– Jeg opplever at skjønnlitteraturen er det eneste stedet der det går an å utforske det man ikke helt forstår, både om seg selv, og verden
Vegard Sæteren: – Jeg har nesten alltid jobba med folk som på forskjellige måter er i utsatte posisjoner
Jan Kjærstad: – Hvorfor ikke skrive en konvensjonell roman, tenkte jeg. Idiot. Hvorfor hele tiden denne trangen til å gjøre noe nærmest umulig?
Tormod Haugland: Eg skreiv omlag ti sider om dagen, eit tempo eg aldri har vore i nærleiken av tidlegare
Å bli 70 år gjorde noe med Ketil Bjørnstad: – Samfunnet forandrer seg med voldsom fart. Men finner jeg min egen plass i verden lenger?
– For det første hadde eg lenge lagt merke til at kvinner som blir sinte får heilt andre reaksjonar enn menn, for det andre møtte eg sinne på nytt i mitt eige liv
– Det er gøy å skrive ut digresjoner. Så får heller redaktøren piske meg tilbake på den smale sti. «Dette er ikke av interesse for leseren», pleier hun å si
– Hadde det ikke vært for at redaktøren min forventa å få en bok, hadde jeg sikkert sittet der oppe fortsatt, på skriverommet, vill i blikket
Kristin Vego: Jeg begynte å skrive denne kjærlighetshistorien, der en kvinne har mistet mannen sin, det året jeg giftet meg
– Forfattarane tek opp etiske dilemma der omsyn til personvern kolliderer med behovet for å fortelje viktige historier
Gine Cornelia Pedersen skriver best når hun lar følelsene få lede teksten: – En slags fallitt for intellektet mitt, men det er sant
– De to ekstreme ytterpunktene har alltid fascinert meg. Jeg håper leseren møter seg selv litt i døra underveis
Tore Renberg: Jeg kan komme veldig høyt opp, og der oppe skjer det ting som man helst ikke vil gå glipp av
