Synspunkt

Søkertallene til språkfag stuper, og av de som søker er det få som fullfører graden. – Om vi skal få ungdom til å velge fagene våre, må vi kunne samles om en felles faglig identitet, skriver Ane Christiansen (illustrasjon).

En epoke på vei ut av universitetenes humaniora- og samfunnsfag?

Kun 0,05 prosent av dagens studenter studerer språk – og stadig færre fullfører graden. Det varsles om krise i språkmiljøene, men i virkeligheten er det noe langt større som står på spill, skriver Ane Christiansen.

Publisert Sist oppdatert
Ane Christiansen er forfatter, redaktør og spansklærer, med Ph.d. i spansk språkvitenskap. I 2020 vant hun Frankfurtmessens gullpris for læremidler, BELMA, for «Pasos». ­ Foto Privat

De første filologene var folkeopplysere som behersket flere språk og hadde god oversikt over hele fagfeltet. De skrev avisartikler og lærebøker, oversatte litteratur og underviste. Fram til for et par tiår siden var språkstudier i skolen og høyere utdanning, om ikke den eneste, den mest åpenbare måten å tilegne seg kunnskaper om andre språk og kulturer på.

Få som utdanner seg i dag, kaller seg filologer. Språkfolk er det nærmeste jeg kommer en passende beskrivelse av oss som jobber med fremmedspråk som fag.

Hvem er vi så i dag, vi språkfolk? Vi har studert språk, men er ikke lingvister, vi har studert litteratur, men er ikke litteraturvitere, vi har lest historie, men er ikke historikere.

Nedgang i interessen for språkstudier

Det siste året har vi sett en rekke medieoppslag om den dalende interessen for studier i fremmedspråk, en trend som har pågått i lengre tid.

Når det gjelder skoleelever i Norge, så har omtrent halvparten et fremmedspråk som fag. Svært få når et ferdighetsnivå hvor de har nytte av språket de har jobbet med i flere hundre timer. Om man regner på det, så rekrutterer språkstudiene i høyere utdanning 0,05 prosent av studentene, og stadig færre av disse igjen fullfører en grad innenfor språket sitt. Tallene og alle nyhetsoppslagene, senest i Universitas, taler for seg.

Det er enklere og samtidig stadig mer unødvendig å lære seg fremmedspråk

Få vil betvile at det har en verdi å beherske flere språk, men å studere dem på universitetet framstår åpenbart ikke som viktig, verken for studentene eller for samfunnet. Svært få jobber krever utdanning i fremmedspråk. I tillegg er Google translate, ChatGPT, språkkurs i utlandet og på YouTube, og, ikke minst, en verden hvor flere og flere behersker engelsk godt, med på å sette spørsmålstegn ved språkstudiene i dagens form.

Det er enklere og samtidig stadig mer unødvendig å lære seg fremmedspråk. Å lære et språk er å lære seg en ferdighet. Det tar tid. Samtidig er et språkstudium på universitetet ikke kun et språkkurs. Man skal også tilegne seg en kultur innenfra, gjennom å lese ulike tekster på det aktuelle språket. Sånn har det imidlertid ikke vært bestandig. Og, hvordan fungerer det der reelt sett i dag?

Identitetskrise

Det varsles om krise i språkmiljøene, men hva består den krisen egentlig i? De gode svarene på hvorfor man skal studere fremmedspråk uteblir i takt med at all mulig kultur er tilgjengelig med norsk og engelsk som mellomspråk. Er krisen kun vår egen, eller er det i virkeligheten noe langt større som står på spill?

Et konstant press om forskningsbasert undervisning, studentaktive læringsformer, arbeidslivsrelevans, definerte lektorløp og andre standardiserte grader i høyere utdanning, og, ikke minst et press om publisering for de universitetsansatte, har satt hele humaniora, men kanskje spesielt språkfagene, i en krise som kanskje handler vel så mye om identitet som om tall. Attraktiviteten til en rekke studier, også våre, ser ut til å synke i takt med den økte vektleggingen av nytteverdi og arbeidslivsrelevans, skal vi tro studiebarometeret. Hvordan er det mulig?

Kanskje er vi språkfolk rett og slett i ferd med å miste oss selv litt. Om vi ikke finner alle svarene ved å se bakover, kan en titt på vår egen historie i hvert fall hjelpe oss med å plassere oss i et fellesskap og se på hva som forener oss. Om vi skal få ungdom til å velge fagene våre, må vi kunne samles om en felles faglig identitet, også når den ikke er helt oppe i dagen.

Allmueskolen og latinskolen

På 1700-tallet kom allmueskolen, med undervisning i katekismen på dansk, og mål om å forberede seg til konfirmasjonen.

Fra 1800-tallet kunne de få utvalgte gå videre til latinskolen. Der studerte man de gamle språk, altså gresk og latin, som utgangspunkt for en bredere dannelse.

Handelsgymnaset

De moderne språkene kom inn i skolene med handelsgymnaset. Modellen for Christiania Handelsgymnasium var det tyske handelsgymnaset, med stor vekt på studier i europeiske språk, primært for å kunne kommunisere med handelspartnere ute i verden.

Om vi skal få ungdom til å velge fagene våre, må vi kunne samles om en felles faglig identitet

Tysk var tradisjonelt sett det praktiske faget man trengte for å kunne tilegne seg lærdom innenfor ulike fagfelt, mens fransk var dannelsesfaget. Spansk kom inn i norsk skole, og i høyere utdanning først på Norges Handelshøgskole, for å kunne ivareta handelsinteressene innenfor klippfisknæringen. Spanskfaget var et rent ferdighetsfag.

Filologien

Først på midten av 1960-tallet ble spansk et filologisk universitetsstudium på linje med fransk og tysk. Franskprofessor Leif Sletsjøe var primus motor for opprettelsen av faget på Universitetet i Oslo, og i likhet med han selv, hadde de første studentene bakgrunn som franskfilologer.

I et forsøk på å plassere seg selv og kollegaene sine i en sammenheng, har Ane Christiansen skrevet historien om faget sitt, «Spansk på norsk. Fra klippfiskhandel til fredagstaco – historien om spanskfaget i Norge». Foto Novus Forlag

Flere av dem hadde kommet i kontakt med spansk etter å ha blitt kjente med spanske flyktninger etter Den spanske borgerkrigen i Frankrike, under sine studieopphold der. På Blindern handlet det om språkhistorie og litteratur, og man måtte studere latin i tre semestre før man kunne starte opp på de romanske språkstudiene.

Språkferdighetene, som hadde stått i fokus i handelsutdanningene, var nå noe studentene måtte tilegne seg selv. På universitetet var det dannelsen som stod i sentrum igjen, med studier i språkhistorie og litteratur. Hva språket skulle brukes til etter endt (ut)dannelse var det lite snakk om.

På 1960-tallet kom charterturismen, flybillettene ble billigere, og det ble mulig å reise til Spania uten å ruinere seg. De første studentene hadde ofte lange utenlandsopphold som en del av språkstudiene sine.

Samfunnsfaget

På 1970-tallet kom kultur og samfunn inn som en del av faget, og opprettelsen av spansk på Universitetet i Bergen i 1972, kom i stand etter en studentaksjon og en sterk politisk interesse hos studentene. Det ble vanligere å kombinere spanskstudier med samfunnsfag istedenfor med andre språkfag. I takt med at Norge fikk internasjonale interesser på flere nivåer, ble det å lære seg en kultur også viktig.

Denne trenden holdt seg gjennom 1980- og 1990-tallet, om enn i en stadig lettere utgave. Skjønnlitteraturen på studiene ble stadig mer samfunns- og dagsaktuell, den moderne historien ble viet stadig større oppmerksomhet, språkhistorien ble i større grad til studier i språkvariasjon, og områdestudiene kom for fullt.

Arbeidslivsrelevansen

I dag har også fagdidaktikk kommet inn i som en mulig del av flere språkstudier. Det ropes etter arbeidslivsrelevans for alle fag i høyere utdanning, og det er et mål at denne kommer inn på et så tidlig tidspunkt som mulig.

Fagdidaktikken er veien til arbeidslivet for oss språkfolk. For å undervise i grunnskolen, holder det med en halvårsenhet, mens det kreves en årsenhet for å undervise i videregående skole. Å skaffe seg en faglig oversikt innenfor disse rammene er umulig.

I framtiden bør vi i mye større grad tilby språk som rene ferdighetsfag istedenfor å insistere på en – med all respekt, men stadig tynnere – filologisk tilnærming til språkstudiene

Samtidig blir de universitetsansatte stadig mer spisset i sin kompetanse, og det er lenge siden jakten på publiseringspoeng overtok for folkeopplysningstradisjonen. Det er ikke min jobb å sette opp en kanon, men det har lenge vært fullt mulig å kvalifisere seg til en lærerjobb i spansk uten å kjenne til verken «Don Quijote» eller «100 års ensomhet». Kanskje gjør det ikke noe – elevene skal jo uansett ikke lese denne litteraturen. Dessuten er det vanskelig både å drive forskningsbasert undervisning og legge opp til studentaktive læringsformer samtidig som man skal formidle en faglig oversikt. Men, det er noe å tenke over at når språkstudiene skal romme stadig flere ulike deler og gjennomføres på kortere tid, så må tilsvarende kuttes i det vi tradisjonelt har vært opptatt av. Det setter oss på prøve.

Hva er et fag?

For å kunne styrke de humanistiske fagene må vi stå sammen. Vi må kunne definere oss selv som faglige helheter, ikke kun som eksperter innenfor mindre deler innenfor de ulike fagene. Vi må også tilby studentene et faglig overblikk, en identitet som språkstudenter – en skog, ikke bare mange ulike trær.

Hver gang jeg leser en studentoppgave i spansk fagdidaktikk, som vel er det feltet jeg kan mest om, så blir jeg sittende og tenke at dette egentlig like gjerne kunne ha vært en oppgave i tysk, eller geografi, eller egentlig et hvilket som helst skolefag. Grunnen er at en er så opptatt av å beskrive metoder for datainnsamling og når det er akademisk skriving er i søkelyset, blir både oppgavene og litteraturlistene likere og likere uavhengig av fag.

Dette framstår spesielt synlig innenfor lektorutdanning. Å gjennomføre små «forskningsprosjekter» og lære seg å bruke enkle forskningsmetoder, samt å skrive akademiske tekster synes vel så viktig som å lære seg språkferdigheter, lese litteratur og tilegne seg kunnskaper om målspråklandenes kultur innenfra. Det er nesten så fagenes egenart er på vei til å forsvinne i kravene om uniformering og arbeidslivsrelevans på alle nivåer i utdanningssystemet. For språkfagene går denne fokusvridningen nødvendigvis også på bekostning av språkferdighetene, selve kjernen i hvem vi er og hva vi kan.

Hvem er vi, og hva gjør vi?

Mangelen på sammenheng mellom språkfagene på de ulike utdanningsnivåene er ikke noe nytt. Språklærere har gjennom hele historien etterlyst en større grad av relevans for yrket de skal utøve på universitetsstudiene. Nå er vi kanskje nærmere denne sammenhengen enn tidligere, og samtidig så går det nedover med oss.

For å undervise i grunnskolen, holder det med en halvårsenhet, mens det kreves en årsenhet for å undervise i videregående skole. Å skaffe seg en faglig oversikt innenfor disse rammene er umulig

Ingen endringer kommer uten en pris. Antall sider med litteratur og historie blir redusert år for år til fordel for alle andre ting som skal presses inn i for eksempel en årsenhet i et fremmedspråk. Hva det går på bekostning av og hva det gjør med fagidentiteten vår, er det lite snakk om. Samtidig har de som står for denne yrkesrettingen ofte liten egen erfaring fra andre deler av arbeidslivet enn den som har med utdanning og forskning å gjøre.

Kanskje ender vi rett og slett opp med å gjøre oss selv smalere og slankere enn nødvendig, i iveren etter å framstå som mer relevante og attraktive?

Språkkurs?

Hvem trenger egentlig fremmedspråk? Dersom vi ikke kun skal eksistere i vår egen boble, så må vi se utover og tenke nytt.

I framtiden bør vi i mye større grad tilby språk som rene ferdighetsfag istedenfor å insistere på en – med all respekt, men stadig tynnere – filologisk tilnærming til språkstudiene.

Hvis vi som samfunn mener alvor med at det er viktig med en befolkning som behersker flere språk, burde vi gi også de som skal bli sykepleiere, leger, ingeniører og filosofer muligheten til å få seg et skikkelig godt språkkurs som del av utdannelsen sin. De kommende økonomene på Norges Handelshøyskole har hatt denne muligheten siden oppstarten, og det har hele veien vært en kjempesuksess.

Hva med å heller kreve et pensum på et annet språk enn engelsk og norsk i litteratur-, historie- og områdestudier, hvilket i praksis vil gjøre at man må tilegne seg ferdigheter i et ekstra språk eller finpusse språkfaget sitt fra videregående, for å bli humanist eller samfunnsviter? Eller kreve beståtte ferdighetseksamener i språket før man gyver løs på en pakke med litteratur, kultur og fagdidaktikk, hvis man vil bli lærer?

Den spansktalende verden består av 22 land. Å lese noen kortere utvalgte litterære tekster, samt noen tekster om landenes historie og samfunn som del av et årsstudium, gir en uansett ikke annet enn et bittelite risp i overflaten. Hvis vi skal overleve som fag med respekt for oss selv, må vi vurdere hvordan vi setter sammen de ulike delene vi består av på nytt, og samtidig tilby dem i flere formater.

Faghistorie

I et forsøk på å plassere meg selv og kollegaene mine inn i en sammenheng, har jeg skrevet historien om faget mitt, «Spansk på norsk. Fra klippfiskhandel til fredagstaco – historien om spanskfaget i Norge» (Novus 2023). Med tanke på utviklingen i utdanningssystemet de siste årene, har det gjennom arbeidet med boka slått meg at det å skrive en faghistorie på denne måten i seg selv også er fortellingen om en epoke på vei ut av universitetenes humaniora- og samfunnsfag.

Dagens studenter går på lektorstudiet, eller de tar en bachelor. Man identifiserer seg kanskje i større grad med en grad eller et studieprogram enn med et bestemt fag. Og, ved ansettelser i høyere utdanning teller spisskompetanse mer enn faglig overblikk og tilknytning til konteksten man jobber innenfor

I et sånt klima kan det være vanskelig for oss språkfolk å identifisere oss med hverandre. Om vi i framtiden skal kunne forsvare vår egen eksistens, så må vi antakeligvis i større grad enn i dag likevel søke hverandres fellesskap, på tvers av disipliner innenfor fagene våre, og på tvers av utdanningsnivåer. En start kan være å få faghistorien inn på pensumlistene.

Powered by Labrador CMS