristenfolket om at deres politikk og trosgrunnlag kan vandre hånd i hånd. Ikke så rart kanskje?
At Jesus antakelig ville vært sosialist, eller kanskje til og med kommunist, om han hadde hatt sitt virke her på jorden i våre dager, er en ikke helt ukjent oppfatning. I alle fall en mer gangbar oppfatning antakelig, enn å forankre Herrens ord om rettferdighet og nestekjærlighet til nyliberal – kapitalistisk tenkning. Rødt-politiker og forfatter Mimir Kristjánsson er åpenbart blant dem som mener at kristendommens ideer og tanker trives best på venstresiden i norsk politikk.
I et dybdeintervju med Alf van der Hagen i Dagens Perspektiv deler Kristjánsson mange interessante tanker med van der Hagen, om hvordan kristendommen har påvirket ham, og hans politiske tenkning. Noen av Kristjánssons svar fortjener å bli kommentert. Enkelte av dem vil det også være betimelig å følge opp med nye, undrende og til dels kritiske spørsmål.
«Det mest sympatiske med den kristne tradisjonen er jo ideen om at alle er like foran Gud» sier Kristjánsson. En raus og inkluderende tolkning av kristen tradisjon må man kunne si, i alle fall når den målbæres av er en så vidt fremtredende Rødt-politiker som Kristjánsson.
Rausheten i Kristjánssons teologiske tolkning vil imidlertid være avhengig av hva han legger i sin politiske tolkning, spesielt i uttrykksformen «alle er like». Betyr det også at alle er like, i betydningen at vi mennesker (alle) skal behandles med respekt, likeverd og ha like muligheter til å utvikle sin forskjellighet, i verdier og livsanskuelser?
Med en slik forståelse av «likhet» - definert som «like muligheter», vil sannsynligvis både Kristjánsson, Rødt og ihuga sosialister måtte fri seg fra sin tradisjonelle klasse-tenkning
Det vil si er Rødt-politikerens tanker om likhet også en erkjennelse av at gresset riktignok skal være like grønt for «alle» (altså at alle skal bli omsorgsfullt ivaretatt av velferdsstatens sikkerhetsnett), men også at «alle» skal ha samme mulighet, enten de ender opp som Kong Salomo eller som Jørgen Hattemaker? Med en slik forståelse av «likhet» - definert som «like muligheter», vil sannsynligvis både Kristjánsson, Rødt og ihuga sosialister måtte fri seg fra sin tradisjonelle klasse-tenkning.
Både for Rødt sin tenkning, og i kristen tenkning må vel utgangspunktet være at vi «alle er Guds (eller ideologiens) barn» Og dette inkluderende «alle» må gjelde, enten vi karakteriserer hverandre som populister, profitører, sårbare, fattige eller rike? De kristne likhetsidealer vil da innebære, at selv om vi alle kommer til verden med det samme fødselsskriket, så utvikler vi oss forskjellig – med forskjellige evner, ambisjoner og oppfatninger om hvordan vi skal og bør leve «det gode liv».
På dette punkt skiller nok likevel Høyre- og venstresiden lag. Høyresiden kan, på godt kristent grunnlag, snakke om «likhet for loven» eller om «like muligheter for alle», mens venstresiden, Kristjánsson inklusive, i større grad tolker kristne verdier og ideer dit hen at de kan og bør kunne innordnes et kollektivt likhets-ideal. Begge tolkninger kan, med en viss god vilje, vise til den hellige bibelske skrift om likhet og nestekjærlighet, men samtidig utlegges høyre- og venstresidens testamentariske likhetsforståelse ulikt.
At alle er like for Gud, «er jo en radikal, på grensen til en kommunistisk tanke.» konstaterer Kristjánsson. Tja, hva skal man si til den påstanden? I kristen sammenheng innebærer vel også likhetstanken at vi alle skal stå til rette for hva vi er, og har gjort i våre forskjellige liv, men forvente å bli behandlet rettferdig, og på en likeverdig måte.
Den kommunistiske likhetstanke derimot, er vel på sett og vis å endre (noen vil si «indoktrinere») menneskets tanke- og følelsesliv slik at den medfødte forskjellighet (vår medfødte selvoppholdelsesdrift og dyrking av egeninteressen) svekkes så meget at de likhetsidealer en autoritær klassedrevet stat mener er de rette, må etterleves – til felleskapets «beste», men med ditto fortrengning av vårt egoistisk innrettede tenke- og levesett.
En form for kollektiv visdom
«Selv er jeg vel en slags radikaldemokrat, i den forstand at jeg har stor tro på menneskets kollektive visdom» hevder Kristjánsson. Tanken om en kollektiv visdom høres veldig demokratisk ut, men også litt utopisk. Hvem skal i så fall tolke, og trekke konklusjoner om når den kollektive visdom har slått inn, og vise «oss alle» den rette vei for staten å følge – på «alles» vegne? Og hvilken frihet skal staten i så fall vise den individuelle visdom?
Et slikt filosofisk-ideologisk betingede spørsmålet har stått ubesvart, lenge før Hegel, Marx, og Engels gjorde sine skjellsettende forsøk på å forklare «oss alle» hvilke likhets-, frihets- og brorskapsidealer menneskeheten burde innordnes, og disiplineres til å følge.
Mammon – Bibelens tanker om jordisk rikdom
Den største trusselen mot en rettferdig samfunnsorden kommer ikke fra muslimene, og ikke fra marxistene, men fra mammon, sier Kristjánsson ifølge intervjuet. Og videre, at «vi trenger de kristne verdier i kampen mot markedsliberalismen»…(…), og at vi «trenger dem for å minne oss på at noe er helligere enn kjøp og salg.»
De fleste av «oss» vil antakelig kunne nikke forståelsesfullt og betinget samtykkende til Kristjánsson ord, og meningen bak dem. Men, hvem er «vi»?
Kristjánsson må øyensynlig mene de fleste av oss, og ikke bare ateister, kommunister og sosialister. Skal hans kollektive «vi» ha mening må det derfor bety at også alle troende; lutheranere, katolikker, muslimer, og humanetikere, verdsetter immaterielle verdier høyere enn de pekuniære? Og dessuten, at både kremmere, profitører og kapitalister, for sin sjelefreds skyld, bør ha mer verdifulle tanker i hodet enn de verdier som kun skapes gjennom kjøp og salg.
Den gylne regel som leveregel
Til slutt, noen velmente råd til forfatter og politiker Kristjánsson på hans lange og tornefylte vei videre, i sin søken etter den rette balanse mellom de kristne og politiske verdier: Se også hen til «Den gylne regel» eller gjensidighetsregelen på din ferd. Som den lærde politiker sikkert kjenner til, en mer universell og kollektiv regel eller idé enn den gylne, finnes det vel knapt? Regelen om at man skal behandle andre slik man selv ønsker å bli behandlet. Og med sin negasjon, om at du ikke skal behandle medmennesker slik du selv ikke vil bli behandlet.
«Alle» – nyliberale som konservative, Rødt-politikere som sosialdemokrater og borgerlige velgere, vil ha nytte av å følge en slik (leve)-regel. Ikke minst når viktige, prinsipielle og verdifulle politiske beslutninger skal fattes. Den gylne regel er da også kjent for de aller fleste religioner, livssyn og filosofiske retninger.
Tenker man litt gjennom hva full etterlevelse av denne regelen vil innebære, vil man kanskje fort erkjenne at den bygger på en overordnet idé om at vi alle er sosiale individer med egne behov, evner og livsanskuelser, men med plikt til å vise hverandre respekt, empati og medmenneskelig. Godt forankret både i etikken, religionen, politikken, og gjerne også i rettsstatens og velferdsstatens idealer.
