Kristin Lavransdatter-musikalen: Sterke følelser og krevende gudstro

­Stiftelsen Akershus festning for Kunst og Kultur har også i år satt opp musikalen Kristin Lavransdatter på Karpedammen Scene. Det er Svein Sturla Hungnes som har dramatisert Sigrid Undsets romantrilogi. Julian Berntzen har skrevet musikken. Forsvarets stabsmusikkorps medvirker sammen med 40 dansere og sangere.

Musikalen ble urframført på Den Nationale Scene for første gang i 2018.

Det er blitt en strålende forestilling. Musikken forsterker det emosjonelle og eksistensielle drivet i Sigrid Undsets fortelling om Kristin som spenner over flere tiår – fra barndom, forelskelse, konflikt med Erlend som hun elsker og som svikter henne og like til døden.

Musikalen holder seg så tett på fortellingen som det lar seg gjøre. Det som bærer musikalen er de mange konfliktene som oppstår der følelser frontkolliderer med tro, ordninger og tradisjoner. Mennesker kan kjenne seg igjen.

Undset er som Ibsen. Begge har levert innhold til evig aktuelle teateroppsetninger fordi de dramatiserer menneskers eksistensielle opplevelse.

Kristin er Kristin, Erlend er Erlend og Lavrans er Lavrans i musikalen. De er slik Undset skapte dem. Hungnes har ikke falt for fristelsen til å bedrive nytolkning inn i det ugjenkjennelige slik det skjer på Oslo Nye Teater der de har satt opp Ibsens En folkefiende.

Stiftelse for kultur

Stiftelsen Akershus festning for Kunst og Kultur ble etablert i 1989 av daværende forsvarsminister Johan Jørgen Holst. De arbeider for å utvikle festningen til å bli et midtpunkt for kunst og kulturutfoldelse rettet mot allmennheten, knyttet til festningens historie og nasjonale kulturhistorie.

Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter, Kransen, Husfrue og Korset ble gitt ut i perioden 1920 til 1922. Trilogien fikk raskt nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. I 1928 fikk Undset Nobelprisen i litteratur. Før henne hadde Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsun fått prisen. Siden har ingen norske forfattere nådd opp.

Nærmere 40 bokutgivelser bærer Undsets navn. Trilogien om Kristin Lavransdatter er hennes hovedverk.

Kristins kamp med seg selv, med Erlend, sin far og sin Gud har ikke mistet sin aktualitet. I fjor inviterte Det Norske Teatret til en maratonforestilling på åtte timer.

Sel Teaterlag har i en årrekke satt opp «Kristinspelet» på Jørundgård i Sel. I Trondheim og Nidarosdomen er tradisjoner knyttet til historien om Kristin Lavransdatter levende. Seinest høsten 2019 satte Trøndelag Teater opp Kristin Lavransdatter. På 1960-tallet hadde Riksteateret flere oppsetninger. Da Den norske Bokklubben ble etablert i 1961, ble Kransen sendt ut som en av de første bøkene.

I filminnspillingen i 1994 av den første boken, Kransen, spilte Liv Ullmann hovedrollen. Den første versjonen av Kristin-spelet på Sel var basert på Kransen, dramatisert av Tormod Skagestad og Kjetil Bjerkestrand skrev musikken.

Kristin blir nonne

Seinere oppsetninger på Sel har vært basert på alle tre bøkene. Det er også musikalen. Den slutter med at Kristin sier hun vil «gå til sin far». Dermed får vi ikke med siste del av den tredje boken der Kristin bestemmer seg for å vandre som pilegrim til Nidaros for å gå i kloster.

Kristin får ikke fred. Hun må gjøre bot for sin gjenstridighet, stahet og ulydighet mot Gud..

Hun legger ned stridsøksen, tar beina fatt for å finne frelse, forsoner seg med at livet ikke ble som hun hadde tenkt, men hun finner en dyp mening i å gi opp sin strid for å få sin vilje igjennom.

Hun finner seg selv ved å ofre seg for andre i nød – uten å få noe igjen for det.

Ved å vise dødsforakt, ikke dødsfrykt, for å hjelpe dem som rammes av Svartedauden, rammes hun selv.

Folk i middelalderen hadde en grunnfestet tro på Gud, og kirken hadde en dominerende posisjon i samfunnet. Kristin tviler ikke på Gud, eller nedtoner betydningen av å tro, men hun insisterer på å ta det hun føler på alvor. Hun opplever at troen kolliderer med livet slik det faktisk er.

Musikalen tar troen på alvor. Både dans, musikk og sang formidler tro som ankerfeste for livet, men også som kilde til frykt og sinne fordi troen er knyttet til kirkens makt og tradisjoner grunnfestet i samfunnets strukturer og forventninger.

Kransen

Handlingen i Kristin Lavransdatter utspiller seg i første del av 1300-tallet. Kristin er datteren til storbonden Lavrans på Jørundgard i Sel i Gudbrandsdalen. Hun har et nært forhold til sin far, og han vil gjøre alt for at hans datter skal bli godt gift og lykkelig. 15 år gammel ble Kristin lovet bort til en mann foreldrene hadde valgt ut for henne: Simon Darre.

En periode bor hun i et kloster i Oslo. Der møter hun Erlend som redder henne fra å bli overfalt av røvere. Hun blir forelsket, og innleder et forhold til ham. Erlend har alt to barn med en kvinne han ikke er gift med.

Et temmelig håpløst prosjekt ut fra datidens moralkodeks og kirkens regler. Men Kristin hadde bestemt seg. Det er Erlend hun vil ha. Koste hva det koste ville.

Det fører henne inn i en voldsom konflikt med sin far. Det går så langt at foreldrene frykter at hun kan ta sitt eget liv om hun tvinges til å gifte seg med Simon Darre.

Kristins stahet og opprør fører til at foreldrenes problemer kommer til overflaten. Kristin mor, Ragnhild, advarer Lavrans mot å gå for langt i sine forsøk på å tvinge Kristin. Hun ser klarere enn ham at Kristin ikke vil la seg diktere.

Lavrans må bøye seg for sin gjenstridige datter og godkjenne at Kristin får gifte seg med den hun elsker.

Høydepunktet i første bok er at Kristin og Erlend gifter seg. Det Lavrans høyt hadde ropt ut aldri skulle skje, skjedde likevel. Kristin var ubøyelig.

Husfrue

Husfrue handler om at livet med Erlend ikke blir slik Kristin hadde sett for seg. Han er lettsindig, bekymringsløs og holder på med sitt, mens hun får ansvar for gård og barn. Han krenker henne ved flere anledninger, men hun tilgir ham.

Hun hadde trodd Erlend ville forandre seg. Men etter hvert innser hun at hun ikke kan tvinge Erlend til å bli den mannen hun ønsker seg. Hun må forsone seg med det valget hun en gang foretok.

Kristin sliter med skyldfølelse overfor foreldrene. Troen på Gud er sterk og levende, men hun føler hun har sviktet Gud. Hun legger ut på pilegrimsvandring til Nidaros med sin førstefødte, Nåkkve, for å få tilgivelse for sine synder.

Korset

I Korset slår den voksende konflikten mellom Kristin og Erlend ut i full blomst. En dag sier hun rett ut hva hun mener om hans væremåte. Det ender med at han drar fra gården og slår seg ned i ei hytte på fjellet.

Konflikten mellom foreldrene plager sønnene. Familien holder på å gå i oppløsning. Igjen må Kristin ta ansvar – og velge.

Hun innser at det ikke en noen løsning å bli værende i skuffelsen, stoltheten og retthaveriet sitt. Hun drar for å forsone seg med Erlend. Han forteller at han alltid har elsket henne. Deres kjærlighet har bestått prøven. De får oppleve lykken igjen, men kort tid etter dør Erlend.

Kristin klarer ikke å slå seg til ro med et liv som enke i 40-årene. Hun gir opp «livet» for å bli nonne – for så søke fred med seg selv og sin Gud. Når Svartedauden melder sin ankomst, gjør hun alt hun kan for å hjelpe mennesker, nærmest som en bot for det hun angrer på i sitt liv. Hun blir selv smittet og dør 49 år gammel.

Selv om Kristin er bundet til middelalderens tro, livsanskuelse og kvinnesyn, fremstår hun også som en moderne kvinne som har styrke, livskraft og vilje til å leve det livet hun vil leve. Hun bryter med datiden kollektivistiske tenkning, opponerer mot undertrykkende tradisjoner og samfunnsstrukturer.

Kristin kan ses på som en opprører, men også som en kvinne som blir brutt ned av valgene hun foretok.

Kierkegaards tre stadier

I idéhistorisk sammenheng er Kristin Lavransdatter en forløper for våre dagers individualisme og eksistensialisme.

Sigrid Undset var opptatt av filosofi og idéhistorie. Hun var ofte i Danmark, fordi hennes mor var dansk. Hun kjente godt til Søren Kierkegaards filosofi. Han forente eksistensialistisk livsanskuelse med en dypt forankret kristen tro.

Noen litteraturforskere vil ha det til at Undset har skrevet Kristin Lavransdatter med Kirkegaards filosofi som inspirasjonskilde.

Kierkegaard opererer med tre stadier for å beskrive mennesker, livsvilkår og livsanskuelse.

Det estetiske stadiet er betegnelsen på en passiv, nytende holdning til tilværelsen. Det er mennesket som søker skjønnhet, lykke og tilfredsstillelse av drifter og behov uten forpliktelse og ansvar. På det estetiske planet sirkler mennesket om seg selv og sitt med nytelse som mål. Dette gir ikke mennesket den dype meningen det søker og er skapt for.

Når mennesker forstår at de må engasjere seg i livet og ta ansvar, beveger en seg over i det etiske stadiet. Her kjemper mennesket for det som er sant og godt. Det er den gode samfunnsborger som trer fram på det etiske stadiet.

Når mennesket hengir seg til Gud, beveger en seg inn i det religiøse stadiet. For Kirkegaard er livets dypeste mening å forholde seg til en historisk og levende Gud. Slik oppnår en tilhørighet til det allmenne og evige.

For Kirkegaard består livet i å foreta valg, han kaller det gjerne «sprang». Det er ved å foreta eksistensielle valg mennesker beveger seg fra et stadium til et annet.

Kristin lever sterkt og intenst i alle tre stadier. Det er enten eller, det er både òg. Først handler alt å få Erlend som hun elsker. I det etiske stadiet kjemper hun med å ta ansvar som mor, ektefelle og samfunnsborger. Hun «gir opp» det livet hun har kjempet seg igjennom for å hengi seg til troen på Gud og for å hjelpe sine medmennesker.