Danseforestillingen «Do Not Stand Too Close»: Sårbare og ensomme i halvmørket

Teater med gjest: I denne artikkelserien tar journalist Nina Kraft med seg en gjest på teater, og intervjuer vedkommende etterpå. Denne gangen: Danseforestillingen «Do Not Stand Too Close» med psykolog Cathrine Mostue.

En skikkelse glir mot oss i halvmørket på scenen i Dansens Hus. Hun er helt svartkledd, med fotside kjole, som en viktoriansk enke. Hun ser ut som en stor dukke, en marionett. Det virker nesten som om hun blåse mot oss, eller som om hun har hjul under skjørtet og ruller frem mot scenekanten. I det dunkle lyset er hun underlig flat, todimensjonal. Resultatet er at hun ikke virker en smule uvirkelig. Kanskje hun er på nettet.

På hodet har skikkelsen en stram kyse. Ansiktet er som en hvit maske. Bare underarmene synes, de skyter ut i alle retninger som hvite piler i mørket.

Nå begynner hun en monolog – det vi si hun mimer til en monolog på lydsporet. Fremdeles er skikkelsen like stiv, bortsett fra noen stakkato tilsynelatende ukoordinerte bevegelser med armene. En nasal klagende amerikansk mannsstemme forteller at han er ensom og ulykkelig og ikke vet hvordan han skal klare seg i livet.

Personen selv-diagnostiserer seg som «narsissist», men påpeker at internett er fullt av råd mot hvordan man kan unnslippe en ondsinnet narsissist. Mens ingen forteller deg hva du skal gjøre hvis du selv er narsissist.

En ny svartkledd figur sklir inn på scenen – samme kostyme, samme bevegelser, samme klaging på amerikansk eller britisk engelsk om hvor hardt livet er. Så kommer det en tredje, og vi får den samme typen klagende monologer.

Det er sparsomt med dialoger, og når skikkelsene en sjelden gang samhandler er de stort sett fiendtlige. En av dem sier at hun ikke eier empati.

Ensomhet

– Dette var ensomme, isolerte og lett krenkbare mennesker. Og det var sterkt å se, sier min teatergjest, psykolog Cathrine Moestue, etter forstillingen.

– Dansens Hus antyder at personene er narsissister, så du det?

– Jeg liker ikke å bruke en diagnose som setter dem i en bås, helt utenom oss andre. Men de er sårbare, skjøre, ekstremt ensomme. Det var smertefullt og vakkert. Jeg ble veldig beveget av det. Til å begynne med syntes jeg at personene var veldig selvsentrerte. De sier «jeg» hele tiden. Det er lite «du». Det var ingen innrømmelser av egne feil, mistolkinger av situasjoner. Men så ble jeg mer fanget av det og begynte å se disse personene mer «innenifra».

– Nettopp. Det tar litt tid. De står fast, de repeterer seg. Først er de utmattende å betrakte, så begynner man å forstå.

– Da jeg så hvordan de strevde og gjentok seg selv – om og om igjen – minnet det meg om hvordan jeg som psykolog må bruke mye tålmodighet på å forstå hvordan de står fast og bruke masse empati med klienter som lider så sterk som disse personene vi så på scenen. Det har tatt lang tid å lære seg. De får ikke kontakt med følelsene sine, behovet sitt. De har en grunnleggende når det gjelder det relasjonelle. De har et sterkt behov for kontakt, men hver gang de forsøker, mislykkes de, og så trekker de seg unna, oppsummerer psykologen. Du så hvordan de strakte hendene ut mot lyspærene langs sceneveggene, som om de lengtet etter lyset? Men så fikk de støt – og rykket brått bakover. Det var genialt gjort, legger hun til.

Selvregulering

– Hvorfor greier ikke scenefigurene å oppnå kontakt med andre?

– Fordi de ikke har kontakt med seg selv. Vi har alle behov for kontakt med følelsene våre. Følelsene forteller hvem vi er, og hva vi trenger. Vi må kjenne at vi er redde, for å kunne reagere med å flykte eller søke trygghet. Når vi er sinte, har vi behov for respekt og grensesetting. Når vi er triste så trenger vi trøst, og disse følelsene forteller oss noe viktig om våre valg. Slike ting lærer vi vanligvis av mamma og pappa, men ikke alle lærer det. Noen blir møtt med avvisning av sine dypeste behov. De blir sittende igjen med en intens følelse av ensomhet, forklarer hun. .

Hun legger til:

– Noen er blitt så begrenset av ikke å ha fått møtt sine grunnleggende behov tidlig i livet, at det blir vanskelige å utøve selvregulering og sette seg i andres sted. De tenker ikke: «kanskje har jeg tatt feil, misoppfattet situasjonen». Eller: «De andre ser det fra sin synsvinkel, som er gyldig for dem.» Det blir vanskelig å lindre egen smerte, finne ro eller selv-medfølelse, tenke at de trolig ikke er like ensomme og fortvilet i morgen. De er ikke i stand til det. På scenen sa en av skikkelsene at de manglet speil. Det var godt sett. De marionette-lignende karakterene mangler selvrefleksjon. De har liten evne til å mentalisere. Smerten er så dyp at de iblant ikke greier å føle den, de kan bli avsondret fra følelsene sine. Man kan si det slik: Alle lysene er på, men det er ingen hjemme.

Influensere

– Er dette et fenomen som er forsterket i vår tid, på grunn av internett og sosiale medier?

– Sosiale medier gir inntrykk av at fenomenet er økende, men vi har jo ikke noe å sammenligne det med. Det er først nå at vi har teknologisk mulighet til å bli vår egen influenserkanal og eksponere oss for all verden. Vi ser det samme med en del deltakere i reality-serier. Man sitter foran skjermen og tenker at disse burde bli beskyttet mot seg selv. For det er veldig lett å sette opp en falsk fasade i sosiale medier. Noen er utrolig flinke til å iscenesette seg selv. De presenterer seg selv med en ferniss av selvsikkerhet. Inni seg kan de slite med lav selvfølelse, men de kan være veldig forførende utad, så de blir forbilder for andre. Noen narsissister er svært vellykkede i yrkeslivet.

– Er det overvekt av narsissister blant ledere, i forhold til befolkningen som helhet?

– I sin bok Give and Take skriver psykologen Adam Grant at ledere som kommer til toppen kan være destruktive, men like mange ledere er varme og empatiske mennesker. De sistnevnte klarer seg like bra som de med spisse albuer, for de har lært seg å sette grenser. De forstår at verden er et vennlig sted, og at de fleste mennesker er gode.

Skremmer unna empater

– Ettersom forestillingen etter sigende skulle handle om narsissister, tenke jeg på forhånd den også ville tematisere narsissistenes ofre. Det ser vi ikke?

– Nei, og det savnet jeg litt. I myten om Narkissos, det vakre unggutten som bli forelsket i seg sitt eget speilbilde, finnes også nymfen Ekko, som er full av empati. Hun er forelsket i Narkissos, men blir avvist.

Moestue forteller at i den psykologiske betydningen av Ovids fortelling, representerer Ekko empati. Hun strekker seg ut mot Narkissos og bekrefter ham, men for en narsissist er det aldri nok. Hen må ha stadig mer medfølelse, mer bekreftelse, mer ros. Tomrommet i sjelen er for stort til å kunne fylles.

– Ovid skaper en gjensidighet mellom Ekko, som bare kan gjenta samme ord, og Narkissos, som bare kan forholde seg til sitt eget speilbilde. Ekko forelsker seg i en mann som har en alvorlig begrensning. Som så mange forelskede personer får hun ikke noe positivt gjensvar og blir avvist.

Gi trygghet

– Hva bør du gjøre hvis du har en person med narsissistiske trekk i din nærhet? Avvise vedkommende for å beskytte deg selv?

– Når det er helt nødvendig, ja. Men jeg synes vi bryter kontakter litt for lett. Merkelappen narsissisme kan brukes til å rettferdiggjøre avvisning.

Moestue understreker at det kan være vanskelig å kjenne empati selv om vi vet at det er nettopp hva et familiemedlem eller en venn trenger.

– Vi har alle noen i familien, en partner eller venn, som vi vet har emosjonelle behov vi ikke kan fylle, eller ikke orker å forsøke å fylle. Det er bare i ytterkanten i spekteret – i det vi kaller et mørkt triangel, sammen med sosiopati og machiavellisme – at narsissisme er en personlighetsforstyrrelse. Det er jo en del narsissisme i de fleste av oss andre også, uten at vi får noen slik diagnose. I mange tilfeller kan du lykkes i å begrense tilgangen til krevende personer så du ikke blir utslitt og føler deg invadert. Du kan for eksempel avtale at dere skal ringes en gang i måneden, eller at dere spiser middag sammen en gang før hver jul.

– Hva gjør dere terapeuter i møtet med slike klienter?

– Det dreier seg om å få klienten til å føle seg trygg nok til å utforske sårbarheten sin og lære å gi seg selv egenomsorg og ta ansvar for hvordan deres handlinger påvirker andre. Selvregulering, sette ord på følelser og å utvikle en ikke-dømmende holdning er noe som må læres for disse klientene. De må også lære å håndtere relasjoner. En sunn relasjon styres til en viss grad av et gjensidighetsprinsipp. Jeg er der for deg, og du er der for meg. Jeg husker din bursdag, og du husker min. Jeg er klagemur for deg, og du for meg. Hvis man har såret noen eller overskredet en grense, ber man om unnskyldning: «Jeg er lei for det, jeg var ikke klar over at jeg hadde den effekten på deg».

Ungdom

– Slike klienter vi snakker om her bør vel gå til psykolog, et par ganger i uken minst og over flere år?

– Ja, det kan av og til hjelpe, men mange har ikke råd til det, som en av sceneskikkelsene også sa. Om det burde vært lettere å få offentlig støtte til psykolog i Norge? Ja, absolutt.

– For å snu litt på det: Kan narsissisme også bli en slags mote? Det er så mange som snakker om dette – kanskje ærlig unge, og ikke minst på nettet?

– Det ikke er usannsynlig. Yngre klienter snakker veldig mye om narsissisme og «gaslighting» - det siste betyr at en person blir manipulert til ikke å tro på sin egen virkelighet. Ungdom plukker dette raskt opp på TikTok og Instagram. Vi mennesker går i flokk, vi er sosiale dyr. Det er et paradoks at sosiale medier i seg selv har et ganske narsissistisk uttrykk. Det er mye nyttig informasjon på nettet, men ikke alt vi finner på nettet er like bra – som alle vet. Allikevel sitter vi og tar det inn. Vi tar det inn emosjonelt, sier Moestue og understreker:

– Vi tror vi er rasjonelle vesener, men primært er vi emosjonelle. Vi tar beslutninger ut fra følelsene. Etterpå rasjonaliserer vi og finner en fornuftig grunn til handlingen. Nettet er ideelt tilpasset følelsene våre – med sine spennende bilder, fengende musikk, og interessante eller tiltalende mennesker som «snakker til oss» på skjermen. Vi søker eksperter eller folk som ligner oss selv. Begge typer kan vi finne på nettet. De bekrefter følelsene våre – de bekrefter oss som individer – før vi har tenkt oss om og før vi fått satt inn motforestillinger.

Vil så gjerne danse

Hun sammenligner nettet med forskningsartikler, og konkluderer med to de er to absolutt motsetninger.

– Akademiske tidsskrifter er tørre og kjedelige. Det er ikke nødvendig, det trenger ikke være sånn. Denne danseoppsetningen vil også kunne gi deg mer innsikt i narsissisme, ensomhet og umøtte behov enn de fleste forskningsartikler jeg har lest om temaet. Den illustrerer så nydelig at «jeg vil så gjerne danse sammen med de andre, men jeg får det ikke til». Og: «Jeg har så stort behov for nærhet, men er dømt til å leve min tid på jorda i isolasjon». Og: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal møte behovene mine. Det er smertefullt. Det er tortur.»