Nationaltheatret: Romantikk og helvetesdans

­KRITIKK | KulturPlot anmelder institusjonsteatrene, basert på et utvalg av oppsetningene.

I dag: Nationaltheatret.

I sommer fikk Kjersti Tveterås Heddaprisen for sin hovedrolle i oppsetningen av «Jane Eyre» på Nationaltheatret. Ingen som har sett forestillingen kan være i tvil om at prisen er usedvanlig fortjent. Tveterås gir liv, luft og kvalitet til en 175 år gammel romankarakter, og gjør oppsetningen til en eksplosjon av et feministisk opprør.

Man kan jo spørre seg hvordan i all verden det skal være mulig å gjøre engasjerende teater ut av Charlotte Brontës romantiske bløtkake av en roman. Historien om den ulykkelige og foreldreløse jenta som først må tilbringe ti år hos sin kjærlighetsløse tante før kostskolen venter, inneholder knapt overraskelsesmomenter for et nåtidig teaterpublikum.

Men regissør Eline Arbo har med suveren kontroll skapt en bredspektret og i ordets riktige forstand litt svevende teateropplevelse. Mer burlesk enn tragisk, preget av både slapstick-elementer og generelt godt humør som stadig bryter igjennom.

Kostymene er overdådige og fantasifulle – alveaktige skikkelser skrider gjennom forestillingen, og musikken er spill levende – med plutselige islett av popkulturelle referanser.

Det er en overdådig forestilling, en kraftprestasjon for å bruke et litt forslitt uttrykk, og Kjersti Tveterås er hele veien i konstant fokus og utvikling. Men hun er jo ikke alene på scenen. Blant annet gjør Thorbjørn Harr en glimrende prestasjon som Mr. Rochester. Ellers ingen nevnt og ingen glemt av det sterke ensemblet.

«Jane Eyre» handler om kjærlighet og sjalusi, men først og fremst handler det om hovedpersonens egen utvikling. Fra et kuet barn til en vindrikkende lærerinne, som ved forestillingens slutt eier sin egen historie. Oppriktig og ironisk på en og samme tid. «Jane Eyre» er en kunstnerisk seier for Nationaltheatret, og en skikkelig publikumsmagnet.

Forfriskende sjangerlek

En publikumssuksess har også teatrets oppsetning av «Hamlet» vært. Regissør Johannes Holmen Dahls versjon av William Shakespeares klassiker, kanskje verdens mest kjente skuespill, hadde premiere allerede tilbake i august 2021.

Men fjorårets koronabegrensninger og stor billettetterspørsel gjorde at oppsetningen foreløpig er blitt forlenget fram til jul. Det er blitt en sterk, eksistensialistisk versjon der Herbert Nordrum i hovedrollen gjør en prestasjon som vil bli husket lenge.

Litt mer leken, og ikke fullt så alvorstynget, er oppsetningen av Henrik Ibsens «John Gabriel Borkman», også det på Nationaltheatrets hovedscene.

Det er nærmest snakk om en forfriskende sjangerlek, en slags stumfilmversjon av Ibsen, der dialogen det meste av tiden er erstattet av tekst vist på skjermer ved siden av scenen.

Kai Remlov i tittelrollen som den fallerte og bedrageridømte banksjefen vandrer hvileløst rundt som en annen Tobias i tårnet sitt, mens Trine Wiggen som Gunhild Borkman og Petronella Barker som søsteren Ella Rentheim bokstavelig talt tramper takten der nede i førsteetasjen. De makter faktisk å tilføre gamle Ibsen en plastisk kvalitet, og det er en flott teateropplevelse å se «John Gabriel Borkman» framført nærmest som et stykke titteskapsteater.

Den stakkato trampingen, i kombinasjon med tausheten, en utstudert mimikk og en scenografi med tydelige «Familien Addams»-assosiasjoner, gir den tyske regissøren Lucia Bihlers oppsetning et nærmest gotisk preg. Men det skaper også en komisk dimensjon, tung og taktfast tramping er et svært effektivt teatralsk virkemiddel!

Som så ofte hos Ibsen er barna mystiske skikkelser, det gjelder også for unge Erhart Borkman – kompromissløst framstilt av Olav Waastad. Det brettes ut begjær og skam, helt til det nødvendige sammenbruddet som samtidig blir Erharts frigjøring. Da har også skikkelsen John Gabriel Borkmans karakter trått mer og mer fram, i denne nyskapende og fullstendig ukonvensjonelle oppsetningen.

Tragedie på Torshov

Hvordan har så høsten vært på Nationaltheatrets biscene, det intime Torshovteatret? Et stikkord kan kanskje være tragedie, både nåtidig og klassisk.

Den amerikanske dramatikeren Taylor Macs stykke «Hen» er en videreføring av det som kan kalles en egen amerikansk skuespilltradisjon. Nemlig framstillingen av en familie i indre og ytre oppløsning, slik vi kjenner det fra for eksempel Arthur Miller. Tidsriktig tilført en vri kjønnsidentisk forvirring, og rikelige doser kunstige kjemikalier.

Pappa Arnold, spilt av Lasse Lindtner, har styrt familien med jernhånd, men etter et slag er han nå forandret til en hjelpeløs grønnsak. Kona Paige holder ham passivisert ved hjelp av rikelige mengder østrogen. Marika Enstads tolkning av Paige gir rom for store doser humor, særlig gjelder det hennes tillærte fraser av woke-klisjeer som egentlig bare dekker over en dyp eksistensiell fortvilelse.

«Hen» er en farse, men som alle gode komedier skjuler den også et latent og mørkt sammenbrudd.

Utløsende for dette blir konfrontasjonen mellom den hjemkomne og krigstraumatiserte sønnen Isaac og søsteren hans som er i ferd med å bli bror!

Sigurd Myhre og Jaden Healey fyller rollene sine fint, i en framføring der den umiddelbare humoren likevel litt for ofte kommer i veien for stykkets underliggende og skremmende voldelighet. Catrine Telles oppsetning av «Hen» er kanskje aller mest interessant som samtidsdiagnose – et vrengebilde av en forvirret og fortvilet amerikansk samtid. Men om dette tidstypiske stykket fremdeles kjennes relevant om ti år, er en helt annen sak.

Mot avgrunnen

På Torshovteatret har vi i høst også kunnet følge Jon Øigarden og Pia Tjeltas inspirerte helvetesflukt mot avgrunnen. Det handler om August Strindbergs mesterverk «Dødsdansen» fra 1900, og et mørkere bilde av et dysfunksjonelt ekteskap er det vel vanskelig å se for seg. Kapteinen og hans kone Alice lever et sosialt isolert liv på øya, forlatt av sine barn og oppgitt av sine naboer.

De er akterutseilte og bitre, og går i sine faste sirkler mens de verbale giftpilene fyker mellom dem. De ser ned på alt og alle, alt er redselsfullt og kjærlighetshatet de bærer mot hverandre kommer fra dypet - eller snarere avgrunnen.

Ankomsten av kapteinens fetter Kurt i Thorbjørn Harrs skikkelse, tilfører tilsynelatende en ny dynamikk. Men egentlig er det bare grusomhetene som tar en ny vending, når kapteinen setter i verk sin nøye uttenkte hevn. Til slutt faller likevel også dette dødt til bakken, bløffet og sviket som avdekkes representerer bare en ny omdreining ned mot den forsteinede maktesløsheten

de lever i. Det blir knall og fall både i konkret og overført betydning. Regissør Marit Moum Aunes versjon av «Dødsdansen» står som et høydepunkt teaterhøsten 2022, ikke minst på grunn av den enestående timingen og rytmen i samspillet til de tre på scenen.

I hvalfiskens buk

Nettopp timing og rytme blir en utfordring mer enn en kvalitet i en av høstens oppsetninger på Nationaltheatrets andre biscene, Kanonhallen på Løren. Den japanske samtidsdramatikeren Toshiki Okada har spesialskrevet og satt opp stykket «Hvalen i rommet», med Bernhard Arnø, Eindride Eidsvold, Henriette Marø, Ingjerd Egeberg, Anneke von der Lippe og Kjersti Tveterås (igjen) i hovedrollene. De seks er innesperret i hvalfiskens buk, nærmest som moderne utgaver av bibelens Jonas.

Det er utgangspunktet for en i overkant idétung forestilling, om individuelt kontra kollektivt ansvar, om den økologiske lengsel og om mediekompetanse og fake news for å nevne noe.

De seks prater og prater mens de beveger seg i underlig stakkato rytmer, som sikkert skal illudere en form for vektløshet der langt under havoverflaten. Et sidemotiv for Okada synes å være hvordan menneskets syn på hvalen har endret seg fundamentalt. Fra å se på det som et brutalt, gigantisk og skremmende monster, til dagens dyrkelse av hvalen som intelligent pattedyr og en maskot for dyrevernerne.

Menneskets ønske om å kommunisere med hvalen er imidlertid utpreget ensidig, noe som speiler seg i den litt for ordrike forestillingen, der man også tyr til enkelte språklige lettvintheter og snarveier for å gjøre det ellers så tunge manuset mer snertent. Det lykkes bare delvis. Den gamle maskinhallen på Løren bidrar dessuten gir en fremmedgjørende, kald stemning, noe som ikke akkurat høyner teateropplevelsen.

Sikler og stønner

Den aller største opplevelsen på Nationaltheatret i høst må man helt til topps for å finne. Nærmere bestemt til Amfiscenen der opp under teatrets alderstegne kuppel. Her har Kjersti Horn satt i scene teaterversjonen av den tyske forfatteren Günter Grass bok «Blikktrommen» fra 1959. Enda en dramatisering av en litterær klassiker altså, og for en forestilling det er blitt! I likhet med «Hamlet» hadde dette stykket premiere i 2021, men har gått for fulle saler også denne høsten.

Helt alene på scenen i nesten tre timer uten pause, gir Olav Waastad sin fortolkning av romanens hovedperson Oscar. Han går rett inn i Grass’ tekst, han sikler og slikker, stønner og roper, spytter og synger. Det er til tider en orgie i blod og andre kroppsvæsker, og plastforhenget som skiller sal og scene virker som en usedvanlig god idé, særlig hvis man sitter på første rad. Scenografien er forøvrig ekstremt stemningsfull. Oscar beveger seg hele tiden inne i en rotete, overmøblert og forfallen leilighet, mens regnværslyder og et nesten sykelig gult lys effektivt bidrar til den dystre og tidvis skumle stemningen. Sven Haraldsson vant Heddaprisen for beste scenografi med «Blikktrommen», noe det er all grunn til å applaudere.

Stemmen som våpen

Stykkets Oscar er gutten som bestemmer seg for ikke å vokse mer som treåring. I stedet manipulerer og herjer han med omgivelsene sine, utstyrt med to unike våpen: Stemmen, som kan knuse glass og gjøre tilhørerne syke, og blikktrommen som kan manipulere store folkemengder. Günter Grass’ roman tematiserer blant mye annet fascismen og nazismen som massefenomen, med en handling lagt til det som en gang var fristaden Danzig. I dag ligger byen i Polen og bærer navnet Gdánsk.

Oscar har en liten kropp, men et enormt selvbilde, og bruker konsekvent makten han sitter med til å styre menneskene rundt seg. Han viser den nesten nakne kroppen sin i utfordrende, ekle og til dels obskøne situasjoner. Han kan være motbydelig, men viser også evne til oppriktig ærlighet. Det er en kompleks og usedvanlig krevende rolle som Olav Waastad her fyller med hver centimeter av kroppen.

Sammen med «Jane Eyre» står «Blikktrommen» som skoleeksempel på hvordan dramatisering av bøker kan gjøres. Og som en bekreftelse på at nedslitte og snart falleferdige omgivelser ikke er til hinder for at Nationaltheatret på sitt beste produserer teater av aller høyeste klasse.

Teatret ivaretar sine klassiske forpliktelser med stødig hånd, samtidig som det gir rom for nødvendig fornyelse og eksperimentering.