Anne-Lise Frøland: – At eg hadde eit ønske om å bli forfattar har eg vel alltid visst, å våge var derimot noko anna
– Jeg brukte tullete lang tid på å forsone meg med meg selv etter brudd med min daværende mann og min barnetro
En roman om «et av de siste tabuene vi har»: Om å angre på at man fikk barn, om ikke å være en god forelder
– Jeg foreslår at Polanski og Augustin først leser romanen hver for seg, og siden kan de diskutere romanen sammen. Gjerne hjemme hos meg
Sven Petter Næss: – Når ting går bra, tror jeg mange er redd for at noe skal skje, noe som ødelegger alt
– Selv stilte jeg ChatGPT utallige spørsmål underveis i arbeidet med romanen. Men jeg tror ikke kunsten blir bedre av det
– Både skriving og lesing av romaner er øvelse i empati. Også derfor er det nærliggende å tenke at skjønnlitteraturen er viktigere enn noen gang
– Man kan gjøre alt for barnet sitt, og likevel være overbevist om at man er en ytterst mislykket forelder
Eva Fretheim: – Jeg er opptatt av de skjebnesvangre øyeblikkene som blir avgjørende for resten av livet
Lars Dehli utforsker temaer som metakognitiv terapi, om jogging er en god idé når du er fyllesyk og om å falle for pasienter
Jonas Hansen Meyer: Jeg har forsøkt å skrive en bok som jeg selv kunne tenke meg å lese, for å si det med en utmerket klisjé
Hetebølgen fra 2018 og Oslo vests «kule» kokainbegeistring er noe av det som har inspirert Jonas Sundquists roman
– Daniel og jeg møttes i Oslo i 2019 og har vært gode venner siden det. Boka baserer seg i stor grad på vennskapet vårt
Selma Lønning Aarø: – Jeg har selv en mamma som er dement. Det å miste henne på denne måten er noe av det mest sjokkartede jeg har opplevd
Etter at debutromanen kom ut, ville Linda Sandbæk gjemme seg bort – redd for at den indre friheten hun har funnet, som hun kan skrive i, skulle forsvinne
Erik Nord fikk ideen til romanen etter å ha sett på noen tekster som hadde ligget et par tiår i skuffen
– Jeg opplever at skjønnlitteraturen er det eneste stedet der det går an å utforske det man ikke helt forstår, både om seg selv, og verden
Maria Kjos Fonn: – 1. januar i fjor satt jeg ved kjøkkenbordet, og min mann sa at jeg burde prøve å flytte romanen nærmere virkeligheten. Da løsnet det
Vegard Sæteren: – Jeg har nesten alltid jobba med folk som på forskjellige måter er i utsatte posisjoner
– Når jeg nå ser tilbake, føler jeg dette både har hatt innvirkning på de beste og verste periodene av livet mitt
Silje Ulstein: – Det som drev meg til å fortsette, var alltid hovedpersonen. Det føltes viktig å fortelle historien hennes
Jan Kjærstad: – Hvorfor ikke skrive en konvensjonell roman, tenkte jeg. Idiot. Hvorfor hele tiden denne trangen til å gjøre noe nærmest umulig?
– Å fininnstille humoren slik at den virker sammen med «dramaet» er mye av skriveutfordringen i en bok som denne
Rebecca Wexelsen: – Denne romanen er selvbiografisk. Selve ideen til å faktisk skrive den, var det kjæresten min som hadde
– Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde fått skrive ut denne sinte, uspiselige og skrøpelige karakteren
Andrea Bræin Hovig med metoo-roman: – Jeg ønsket å skrive fortellingen til et par av dem som tok avstand
Tormod Haugland: Eg skreiv omlag ti sider om dagen, eit tempo eg aldri har vore i nærleiken av tidlegare
Å bli 70 år gjorde noe med Ketil Bjørnstad: – Samfunnet forandrer seg med voldsom fart. Men finner jeg min egen plass i verden lenger?
