Teater – «Hvis dette er et menneske»: Overlevelse i fornedrelsens tid

Teater med gjest: I denne artikkelserien tar journalist Nina Kraft med seg en gjest på teater, og intervjuer vedkommende etterpå. Denne gangen: Marianne Bodd Engen og «Hvis dette er et menneske» av Primo Levi på Torshovteatret.

­Scenen på Torshovteatret er naken – en plankeplatting med et lite stearinlys i det ene hjørnet, det er alt. Man kan tenke seg at det representerer livet, det bittelille håpet mot alt håp, den trassige lille livsviljen i helvete på jord. I den andre enden av treplattingen er det en vannkran – så tilsynelatende uskyldig, men så illevarslende når man vet hva «dusj» kunne bety for fangene i Auschwitz.

Mer finnes ikke. Eksistensen, intetheten og enkeltmennesket. Alene i livet, alene foran døden.

Menneskeverd

Skuespiller Øystein Røger står på scenen og leser – eller spiller – store deler av Primo Levis Holocaust-memoar, «Hvis dette er et menneske», først publisert i 1947.

Og det er nettopp det teksten dreier seg om. For dette er jo et menneske, ett av seks millioner mennesker. Men et menneske som ble forsøkt utslettet, også mentalt.

Tilintetgjørelsen var ikke bare massedrap, forut for drapene kom den ultimate fornedrelsen. Nazistene ville ødelegge jødenes psyke før de drepte dem. De forsøkte å frata dem alt menneskeverd.

Levi sparer oss ikke for noe, detalj etter grusom detalj. Først får vi høre om hvordan han, en 24-årige kjemikeren fra Torino i Nord-Italia, ble tatt av nazistene i 1943 og ble sendt til Auschwitz i 1944.

Levi forteller så om hvordan foreldre i interneringsleiren i Fossoli nær Modena trøstet småbarna i interneringsleiren kvelden før avreisen til ukjent mål. Foreldrene visste hva som ventet dem, barna ikke. Så de vasket omhyggelig barnas tøy og pakket lekene deres.

Nakne i snøen

Neste steg er trengselen i kuvognen til Auschwitz. Levi utvekslet betroelser med en kvinne, men så henne aldri så igjen, for alle kvinner og barn ble drept ved ankomst. Den sjarmerende og livlige treåringen Emilia som ble også sendt direkte i døden ved ankomsten. Frost og snauklipping og «avlusing» ventet mennene før de ble sendt på slavearbeid.

Vi hører om medfanger som ble hengt, om medfanger som får tyfus og ligger i køyen og mumler «jawohl» i ørska.

Vi hører om hvordan de arresterte jødene måtte løpe nakne i is og snø til en annen brakke når de hadde dusjet, om brødsmuler som var fangenes betalingsmiddel for en skje for å kunne spise den elendige kålsuppen med, eller få byttet til seg en kniv eller støvler.

For du kunne dø hvis du fikk et gnagsår som ble verre og verre og ikke kunne arbeide. Du kunne dø når som helst i nazistens sinnsrike, brutale og groteske fornedringsapparat.

Årlig Holocaustdag

Det er når lysene er blitt slått på igjen på Torshovsteatret, og vi har klappet behørig og fortjent for Røgers kraftprestasjon på scenen, at min teatergjest Marianne Bodd Engen spør meg hvorfor akkurat hun ble invitert som teatergjest – og hvorfor ikke en fra majoritetsbefolkningen.

– Det falt seg naturlig, jeg synes det har med respekt å gjøre. Hvem burde jeg ha tatt med?

– Du kunne ha valgt en ung person, uten jødisk bakgrunn. Jeg trenger ikke å lære mer om dette. Jeg har hørt alt før, både fra min familie og fra så mange andre, sier den tidligere læreren, som er datter av den profilerte Venstre-politikeren Leon Bodd.

– Jeg bodde omtrent 15 år i Israel. Der har den en årlig Holocaustdag hvor alt dreier seg om forintelsen. I alle medier, alle tv-programmer, fra morgen til kveld. Noen følger med på alt, noen fulgte med et år eller to eller fem eller ti, noen som har mistet alle sine kjære orker ikke å plage seg selv år etter år.

Det er et non-stop mareritt på skjermen hele tiden.

– Ikke grusom nok

– Jeg synes det var en svært god oppsetning, og at Øystein Røger var strålende. Synes ikke du?

– Han var kjempegod. Han hadde en fantastisk formidlingsevne. Men hvor var massene alle de andre jødene i leiren? Han var jo alene på scenen, og ikke bare fysisk alene, påpeker Marianne Bodd Engen.

– Man kan vel knapt lage noen illusjon på en teaterscene om hvor omfattende det var, og har vel heller valgt å fortelle historien via ham. Hva savnet du spesifikt?

– Jeg synes ikke det var grusomt nok, om jeg kan uttrykke det slik. Applausen var sterk og ekte. Publikum hadde nok en opplevelse. Men den var dempet – de gråt ikke. Forestillingen var for intellektuelt for mange av de som burde ha sett det, synes jeg, Oppsetningen burde ha vært kortere, teksten tydeligere, og at den burde sendes rundt på skoler i hele Norge. Teatret bør satse på de unge, de som bruker apper og får informasjon via og blogger og vlogger og podkaster. Gapet mellom de som vet noe om Holocaust og de som nesten ikke vet noe, øker, sier Bodd Engen.

Likevel vil hun ikke kritisere Primo Levi.

– Han fortalte sin personlige historie, og det er en viktig historie.

Dante?

– Fantes det ikke et budskap i forestillingen om hvordan de små tingene kunne være det lille som gjorde at Levi greide å overleve mentalt? Jeg la merke til flere tilfeller hvor han forteller om et solglimt etter vinteren, om medfanger som lærte ham noe om å ikke gi etter mentalt, og om små øyeblikk av felles menneskelighet. Da han lærte en franskmann om Dante, for eksempel, og de to møttes i et humanistisk dikterisk univers?

– Men hva vet de fleste norske publikummere om Dante? Kanskje med unntak av et slikt premierepublikum som vi så her – velutdannet og langt de fleste over 40? Særlig de unge, og de som vet minst om forsøket på et totalt folkemord av vårt folk. Der treffer ikke dette stykket godt nok.

Dantes «Den gudommelige komedie» er jo også et religiøst skrift – kristent – og det er vanskelig å tro på en gud som tillater dette, mener hun.

– Jeg er jo født lenge etter krigen. Noen av dem som opplevde dette helvete på jord, tror på Gud, andre ikke – Who am I to judge, tilføyer Bodd Engen.

Identitet

– Er minnet om holocaust en svært viktig del av en jødisk identitet?

– Det er forskjellig på om du er født før eller etter at det skjedde. For meg er det viktigste å arbeide for at vi aldri glemmer. Det må ikke skje igjen – med jøder eller noe folkeslag. Det er det aller, aller viktigste. Derfor jobbet jeg mot nynazisme på 70-tallet, jeg var med i «Hjelp Jødene hjem» og i mange andre sammenhenger for å holde minnet om holocaust oppe og bevisstgjøre og informere. Jeg tror ikke folk er klar over hvor mye antisemittisme det finnes i verden også i dag, i Europa, Sør-Amerika Midtøsten og andre steder. Hatet mot jøder fortsetter, fremholder min teatergjest.

Og hun påpeker at vi ikke vet når det kan blusse opp igjen.

– Men den viktigste grunnen til at det ikke kan skje igjen på samme måte, er at nå har vi en jødisk stat. Hadde vi hatt det på 30-40-tallet, hadde vi nok ikke lidd denne skjebnen.

I Norge i dag

– Hvor mye antisemittisme er det i Norge i dag?

– Det er det forskjellige meninger om. Jeg er selv blitt trakassert om barn. Som voksen treffer jeg ofte folk som sier «har det kommet en ny jødebok igjen, er det ikke nok nå?» eller «nå er vi så lei av alt pratet om jødene som ble drept.» Av og til føler jeg at vi jøder stanger mot en mur. Nå bor det cirka 1500 jøder i Norge. Vi fremstilles ofte som en ensartet gruppe både når det gjelder meninger og økonomisk status. Det stemmer selvfølgelig ikke. I Israel lever omtrent en fjerdedel av barna under fattigdomsgrensen.

Hun legger til:

– Når jeg snakker om Israel, snakker jeg ikke om partipolitikk, om Netanyahu eller noen andre israelske politikere – om Vestbredden eller Gaza. Jeg har jobbet i fredsorganisasjonen «Peace Now» i 12 år og tror på fredelig sameksistens.

Carl Fredriksens Transport

– Uansett gir det ingen mening å plage meg og andre norske jøder på grunn av uenighet om israelsk politikk. Uttrykket «sionist» er meningsløst brukt om jøder i dag. Sionisme var en ideologi før 1948 en streben og håp om et eget land. Etter at staten Israel ble opprettet i 1948, gir det ingen mening å kalle jøder sionister, sier Bodd Engen.

Hun mener at de som ikke har fått historien inn med morsmelken ikke skjønner ikke helt hva de snakker om.

– Jeg er vokst opp med at far og bestefar ble hjulpet over til Sverige av motstandsgruppen Carl Fredriksens Transport, som smuglet jøder over grensen. Det var bare flaks at de ikke ble oppdaget der de lå under presenningene.

Kunne ha vært meg

– Tenkte du at «dette kunne ha vært meg»?

– Ikke ved å se på denne oppsetningen, nei. For jeg har reflektert over holocaust helt siden jeg var liten. Jeg har tenkt på at jeg var veldig heldig som ikke levde under denne forferdelige tiden! Jeg vet ikke om jeg hadde vært en av de veldig få som overlevde hvis det hadde vært meg. Det vet ingen hvis de ikke var der selv. Overlevelse hadde mye med flaks å gjøre. Min bestemor, som var fra Trondheim, flyktet på ski sammen med to små barn. Hun har fortalt meg at hun hadde et belte med noen penger som hun måtte bestikke folk med. De var etterlyst på radio av fienden. Familiemedlemmer som ikke rømte, ble myrdet. Norsk politi kom og hentet barn fra min familie på Møllergata skole. På den jødiske gravlunden på Helsfyr finnes det en minnetavle for holocaust-ofte. Nesten 20 personer på minnetavlen har Bodd som etternavn.

Ikke dømme

Marianne Bodd Engen understreker at når jøder ble tatt til fange, var tid en viktig faktor. Jo lenger du var i leirene, desto mindre sjanse hadde du. De italienske jødene ble arrestert sent, for Mussolini var i utgangspunktet ikke spesielt antisemittisk. Han var fascist, ikke nazist.

– Et av temaene i Primo Levis bok, som jeg synes var mindre til stede i de utdragene av teksten som teatret hadde valgt, er at noen fanger overlevde litt lenger fordi de stjal mat eller klær eller støvler, eller de samarbeidet med kapo-ene i hver brakke. Et lite mindretall av fangene jaget de andre fangene ut i dusjen, inn til arbeidet og lignende. Noen svarte på ondskapen ved å bli «slemme» selv. Hvordan reagerer du på det?

– Jeg vil aldri si at en som stjeler når han er innestengt i en konsentrasjonsleir, er slem! Hva slags moral du har, er veldig avhengig i hva slags hjem du er oppvokst i. Men det kan hende at en empatisk og hensynsfull person reagerer helt uventet under ekstreme forhold. Dette er så komplisert at vi ikke kan dømme. Du kan ikke forstå uten å ha vært der selv.

Alle er preget

Helt på tampen, ute på fortauet og snart på vei hjem hvert til vårt, snakker vi om hva Primo Levi – og teatret – ikke har lagt inn i denne fortellingen, og hva som kan være grunnen til det.

Jeg sier at selv om Levis bok er full av detaljer, snakker han veldig lite om sine egne følelser og nærmest ikke noe om hvordan oppholdet må ha preget ham i senere i livet. Det kan være, foreslår jeg, fordi den unge italieneren følte en forpliktelse til å være vitne, slik at verden kunne forstå omfanget av grusomhetene. Kanskje ønsket han å fortelle i detalj hva som skjedde med jødene som gruppe, som et vitnesbyrd i en verden som ikke hadde tatt innover seg grusomheten i 1947, mens han ikke likte å fremheve seg selv.

– Levi kom jo heller ikke fra noen generasjon hvor man snakket veldig åpent om privatlivet. Kanskje syntes han ikke at det var hverken riktig eller nødvendig å blottstille seg?

– Jeg lurer på om det heller var sånn at han ikke var i stand til det, innvender Bodd Engen.

Hun tror at nesten alle som var i konsentrasjonsleir og som overlevde var veldig preget av det, at det var noe i dem selv de stengte av, også for seg selv. Noen ble avstumpet følelsesmessig. Alle ble preget av det.

– Jeg har kjent mange overlevende. De snakket ikke om leirene. De kunne ikke.

Selvmord

Hjemme igjen slår jeg opp og leser mer om Primo Levis liv. I 1979 mottok forfatteren Levi den prestisjefylte Stegaprisen for en av sine romaner, leser jeg i Store norske leksikon.

Året etter begikk han selvmord ved å kaste seg ut fra trappen i sin bolig i Torino.

De italienske kronologene kalt ham en Dante som overlevde helvetet og skjærsilden, men ikke sine arr.