Folkekirken på nedadstigende kurs – humanistene mot himmelen

Lesetid: ca. 7 minutter.

Politikeren er opptatt av å behandle alle tros- og livssynsamfunn likt. Det betyr blant annet lik fordeling av økonomisk støtte ut fra medlemstall. Det er et godt prinsipp, men det begynner å koste mer enn det smaker.

Den norske kirke får bevilgninger over statsbudsjettet og fra alle landets kommunestyrer. Bevilgningene øker år for år omtrent på nivå med prisstigningen.

Medlemstallet i Den norske kirke synker imidlertid jevnt og trutt. Når bevilgningene blir liggende på samme nivå, betyr det at støtten per medlem øker.

Det betyr igjen at støtten til alle tros- og livssynssamfunn øker, ikke som følge av økt aktivitet eller flere medlemmer, men som følge av at medlemstallet i Den norske kirke går ned.

Den katolske kirke har fått flere titalls millioner i økt støtte fordi støtten per medlem øker og fordi mange innvandrere hører til Den katolske kirke.

De som virkelig har skutt gullfuglen med dette systemet, er Human-Etisk Forbund. Det ble stiftet av Kristian Horn i 1956. I mange år var de en smalsporet organisasjon for spesielt interesserte. Det har endret seg.

I dag framstår Human Etisk Forbud som en bred livssynsorganisasjon som tilbyr «full pakke» på sermoniområdet - navnefest, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Human-Etisk Forbud er i ferd med å ta av som en «alternativ kirke».

De passerte i fjor 100 000 medlemmer. I 2021 bestemte de seg for å droppe medlemskontingent. Da økte medlemstallet med 12 000. Det er medlemstallet per 01.01.2022 som er grunnlaget for statsstøtten for 2023.

Den norske kirke får om lag 1000 kroner i offentlig støtte per medlem. Når statsbudsjettet legges fram 6. oktober, vil Human-Etisk forbund bli en av vinnerne. De vil minimum få 12 millioner i økt støtte som følge av medlemsveksten. Også de andre livssynssamfunnene vil også få økt støtte som følge av at medlemstallet i Den norske kirke synker.

Alt tyder på at suksessen til Human Etisk Forbund vil fortsette. Det er særlig borgerlig konfirmasjon som slår an.

Vårt Land skriver at Tromsø kirkelige fellesråd har registrert en tredobling av antall utmeldinger i år sammenliknet med i fjor. De mener det skyldes Human Etisk Forbunds aksjon for å få flere til å velge borgerlig konfirmasjon. De gir rabatt dersom foreldrene til konfirmantene blir medlem i Forbundet.

Foreldrene kan spare 2000 kroner konfirmasjonskostnader om de blir medlemmer. Det er direkte lønnsomt å bli humanetiker. En fiffig ordning. Slik er det når man har en raus stat med på laget.

Så langt i 2022 har Human-Etisk Forbund fått 21 000 nye medlemmer. Det blir ytterligere 30 millioner mer i støtte i 2024.

Regjeringen varsler at det skal strammes inn på alle bauer og kanter i budsjettet neste år. Men det gjelder tydeligvis ikke alle tros- og livssynssamfunn.

3,5 millioner medlemmer

Den norske kirke hadde i 2021 3 526 133 medlemmer. Det er en tilbakegang på 198 000 i løpet av de siste tre år. Om lag 100 000 skyldes en «ekstraordinær opprydning». Det er ikke nå mer enn 64,9 prosent av befolkningen som er medlemmer av folkekirken.

Det er tilbakegang over hele linjen. Størst tilbakegang er det når det gjelder vigsler. 4 851 giftet seg i fjor. Det er en tilbakegang på 2 197 i løpet av tre år.

Det blir hvert år færre som døper barna sine og antallet konfirmanter synker også. Det er for tiden 51, 6 prosent som velger kirkelig konfirmasjon.

Folkekirken står sterkest når det gjelder begravelser. Fortsatt har kirkelig gravferd en markedsandel på 83,9 prosent.

Kirkelig organisering

En skulle tro det var folkekirkens tilbakegang som var hovedtema på årets Kirkemøte som åpnet onsdag og avsluttes mandag. Men det er noe som haster mer med å få avklart. Det gjelder hvordan kirken skal organiseres, eller mer presist: Hvem som skal ha arbeidsgiveransvaret for de ansatte?

Klassekampen valgte et særdeles langsiktig perspektiv da de skulle forklare leseren hva de strides om på årets kirkemøte. Denne langvarige konflikten om hvem som skal ha arbeidsgiveransvaret har røtter tilbake til reformasjonen, skriver avisen.

De har i grunnen rett i det. Under parolen Skriften alene, troen alene og nåden alene gikk Martin Luther til kamp mot Paven, avlatshandelen og det systemet kirken hadde bygget opp. Han utformet læren om det alminnelige prestedømme som betyr at de troende ikke trenger paven, biskoper og prester for å tro og bli frelst. De kan lese Bibelen selv.

Stater som brøt med Den katolske kirke og gikk over til protestantismen, ble statskirker. Staten tok seg av økonomi og organisering. Kirkens prester og biskoper ble statlige tjenestemenn.

Pavekirken ble avløst av en embetsmannskirke. Hans Nielsen Hauge var blant dem som gjorde opprør mot embetsmannsstyret og la grunnlaget for den folkelige lekmannsbevegelsen som vokste seg sterk på 1800 og 1900-tallet.

I forrige århundre nådde demokratiseringen Den norske kirke. Det ble opprettet menighetsråd som fikk ansvaret for den kirkelige aktiviteten på lokalplanet.

Kommunene ble pålagt å finansiere den kirkelige aktiviteten lokalt, mens staten lønnet prestene og styringsorganene nasjonalt og på bispedømmeplan.

I vårt århundre er statskirken blitt avviklet. Den norske kirke er blitt organisert med Kirkemøtet som det høyeste organet. Det blir valgt i direkte valg blant kirkens medlemmer, hvor riktignok bare rundt 10 prosent av medlemmene deltar.

Kirkemøtet er som Stortinget, menighetsrådene som kommunestyrene. Selv om statskirken er avviklet, består Den norske kirke av en nasjonalstyrt «kirkedel» og en rekke «kommunekirker». Problemet er å få den nasjonale og den kommunale kirken til å henge sammen.

De har holdt på å utrede modeller for organisering, finansiering og arbeidsgiveransvar i 20 år. De er blitt sittende fast i en kamp om sentralstyring eller lokal styring. Det er verre enn som så. Det er også en kamp mellom en prestestyrt kirke eller en demokratisk styrt kirke.

Om lag halvparten av delegatene til kirkemøtet vil at de om lag 8000 ansatte skal ansettes sentralt. Herfra skal en delegere til menighetsråd og utøve arbeidsgivers styringsrett i det daglige.

Den andre halvparten vil at alle skal ansettes i et styringsorgan på lokalplan. Det er prestene heftige motstandere av.

Det går mot et kompromiss som likner på det en har i dag. Prestene ansettes sentralt, mens øvrige ansatte får en lokal arbeidsgiver. Det er den lokale arbeidsgiveren som også i praksis skal utøver arbeidsgiveransvaret for prestene.

Noe viktigere enn organisering

Kommentator i Aftenposten, Frank Rossavik, kritiserte ledelsen i Den norske kirke for å gjøre organisering til en hovedsak på Kirkemøtet. Det må da være langt viktigere saker som kan settes høyt på dagsorden, hevder han.

Det kan han ha rett i, men når en først har avviklet statskirken og gjort Kirkemøtet til øverste organ, må det øverste organet vitterlig fatte vedtak om hvordan Den norske kirke skal organiseres. Slik er det med jevne mellomrom i alle organisasjoner. En må bruke en del tid på interne forhold.

Slik kommer det til å bli framover, for kirken har ikke funnet ut av hvilken rolle biskopene og prestene skal spille. Biskoper og prester skal ikke være ledere lenger. Det er folkevalgte og organer med daglig ledere som skal styre og utøver arbeidsgiveransvaret.

Biskopene er ikke fornøyd med å bli satt på sidelinjen. Men de vil heller ikke være sjefer. Det ser ut til at de ender opp som høyt gasjerte rådgivere, forkynnere og gallionsfigurer.

Venstrevridd kirke

Det finnes en rekke emner Kirkemøtet kunne satt på dagsorden: Krigen i Ukraina, klimakrisen, sultkatastrofen, likestilling, homofiles situasjon, økene psykiske problemer, abort – listen er lang.

I en kommentar i forkant av Kirkemøter i fjor, pekte Rossavik på at kirken iblant betegnes som «SV med sakramenter». Flere kommentatorer har de siste årene pekt på at kirken er blitt merkbart venstrevridd. Når kirken skal behandle aktuelle samfunnsspørsmål, synes de det er en religiøs variant av «SV light» de hører.

Forfatter og forsker Asle Toje er en av de som har rettet den skarpeste kritikken mot dagens politiserte folkekirke. Han har meldt seg ut i protest.

Toje mener biskoper og andre som uttaler seg på kirkens vegne har lite å fare med når de kommenterer aktuelle samfunnsspørsmål. Enten oser det av politiske korrekthet eller så slår dilettantismen lett igjennom.

Toje mener kirken bør legge politikken til side og konsentrere seg om å hjelpe mennesker til å tro. Det er vanskelig nok i vår tid.

Kirken vil gjerne være relevant og synlig. Man blir mer synlig av å snakke om aktuelle samfunnsspørsmål enn om tro. Det betyr ikke at kirken oppleves som mer relevant.