Teater – «Riket»: Den lille piken som gråter i heisen

Teater med gjest: I denne artikkelserien tar journalist Nina Kraft med seg en gjest på teater, og intervjuer vedkommende etterpå. Denne gangen: Professor i kulturhistorie, Ane Ohrvik, og stykket «Riket» av Lars von Trier.

Hvorfor høres det lyder fra heisen som fra et usynlig barn som gråter så sårt? Hvorfor vokser fosteret i sykepleier Judiths mage mye fortere enn andre ufødte barn? Hvorfor kommer det en ambulanse til sykehuset hver natt til samme klokkeslett – uten sjåfør og tilsynelatende uten pasient?

På Centralteatrets «Riket», som er en forkortelse for Rikshospitalet, forgår det mye merkelig. Noe ser ut til å tilhøre en verden av spøkelser og andre overnaturlige fenomener. Mens annet er gjenkjennelig for alle som har lest en avis – skjønt en smule karikert.

Vi ser maktkamper både mellom overleger og i ledelsen. En av legene stjeler medisinsk utstyr og selger det videre. Den store hvite legeflokken på scenen synger og blåser i trompeter, men de er absolutt ikke engler. Vi blir til og med presentert en losje som alle legene tilhører, hvor de hjelper og dekker over for hverandre.

Et avhugget hode

Mange av intrigene dreier seg om den svenske overlegen Stig Helmer, suverent spilt av Henrik Mestad. Helmer fikk jobben fordi ingen sykehus i Sverige ville ha ham etter at han feilopererte en pasient så hun ble «rar i hodet», får vi vite.

En medisinstudent, med en mentalitet som vil gjøre ham til et perfekt fremtidig losjemedlem, sager hodet av et lik. Han kaster det rundt som en ball. Pasienter er generelt kun til bry på dette sykehuset. De er sand i maskineriet for ambisiøse leger som heller vil forske på kreft og oppdage noe stort.

En av pasientene heter Fru Drusse, for tiden innlagt for lammelse i høyre hånd. Hun er en eldre dame som har vært innlagt 25 ganger på samme sykehus med forskjellige, uklare diagnoser.

Drusse er overbevist om at hun er et medium, selv om hun forsøker og forsøker og ennå ikke har fått kontakt med noen avdøde. Vil Drusse lykkes med Mari, den lille piken som gråter i heisen, hun som døde i 1919, tilsynelatende av tuberkulose?

Spoiler alert: Ja, det vil hun. Og siden blir det bare mer og mer mystisk...

Det overnaturlige

– Lars von Trier har skrevet tv-serien Riket, og er medforfatter av dette teaterstykket, som baserer seg på første sesong av serien. Han ser ikke ut til å ha noe godt forhold til hverken sykehus eller legevitenskapen. Men dreier det seg egentlig om dette, eller er temaet alt som er i veien med hele samfunnet? Det heter jo «Riket» og ikke «Hospitalet»?

– Alt dette du nevner er elementer i stykket. Men særlig tror jeg at stykket handler om de overnaturlige elementene, sier min teatergjest, Ane Ohrvik.

– Spøkelsene er ikke metaforer for det vi undertrykker, for menneskenes utilstrekkelighet, for samfunnets hjerteløshet eller noe lignende?

– Det kan de godt være, for Lars von Trier holder det åpent. Men i tillegg skal de fungere som et gløtt inn i en alternativ verden. Von Trier skaper lag på lag av virkeligheter.

Det dreier seg om møtet mellom vitenskap og rasjonalitet på den ene siden, og på den andre siden det vellet av fortellinger om andre typer forklaringsmodeller som også eksisterer, men som vi ofte undertrykker, mener Ohrvik, som underviser i kulturhistorie på Universitet i Oslo. En av spesialitetene hennes er eldre norske trosforestillinger.

Vitenskap og rasjonalitet

– I vitenskapens tidsalder er det ikke rom for de overnaturlige vesenene og kreftene som også moderne mennesker kan tro på, eller i hvert fall ikke forkaster, påpeker professoren. Hun finner det interessant at Lars von Trier har konvertert til katolisismen.

– Katolisismens helgenkult og relikvier åpner jo på en helt spesiell måte for troen på mirakler i vår tid. Om von Trier gjør det, kan jeg ikke vite, men han kan i hvert fall kunsten å bygge opp emosjonelt ladede situasjoner og stemninger som virker på publikum i vår tid også – kanskje fordi vi innerst inne har en mistanke om at alt han presenterer oss for ikke bare er «gammel overtro».

– Så vi er ikke så hyperrasjonelle og vitenskapelige i vår moderne verden at alt dette er passé, tull og tøys?

– Vi kan snu på det og si at vitenskapen også er et trossystem. Legevitenskapen er ingen eksakt kunnskap. Den forandrer seg hele tiden. Legenes sannheter før i tiden kan være vår tids overtro. Vår tids sannheter kan bli fremtidens overtro. Jeg tror stykket ønsker å snu oss bort fra en blind tro på vitenskapen og særlig på legevitenskapen. Det viser at legene er bare mennesker, og mennesker drives av så mangt. Som egoisme og maktsyke. Kanskje sjeldnest av en altruistisk søken etter å utøve gode gjerninger.

Noe uoppgjort

Beretninger om folk som har sett gjenferd finnes til alle tider, fra antikken, gjennom middelalderen og inn i vår tid. Det var ikke bare folk fra lavere sosiale lag eller folk uten utdanning som opplevde gjenferd eller skikkelser fra «den andre siden».

– Det var for eksempel stor interesse for det okkulte helt i begynnelsen av det 20 århundre, rundt første verdenskrig, altså da den lille piken Mari døde. Da var spiritist-seanser både vanlige og relativt akseptert blant de intellektuelle og i borgerskapet, sier Ohrvik.

I eldre tid, fortsetter hun, var det vanlig å tro at de døde måtte hjelpes over til det hinsidige. Ellers kunne avdøde som hadde hatt noe uoppgjort i livet, gå igjen. Dette stemmer med handlingen i teaterstykket, hvor lille Mari ikke kan hvile før hun får informert de levende om hvem som har drept henne.

Åpne et vindu

Å hjelpe de døde til å få hvile og å sørge for at de ikke «gikk igjen», men kom seg over til etterlivet, er et gammelt motiv.

– Å sikre de døde en god reise til etterlivet, altså å sørge for at de ikke går igjen, var veldig viktig. For eksempel var det vanlig å åpne et vindu straks etter et dødsfall, sier Ohrvik.

– For å sikre at sjelen skulle ha mulighet til å fly ut?

– Nettopp. Det praktiseres fremdeles. Jeg har selv vært på sykehjem i Norge hvor de ansatte åpnet et vindu straks en pasient døde. Det var også vanlig å sørge for at hus hadde flere utganger, slik at de døde ikke skulle fraktes ut samme sted hvor de var kommet inn. Det finnes flere eksempler blant gamle, laftede bygninger i Norge at man satt inn likluker hvor de døde kunne transporteres ut. Siden luken alltid ellers forble lukket, ville de døde ikke finne veien tilbake.

Hekseprosesser

– Var, eller er, gjengangere regnet som ondsinnede eller farlige?

– Først og fremst blir de oppfattet som plagsomme. Men de kan være skremmende også. Skjønt poltergeister, som banker og aggressivt kaster ting rundt i rommet, er ikke typisk i den norske tradisjonen. Den aggressiviteten var ofte forbeholdt fortellinger om andre overnaturlige skapninger som Mara eller Åsgårdsreien.

– I dette stykket finnes det en kvinne som går gravid med noe som kan være overnaturlig?

– Det bringer tankene mot hekseprosessene på 1500- og 1600-tallet. Kvinner som ble anklaget for trolldom, ble ofte beskyldt for å stå i ledtog med djevelen. Ikke bare dét, de kunne også å ha hatt kjønnslig samkvem med ham, ble det hevdet. De kunne føde en djevelunge, mente man.

– Som i Polanski-filmen Rosemary´s Baby, som riktignok foregår på Manhattan på 1960-tallet?

– Nettopp. Slutten av «Riket», når Judith føder, minner meg mer om moderne skrekkfilmer enn klassiske gjengangerfortellinger. Lars von Trier har tydeligvis flere inspirasjonskilder.

Møter de døde

– Hvor vanlig er det i Norge i dag å tro på gjenferd og andre okkulte fenomener?

– Det skulle jeg ha sett en kvantitativ undersøkelse på! Det er mye vanligere enn folk vil innrømme. Mange har fortalt om møter med mennesker de har kjent, og som de vet er døde. Slike fortellinger har eksistert til alle tider, og de lever i beste velgående. De døde opptrer vanligvis i en full kropp, ikke som grå skygger. Grå eller hvite skyggedamer er mest typisk for slutten av 1800-tallet.

– Er det parallelle universet som vises i dette stykket, typisk for en samtidstro på det okkulte?

– Stort sett er det okkulte universet som vises her, ikke særlig moderne. Vi møter ikke engler, energier eller beskyttere, som dominerer uttrykk for det overnaturlige i dag. Men den tydelige kritikken av den blinde vitenskapstroen og av den selvsikre maskuliniteten, kan helt klart betraktes som aktuell samfunnskritikk. Rensingen av huset, her sykehuset, for gjengangere har mange nåtidsparalleller.

Mellom himmel og jord

– Jeg tror du hadde vært overrasket over hvor mange som benytter seg av synskes tjenester, for eksempel for å rense hus for ånder fordi de mener at det henger igjen «slagg» etter avdøde beboere, fortsetter Ohrvik.

– Du kan se det på språket. «Her var det god stemning», sier vi når vi går på visning – selv om rommene er tomme og uten spor av mennesker. Indirekte mener vi at her finnes det ikke spor av gjengangere.

– Har du opplevd noe slikt selv?

– Da jeg flyttet inn i en ny bolig for noen år siden, opplevde jeg at jeg våknet hver natt og stirret inn i samme hjørnet. Vanligvis har jeg et godt sovehjerte. Jeg kjente ikke hva som hadde skjedd med den som bodde der før, utover at det var et dødsbo. Til slutt spurte jeg naboen om noen hadde dødd i leiligheten før jeg flyttet inn, og fikk bekreftende svar. Det viste seg at det var naboen som hadde funnet den avdøde. Jeg tok henne med inn og spurte om den gamle damen hadde sovnet inn i det samme hjørnet som jeg stirret inn i hver gang jeg våknet, og hun sa ja.

– Var det skummelt? Og syntes du at du kunne stå ved det som en opplyst og moderne kulturhistoriker?

– Jeg har en sunn skepsis i forhold til det meste. Det har man som akademiker. Samtidig vil jeg ikke bare avfeie alt som ikke passer inn i et gitt skjema som «feil». Det finnes mer mellom himmel og jord, som Shakespeare sa. Så jeg anerkjenner opplevelsen jeg hadde, selv om jeg ikke kan forklare.

Disiplinering av religionen

– Jeg vet ikke helt hvilket ord jeg skal bruke om det vi snakker om. Du som er ekspert: Skal man si «overtro» eller «folketro» eller noe annet?

– Det kommer an på sammenhengen. Begge ordene kan ha nedlatende valører. Enhver religion disiplinerer underskogen av trosuttrykk. Ordet «overtro» er dét som den offisielle religionen – enten det er protestantismen, katolisismen, jødedommen eller islam – ikke anerkjenner. Mens ordet «folketro» kan være et problematisk begrep fordi det indikerer at dette er noe som bare «folkedypet» tror på – og det er som sagt ikke tilfelle.