Mer til fattige – mindre kultur og mediestøtte til de rike (åpen)

Lesetid: ca. 7 minutter.

Det er forskjell på kulturstøtten og pressestøtten. Det avgjørende for hvem som får kulturstøtte, er kvalitet. Derfor kan de største og rikeste aktørene innen kunst og kultur stikke av med de største støttesummene. Det skjedde med koronastøtten.

Det samme er i ferd med å skje med mediestøtten. De rike bygger seg sterkere. De svakeste sliter. Det later til at kulturminister Anette Trettebergstuen vil gjøre noe med det. Men det blir fort motvind for den som vil endre innarbeidede ordninger og etablert praksis.

Mest mediestøtte får egentlig Schibsted, det største mediehuset, vel og merke dersom vi regner med momsfritaket som en form for mediestøtte. Og det er det jo.

I 1969 ble en ordning med pressestøtte innført for å kompensere for de skjevhetene som oppstår der markedet rår. I Oslo sopte Aftenposten inn det meste av annonseinntektene. For at aviser som Nationen, Dagsavisen og Vårt Land skulle klare seg i konkurransen, fikk de pressestøtte som kompensasjon for manglende annonseinntekter.

Høyre var imot å innføre pressestøtte, mens Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet så muligheten for støtte til «sine» aviser.

I dag er ikke avisene partiorganer lenger, men de partiene som en gang fikk innført pressestøtten, har sørget for at ordningen har levd videre.

I dag begrunnes pressestøtten med å sikre mediemangfold. Politikerne ønsker seg flere aviser og nettsteder, i alle fall ikke færre. Derfor går om lag 390 millioner av skattebetalernes penger til å støtte avisene.

Pressestøtten har økt jevnt og trutt. En stor del av støtten har de store avisen samlet på konto, for det er ikke tillatt å betale utbytte til eierne om en mottar pressestøtte.

De rike avisene

Et eksempel er Nationen, som har gått med 30 millioner i overskudd de siste seks årene. Egenkapitalen utgjør mer enn 60 millioner kroner. Tallene for Klassekampen er henholdsvis rundt 20 og 40 millioner. Morgenbladet er omtrent på samme nivå. Vårt Land har rundt 80 millioner i egenkapital og har samlet gått med over 20 millioner i pluss de siste seks årene.

Klassekampen, som har høyest opplag, får mest støtte – rundt 43 millioner hvert år. Mindre lokalaviser må klare seg med noen hundre tusener i støtte.

Klassekampen og Morgenbladet har altså tjent seg søkkrike samtidig som de har finansiert sterk vekst. Visst er det godt gjort. Pressestøtten er forklaringen – og selvsagt at de lager aviser som flere vil lese.

I april sendte Kulturdepartementet et forslag om endringer i pressestøtten ut på høring. Et uttalt mål er at de vil gi mer støtte til lokalaviser med dårlig økonomi.

Det andre målet er å rydde opp i reglene for støtte til andre medier enn de tradisjonelle papiravisene. Det er flere år siden departementet gjorde det klart at et digitalt abonnement skal sidestilles med et papirabonnement. Det betydde at rene nettaviser kunne få støtte.

Ukeavisen Ledelse ga i flere år ut en papirutgave i tillegg til egne saker på nett hver dag. For fem år siden ble den digitale dagsavisen Dagens Perspektiv etablert, som ble abonnementsavisen, mens de som ønsket det kunne få den ukentlige papirutgaven i tillegg.

Dermed ble Dagens Perspektiv en ny digital dagsavis. Dette var i tråd med det politikerne ønsket –flere aktører, økt mangfold. Dagens Perspektiv publiserte 15 saker hver dag, så ingen kunne si at de ikke var en dagsavis.

Flere nettaviser får støtte

Senere fulgte andre nettaviser opp. Minerva, Medier 24 og Subjekt kom seg inn under støtteordningen uten å framstå eller kalle seg verken ukeaviser eller dagsaviser. De er nettaviser som publiserer en rekke saker i løpet av en uke. Sakene kan ha en aktualitet på linje med dagsaviser eller gå mer i dybden som ukeaviser gjerne gjør.

Dagens regelverk passer ikke inn for nettaviser som publiserer jevnlig, men uten å basere seg på et bestemt antall utgivelser og publiseringsdager slik papiraviser og pressestøttereglene legger opp til.

Morgenbladet var i sin tid en ukeavis. Det er de for så vidt fortsatt, men for et par år siden ga de også ut en digital utgave. Dermed kunne de sies å være en todagers-avis – og pressestøtten kunne økes til omtrent det dobbelte.

Nå vil Kulturdepartementet rydde opp. Den som skal regnes som dagsavis – såkalt nummert to-avis – må ha minst 20 ansatte i redaksjonen og ha daglige utgivelser.

I den nye gruppen som kalles nasjonale nisjeaviser, havner både Morgenbladet, Dag og Tid, Dagens Perspektiv, Medier 24, Subjekt, Minerva med flere. Kravet for å få støtte er at en publiserer minimum 480 egenproduserte artikler hvert år – to hver ukedag i gjennomsnitt om en tar ferie i juli.

Da forslaget til nye regler ble kjent, var Klassekampen raskt ute med å peke på at det ville bety at Klassekampen måtte nedbemanne og slanke avisen.

I Klassekampen denne uken hevder Magne Storedal, redaktør i Avisa Oslo, at vridningen i støtten til mindre lokalaviser vil innebære at nummer to-aviser i de store byene vil bli vingeklippet. Avisa Oslo vil få et årlig kutt på 3,5 millioner. Det vil bremse satsingen på å bygge opp en digital dagsavis for Oslo.

Rike Morgenbladet vil ha mer støtte

Den som roper høyest ut sin misnøye med forslaget, er redaktøren i Morgenbladet, Sun Heidi Sæbø. Hun vil ut av kategorien «nasjonalt nisjemedium» og heller høre til i samme kategori som dagsavisene.

I 2021 hadde Morgenbladet et opplag på 32 000, mens Klassekampen hadde i overkant av 34 000. Morgenbladet fikk 11 millioner i støtte, Klassekampen 42 millioner.

Morgenbladet mener de bør få 30 millioner i støtte slik at de kan utvikle avisen videre og ta opp konkurransen med Klassekampen og andre dagsaviser.

Spørsmålet er om skattebetalerne skal finansiere Morgenbladets ambisjoner. Det er også mulig å betrakte Morgenbladet som markedsleder i ukeavismarkedet slik Aftenposten er i dagsavismarkedet, og at de derfor ikke trenger pressestøtte, eller mediestøtte som det nå heter. De hadde et overskudd på over 14 millioner i fjor. De vasser i penger.

De som definitivt ikke vasser i penger, er tidsskriftene. De får ikke pressestøtte og er henvist til knapper og glansbilder over støtteordningen som Kulturrådet forvalter. Her varierer støtten fra om lag 100 000 til rundt 1,3 millioner kroner.

Audun Lindholm, eier og redaktør av Vagant, påpekte i sommer i Morgenbladet, Vårt Land og Klasseavisen hvor urimelig det er at politikerne lar tidsskriftene gå for lut og kaldt vann, mens avisene håver inn millioner i støtte.

Han minner om at idehistoriker Aina Nøding har pekt på at norsk journalistikk begynte i tidsskriftene. Men etter hvert er tidsskriftene spilt ut over sidelinjen til fordel for de såkalte «nyhets- og aktualitetsmedier».

Norsk Tidsskriftforening mener at reglene for nasjonale nisjemedier bør utformes slik at flere tidsskifter kan komme inn under ordningen.

Samtiden kan få mediestøtte

Samtiden ligger langt framme i løypa for å kunne få mediestøtte, men vi har ikke lagt om profilen for å tilpasse oss en ordning vi ennå ikke kjenner. Vi utvider fra fire til seks papirutgaver og publiserer i tillegg flere lange artikler på nett her eneste uke.

Hvis departementet opprettholder kravet om 480 egenproduserte saker hvert år, er det langt fram før Samtiden kan få mediestøtte. Men det er lov å håpe på at departementet forstår at det er meningsløst å sidestille en kjapp nyhetssak på 3000 tegn som det tar et par timer å lage, med et essay på 30 000 tegn, som en fort bruker mer enn en uke på å skrive.

Når politikerne får tenkt seg om, bør de komme frem til at det er saker som går i dybden og forklarer sammenhenger vi trenger mer av, ikke kjappe klikkvennlige saker på nett.

Det kan vel være at politikerne også stiller spørsmål med om det skal være slik at en får mer støtte desto høyere abonnementsinntekter en har. Det er jo ikke slik at hver ny abonnent gir et tap som må kompenseres for med økt støtte. Har en høye abonnementsinntekter, klarer en seg med mindre støtte.

Vil politikerne ha økt mangfold, må de sørge for at de med få abonnenter må få mer støtte per abonnent enn de med tusenvis av abonnenter. Ellers blir resultatet det vi ser- avisene som får mest støtte, skaffer seg pengebinger på flere titalls millioner.

Fortsatt er det slik at medier som får støtte, ikke kan gi utbytte til aksjonærene. Det er forklaringen på at de har opparbeidet seg store pengebinger.

Mulige endringer i kulturstøtten

Slik er det ikke når det gjelder kulturstøtte. Her blir det tatt ut saftige utbytter. Det skjedde selv under koronatiden da kulturlivet var i knestående.

Koronaen har skapt et større skille mellom rike og fattige innen kulturfeltet. Kulturrådet er i tenkeboksen når det gjelder endringer i kulturstøtten.

Om vi skal fortsette som før koronaen og dele ut støtte ut fra kvalitetskriterier, eller om svake og fattige skal favoriseres slik omleggingen av mediestøtten skal sikre, får vi kanskje signaler om før statsbudsjettet legges fram om to måneder. Kulturminister Anette Trettebergstuen befinner seg i tenkeboksen både når det gjelder mediestøtte og kulturstøtte.

Vi gjør oppmerksom på at artikkelforfatteren er eier og redaktør av Samtiden og Dagens Perspektiv.