Unge dansere mister dyrebar tid

– Vi har hatt en del knekker den siste tiden hvor vi har vært på bånn, og det er kjipt, sier Katherina Solvang om situasjonen danseklassen hennes har stått i under pandemien.

Solvang går siste året på landslinjen for dans ved Edvard Munch vgs i Oslo. Hun har allerede sikret seg en dyrebar plass på jazzlinjen ved den prestisjetunge Kunsthøgskolen i Oslo (Khio).

Det siste halve året har Svendsens klasse vært delt i to, og det har vært rift om tiden i dansestudioene skolen har tilgjengelig. Når de ikke får være på skolen må de ha timene over Teams.

Landslinjen i dans gjør at søkere fra hele landet kan søke seg inn. Solvang var dermed bare 15 år da hun flyttet fra Nøtterøy og skulle bo alene på hybel i hovedstaden.

Den siste tiden har de 25 kvadratmeterne hun har å bo på også fungert som klasserom og dansesal.

– Det går akkurat, sier den unge danseren.

Frykter at man mister unge kunstnere

Nina Lill Svendsen og Christer Tornell er to anerkjente dansere, og de er også begge pedagoger, i tillegg til å drive danseprosjektet Oslo Danse Ensemble (ODE) Ung.

– ODE Ung er et dansekompani for og med ungdom, sier Svendsen.

De er nå i en prosess med å ansette dansere til forestillingen «FESTEN» som skal ha premiere på Coda-festivalen i oktober før den skal på turné rundt om i landet. Til forestillingen trenger de fire profesjonelle dansere.

Foreløpig er audition-rundene digitale, men danseduoen krysser fingre og tær for å få møte aktuelle kandidater i uke 19.

Svendsen underviser dans ved Edvard Munch vgs, mens Tornell underviser dans ved Norsk Skuespillerinstitutt. Det er lærerjobbene som gjør det mulig for dem å drive ODE Ung. De er begge bekymret for hva koronapandemiens restriksjoner betyr for dansende ungdom.

– Alle bærer preg av den isolasjonen. Det går på de unge menneskene, og det at du ikke kan få lov til å ha de møtene som er så viktige innenfor kunst. De verktøyene får du ikke lov til å bruke, sier Tornell.

Den erfarne danseren sier at arbeidet med å tørre å se, stole på, ha nærhet og ta på en partner er satt på vent. Disse verktøyene er noe pedagogene mener må jobbes med hele tiden for å kunne eie det og ha en selvtillit i å jobbe sammen med andre.

– Der kommer det nok til å være en turbulens en stund, sier Tornell.

Begge beskriver elever og studenter som sliter mentalt og sliter med å holde motivasjonen oppe.

– Vi mister unge dansekunstnere, men også artister og scenearbeidere. De unge blir tvunget til å ta et valg. De kan ikke vente, sier Svendsen.

Det er tydelig at de to danserne, som møttes for første gang til danseøving i 1993 før OL, brenner for faget sitt. Begge har en sterk tro på at det også kan komme noe godt ut av denne tiden.

Til tross for å være to positive personer vil de si lite positivt om pandemien, men én ting mener de kan ha virket i en god retning.

– Det tvinger ungdommer, studenter og folk generelt å gå inn i nye rom, og tørre å stå i ting, sier Tornell.

– Glemmer å sette pris på det man har

I Solvangs klasse er de 16 danseelever fra hele landet. I tillegg har skolen en egen Street Dance-linje som bare består av Oslo-elever.

Av disse 32 danseelevene sier Solvang at det kun er 8 som har søkt seg videre med dansen. Resten søker andre utdannelser, eller planlegger å gjøre noe annet enn å studere.

Årets tredjeklassinger er frarøvet både skolerevy og avgangsforestilling, og Solvang vet ikke når siste mulighet for å danse med klassekameratene blir.

– Jeg synes synd på oss, det gjør jeg. Men vi har vært flinke til bare å stå i det, sier Solvang.

Før koronatiden dro Solvang gjerne på skolen kvart på åtte om morgen, og kunne vare til halv fem på ettermiddagen. Selv om dagene var lange og krevde mye både fysisk og psykisk, ser hun tilbake på tiden med glede.

– Man glemmer liksom å sette pris på det før man plutselig ikke har det.

Før koronatiden hang Solvang mye på skolen, og klassen benyttet ofte dansesalene til langt på kveld for å trene og være sosiale. Den siste tiden har det vært strengt med tilgang på salene, og det er mange om beinet.

Selvtillit på prøve

Svendsen og Tornell skryter av de unge danserne de møter på som står i pandemisituasjonen og gjør sitt beste.

Etter månedsvis med få inntrykk og deprivasjon av erfaringer sammenligner Tornell gleden til dansere, som endelig får gå på auditions eller sette opp en forestilling, med gleden kyr uttrykker når de hopper ut av fjøset om våren.

Likevel er pedagogene spente på hva som vil møte dem når de endelig skal holde fysiske auditions igjen.

Tornell sier at publikummet danserne har hatt det siste året ikke kan måle seg med et ekte publikum. Små firkanter gjennom en skjerm over Zoom, eller et usynlig publikum når de sender inn en video av seg selv er langt fra å komme inn i et fysisk rom med andre. Det mener han skaper en usikkerhet hos danserne.

– Den usikkerheten har jeg sett og kjent på at de har.

Selv om han mener de fleste danserne er glade og ivrige, gjør isolasjonen noe med tankene.

– Selvtilliten kan også gå ned. Det å begynne å jobbe i samme rom igjen kan gjøre noe med selvtilliten og inntrykket dét også – i en mindre positiv forstand, sier Tornell

Dette fikk Solvang kjenne på da hun var på auditions til Khio tidligere i vår. Den første runden var å sende inn en video, mens runde to og tre foregikk fysisk – etter å ha fremvist negativ koronatest.

– Vi hadde jo ikke danset i sal på dritlenge, og så plutselig skal man ha en stor audition. Det har jo vært veldig nervepirrende, sier Solvang om audition-perioden.

Hun beskriver opplevelsen som rar og merkelig, selv om det også var spennende og fint.

– Man måtte virkelig pushe seg selv, og det var veldig tøft.

– Har mistet et studieår

Som pedagoger har Svendsen og Tornell kjent på at det er deres oppgave å holde motivasjonen til elevene sine oppe, og skryter av alle lærerkolleger som holder hjulene i gang.

– Vi gjør så godt vi kan, men det blir jo et annet læringsutbytte, sier Svendsen.

I hennes danseundervisning får hun nå ha halve klassen inne i dansesalen hver dag. Resten følger med over Teams hjemmefra. Dette gir lite kontinuitet for klassen hennes, og hun påpeker at man ikke får den utviklingen man ønsker under pandemien.

– De får jo ikke det skoleløpet de egentlig skal ha. Noe er digitalt og noe er i studio, men de er veldig få sammen.

Hun savner interaksjonen mellom dansere, men også tverrfaglig og på tvers av klassene.

– Jeg møter veldig danseglad ungdom, som satser og sånn, men hva gjør dette med dem i fremtiden, spør Svendsen, og søker hjelp til ord hos kollegaen.

– De mister et studieår, konkluderer Svendsen og Tornell nærmest i munnen på hverandre.

Solvang har kjent på at den tradisjonelle danseundervisningen blir byttet ut med et alternativ.

– I moderne dans er det jo veldig vanskelig å ha hjemmeskole, fordi vi bruker så mye gulv. Så da har vi jo ofte hatt egentrening, eller så har vi gjort yoga, styrke, og tøyninger, sier hun.

Mener dansefeltet må løftes på et helt nytt nivå

Forestillingen Svendsen og Tornell ønsker å sette opp med ODE Ung skulle egentlig ha premiere på Coda-festivalen i 2020, men de skjønte fort at det bare var å legge produksjonen på is.

De har likevel jobbet gjennom det siste året, hovedsakelig med søknadsskriving.

– Vi står jo på noe ekstremt, altså. Jeg føler jo ikke at dette korona-året har vært noen stillstand i ODE Ung. Vi har jobbet kontinuerlig, selv om det ikke syns utad i samfunnet, sier Svendsen.

I ODE Ung er det de to som gjør det meste. Fra å være pedagoger og koreografer til å kjøre søpla etter øving. Det er livet til en kunstner, ifølge duoen, som mener dansefeltet bør løftes opp på et helt annet nivå enn i dag.

– Dansefeltet trenger all støtte, å bli sett, hørt og vi er dem som har minst scener, og arenaer å være på. Vi er den gruppen som tjener minst. Det har det vært en undersøkelse på av alle kunstnergrupper, sier Svendsen.

Hun beskriver lange arbeidsdager for seg selv og kompanjongen gjennom de fire årene de har jobbet med forestillingen.

– Christer og jeg har jobbet i fire år nå, vi har tatt ut minimalt. Omtrent ingenting. Tror det er minus 10 øre timen.

De ler litt sårt av tanken, selv om alvoret skinner gjennom. De mener at det er undervisningsjobbene og andre ting ved siden av som gjør at de klarer seg, selv om det koster.

– Vi jobber jo døgnet rundt. Vi er oppe i 17 timers dager innimellom. Vi har det innmari fint, men samtidig gleder vi oss til den dagen vi har råd til en produsent, for å si det sånn.

Ønsket er å kunne gjøre enda mer kunstnerisk arbeid rettet mot ungdom.