Kulturlivet ruster til kamp mot mer styring

ANALYSE: Regjeringen snakker høyt om mer tillit. Flere innen kulturfeltet mener det er det motsatte som skjer.

Tillit står i motsetning til kontroll. Kontroll forutsetter telling og rapportering. Dette skal det bli mindre av i offentlig sektor. Fagfolk skal få større frihet til å gjøre jobben sin, sier regjeringen. Det er fortsatt uklart hva det skal bety. Men de tenker så det knaker i kommunal- og distriktsdepartementet.

Regjeringens bebudede tillitsreform puster tungt i motbakkene i kultursektoren. I Aftenposten fredag hevder kunstneren Morten Traavik at kravet om økt mangfold i kulturlivet truer den kunstneriske friheten.

– Kulturfeltet holder på å bli overtatt av en form for New Public Management, en slags tro på at man kan kvotere seg til visse type verdier, sier Traavik som en kommentar til Kulturrådets kartlegging av mangfoldet innen kulturfeltet.

I Bergen har kulturbyråd Katrine Nødtvedt (MDG) varslet at «mangfold og bærekraft» skal være vurderingskriterier for hva slags kunst som skal få støtte. Traavik mener den slags er uttrykk for autoritære holdninger.

Klassekampen skriver fredag om teatersjefer som protestere mot at Kulturdepartementet ber om rapporter for hvordan teatrene inkluderer barn og unge.

«Har dere hatt ungdomsråd / ungdomspanel, publikumsundersøkelser der barn og unge får delta eller andre medvirkende tiltak», spør Kulturdepartementet. Teatersjefer kvier seg nok for å svare nei på et slikt spørsmål.

– Hvis departementet pålegger oss medvirkning fra bestemte målgrupper, vil måten vi utvikler kunstneriske prosjekter på, endres radikalt, sier Thorleif Linhave Bamle, teatersjef ved Teater Innlandet. Teatersjefene Janne Langaas ved Teater Manu og Kristian Lykkeslet Strømskag ved Teateret Vårt i Molde er på samme linje.

Morten Gjelten, direktør ved Norsk Teater- og orkesterforening (NTO) reagerer på at departementet har innført en ny rapportering uten å ha drøftet det med de berørte på forhånd.

Kulturminister Anette Trettebergstuen avviser kritikken via sin statssekretær Odin Adelsten Aunan Bohmann. Det er ikke snakk om et nytt rapporteringskrav, men en oppfølging av Solberg-regjeringens barne- og ungdomskulturmelding.

Øystein Sunde synger om alt som er kjekt å ha. Departementet spør om alt som er kjekt å vite. Det de får vite skal ikke brukes til noe som helst, om vi skal tro ledelsen i Kulturdepartementet.

Anette Trettebergstuen kunne brukt anledningen til å trekke tillitskortet og sagt at hun har full tillit til at teatrene inkluderer barn og unge på en tilfredsstillende måte. Istedenfor definerer hun dette som en ikke-sak.

Nå skal det sies at aktørene innen kulturfeltet er i stand til å se spøkelser på høylys dag om de kommer på den tanken at det kan ha noe med kunstens frihet å gjøre. Da tar de ikke sjansen på å la være å reagere.

De vil at Anette Trettebergstuen skal oppfatte deres protest som en advarsel – «ikke forsøk deg». Det kan være hun dropper dette punktet i spørreskjemaet.

Mangfold og integrering vil ikke politikerne slutte å bry seg om. En ting er å kartlegge. Noe annet er det å la en kartlegging lede til et kriterium for å få støtte.

Kriterier kan formuleres som krav for å få støtte. Alternativt kan mål fastsettes for en hel sektor. En tredje mulighet er å sette av øremerkede midler til spesielle formål.

Generelle kriterier om mangfold, bærekraft eller hva det skal være, vil det være størst motstand mot blant kunstnerne. Det er dette de legger opp til i Bergen.

At det er et mål for norsk film at flere med minoritetsbakgrunn skal få støtte, representerer en mildere form for styring. Det kan føre til at mangfold i praksis blir vektet høyer enn kvalitet.

Om politikeren velger å øremerke noen millioner til samisk kunst eller kunstprosjekter som tar belyser LHBT-tematikk, for eksempel, kan også dette oppfattes som en form for styring. For her settes det av midler som alternativt kunne finansiert kunst etter de vanlige kvalitetskriteriene.

Politikerne vil nok holde fast på at kunsten skal være et fristed, styre seg selv og ikke gjøres til et instrument for å oppnå politiske mål. Men de ønsker i praksis begge deler. De vil ha både i pose og sekk. De vil kunne vise til at kunst og kultur fremmer mangfold og integrering. Utfordringen er å la kunstfeltet selv få vise det og ikke tvinge fram en utvikling med krav, kriterier og rapportering.