Debatten om utenlandsk påvirkning som endte i grøfta

Lesetid: ca. 7 minutter.

Støvet er i ferd med å legge seg etter den til tider opphetede debatten som oppsto etter at Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) la fram sin rapport «Scenarioer for uønsket påvirkning i forbindelse med norske valg». I forrige uke skrev de tre forskerne bak rapporten, Lea Bjørgul, Eskil Grendahl Sivertsen og Stig Rune Sellevåg, et innlegg i Dagens Næringsliv der de konkluderer med at «debatten har i liten grad handlet om hvordan vi skal beskytte demokratiet mot uønsket informasjonspåvirkning». Det er mildt sagt. Den har ikke handlet om det i det hele tatt.

Når det gikk så helt annerledes enn forskerne hadde sett for seg, skyldes det at vi for tiden ikke er særlig opptatt av å føre dialoger som kan gi økt kunnskap på tvers av partier og ulike oppfatninger om politikk og samfunn. Med spill og spetakkel dras saker ned i den politiske grauten som får mediene til å bli opptatt av andre tema enn det det var meningen å belyse.

Det er nærmere bevist at Russland forsøkte å påvirke det amerikanske presidentvalget. Så når Russland driver med påvirkning av valget i USA, prøver de seg sikkert også på Norge. Vi er da et viktig land i verden selv om vi er knøttsmå. Det er til og med en utbredt oppfatning i det politiske miljø at Norge er forbilde for andre land. Så kjempen i øst følger oss og vil påvirke oss.

Det var utgangspunktet for at Kommunal- og distriktsdepartementet spurte FFI om de kunne lage en rapport om hvordan denne typen påvirkning av opinionen kan skje i sin alminnelighet og i forbindelse med valg. Det ville FFI mer enn gjerne.

Når forskere skal lage rapporter om noe de vet fint lite om, tyr de gjerne til scenarier. De velger et sett av forutsetninger og så utreder/dikter/spekulerer (velg det som passer) de om hva som kan komme til å skje. I dette tilfellet laget FFI tre scenarioer.

Enkelt sagt: De tre forskerne diktet tre historier om hvordan det kan tenkes at Russland vil forsøke å påvirke opinionen i Norge.

Gjelsvik gjør helomvending

Da Nationen ringte kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik for å få vite hva han mente om rapporten, sparte han ikke på konfekten. Han gjorde det krystallklart at det var et bomskudd å utvikle et scenario basert på at «en fremmedstatlig aktør har som mål å isolere Norge fra det europeiske fellesskapet. En utmelding fra EØS-avtalen vil være et betydelig skritt i den retningen,» som det heter i rapporten.

Gjelsvik sa mer eller mindre rett ut at forskeren var på bærtur med sin påstand om at en utmeldelse av EØS betyr å isolere Norge fra det europeiske fellesskap. Han hevdet at forskerne drev politikk og ikke forskning. For virkelig å gi sin misnøye luft under vingene, sa han at rapporten ikke ville bli lagt ut på departementets nettside.

Gjelsvik ga med andre ord forskerne stryk i forskning fordi de etter hans mening hadde surret med EØS-avtalen.

Da sporet debatten av. En politiker kan slakte hva forskere kommer fram til, men å nekte å publisere en forskingsrapporter er en dødssynd for en politisk beslutningstaker. Etter at Gjelsvik hadde fått bank fra ulikt hold i flere dager for sitt forsøk å kneble forskningen, forsto han at han måtte komme seg opp av den grøfta han var blitt dyttet ned i. Han gjorde helomvending med skru og kunngjorde at rapporten kunne bli lagt ut på departementets side.

Dermed kunne debatten om regjeringen forsøker å hindre forskning de ikke liker, parkeres. Gjelsvik kunne notere seg for et tap i miljøer som er opptatt av forskning eller rett forvaltningspraksis. Men politisk sett vant han en sier. I hans egen parti og blant landets EU og EØS-motstandere fikk han kreditt for at han ga forskerne på pukkelen.

Lundteigen følger opp

Da Per Olaf Lundteigen (Sp) stilte på Debatten, skjerpet han kritikken mot rapporten. Han ba FFI sørge for at det de publiserer holder skikkelig kvalitet.

Når FFI får høre fra regjeringshold at de tar for lettvint på kvalitetskravet, gjør det inntrykk. For vel en uke siden kom melding om at FFI hadde endret rapporten på et viktig punkt.

I den første utgaven av rapporten sto det at «En fremmedstatlig aktør har som mål å isolere Norge fra det europeiske fellesskapet. En utmelding fra EØS-avtalen vil være et betydelig skritt i den retningen.»

– Vi ser at det kunne misforstås om det var FFI eller den fremmedstatlige aktøren som mener dette, uttalte en av rapportens forfattere, FFIs forskningsleder Stig Rune Sellevåg, til Nationen.

I den reviderte utgaven heter det nå «Aktøren vurderer at en utmelding fra EØS-avtalen vil være et betydelig skritt i den retningen».

Forskeren måtte konstatere at det hadde formulert seg på en måte som førte til at de ikke fikk den debatten de hadde ønsket seg.

Det hjelper ikke mye å komme trekkende med en presisering da saken ebbet ut. Gjelsvik har ikke noe mer å si. Han holder fast på at FFI har levert et makkverk av en rapport.

I en samtale med Stat og styring sier Eskil Grendahl Sivertsen at det var meningen å utfordre og tøyle oppdragsgiveren i sin eksisterende forståelse av mulige trusler mot valg.

– Hensikten med å skrive slike scenarioer, er å utfordre oppdragsgiver i deres eksisterende forståelse av situasjonen på feltet som utredes. Det er meningen at vi «skal strekke strikken langt», og vi skrev også i vårt tilbud om å gjøre denne utredningen at vi ville gjøre nettopp det. Det er fem kriterier som vi legger til grunn i scenariene: ett av dem er at de bør utfordre oppdragsgiver.

Sivertsen mener scenarioer som «strekker strikken langt» kan synliggjøre utfordringer oppdragsgiver ikke har tenkt på, og kan gi norske myndigheter mulighet til å oppdatere sine ansvarsmatriser og endre sine planer for å være mer rustet.

Forskere lykkes med å utfordre, faktisk provosere, sin oppdragsgiver. Men de lykkes ikke med å åpne noen øyne for trusselen fra øst.

Forskerne ville skape forståelse og bevissthet. Det ble det lite av. I så måte var rapporten et bomskudd. Den har havnet i den berømmelige skuffen der det regjeringen ikke vil bry seg med ligger.

Opposisjonens griper sjansen

Opposisjonen ligger som ei gjedde i sivet klar til å glefse mot en statsråd som faller uti. Ine Marie Eriksen Søreide (H) og Grunde Almeland (V) rykket ut i Dagens Næringsliv og ba statsminister Jonas Gahr Støre vurdere om Sigbjørn Gjelsvik var skikket til å beholde ansvaret for valggjennomføringen i Norge.

Gjelsvik bombastiske avvisning av FFI-rapporten fikk Søreide til å lure på om regjeringen forstår det reelle trussel- og risikobildet. Selv mener hun å ha grepet det, men at Gjelsvik trenger intensiv kursing. Derfor ba hun Støre rydde opp slik at alle kan være trygge på at vi har en statsråd som er kompetent i forhold til det ansvaret han har.

Det går selvsagt an å mene at det er lettere for russerne å påvirke valget i Norge om det er Gjelsvik som bestyrer kommunaldepartementet. Utspillet var så pass sært at regjeringen ikke gadd å ta det på alvor.

Det er god latin blant politikerne å mene vi må være bevisst på at fremmede makter vil forsøke å påvirke oss. At Russland skal være spesielt opptatt av EØS-avtalen, anser Nei til EU for å være fri fantasi.

Debatten om utenlandsk påvirkning som aldri kom i gang, er et nytt eksempel på hvor komplisert det er å føre debatter om viktige tema for tiden. Det skjærer fort ut i et sidespor som politikere eller medier finner mer interessant. Vi dropper analyser og innsikt. Opposisjonen og mediene hiver seg heller på spill og spetakkel de tror lesere og velgere lar seg engasjer mer av.

Personer er bedre enn saker for å få oppmerksomhet. Hvis en politiker har sagt eller gjort noe som kan være galt, har vi det gående.

Forskerne ville vise hvordan Russland pøser på med fake news og konspirasjonsteorier for å påvirke et valg og polarisere den politiske debatten. Å spore av en debatt ser vi ut til å klare uten bistand fra Russland.

Polariseringen øker

Det er ikke Russland som er skyld i at USA holder på å falle fra hverandre etter hvert som polariseringen vokser seg sterkere. Vi ser polariseringen skyte fart i flere land i Europa. Heller ikke her er det Russland som står bak.

Den viktigste driveren bak polarisering er de sosiale mediene som vinner terreng på bekostning av de redigerte mediene som i økende grad styres av kommersielle mål.

Sosiale mediers råstoff er følelser. De profitterer på at polariseringen griper om seg. De redigerte mediene henger seg i økende grad på kjøret etter klikk og oppmerksomhet.

Ine Marie Eriksen Søreide vet at hun får mer oppmerksomhet ved å be Støre vurdere å skifte ut Sigbjørn Gjelsvik eller frata han ansvaret for valget. Hun vet at dette er bare er tull. Men hun spiller det ut – og det er henne selv, ikke Russland som ha gitt henne ideen.

Vi klarer utmerket godt på egenhånd å lage spill, nøre opp under konspirasjoner eller forflytte oppmerksomheten fra noe vesentlig til noe som ligger helt på siden.