Foto:

iStock.

Prekariatet: Også staten driver fram pariakaster i arbeidslivet

Publisert: 16. juni 2022 kl 10.00
Oppdatert: 22. juni 2022 kl 09.18
Magne Lerø (født 7. april 1954) er en norsk redaktør og forfatter. Han er redaktør og eier av Dagens Perspektiv, bransjeavisen Dagligvarehandelen og magasinet Plot gjennom selskapene Medier og Ledelse AS og Dagens Perspektiv AS.

­Regjeringen ønsker seg et arbeidsliv der alle jobber heltid i faste stillinger. Det er en skjønn drøm. Det er ikke i den retningen det går.

Fredag la regjeringen fram et lovforslag som skal stimulere, og et stykke på vei kreve, faste stillinger framfor midlertidige, og det skal bli vanskeligere å leie inn arbeidskraft og ansette folk på deltid.

LO smiler fornøyd. NHO rister oppgitt på hodet. Arbeidsgivere varsler at en sterkere regulering av arbeidslivet kan bety færre ansatte fordi de ikke vil ta sjansen på nyansettelser i hele, faste stillinger.

Sist uke kjørte Klassekampen en artikkelserie der de presenterte til dels sjokkerende avsløringer om forholdene i en bransje mange av oss stifter bekjentskap med.

Netthandelen øker, og det er konkurranse om å tilby lave priser på levering fram til kunden. Helst skal det være gratis.

Det er ikke lenger slik at bedrifter har en flokk sjåfører på lønningslisten. De kjøper transporttjenester. Ikke en gang transportselskapene holder seg med fast ansatte i hele stillinger, ikke flere enn høyst nødvendig i alle fall. De inngår hovedsakelig avtaler med underleverandører.

Posten, som er heleid av staten, er en studie hvor ille det kan bli for sjåførene.

Saken fortsetter under annonsen

Posten har opprettet Bring Courier & Express som inngår avtaler med underleverandører organisert som selvstendig næringsdrivende. De får Bring-logoen på varebilen som de selv eier og har ansvaret for. De betaler alle kostnader for å eie og kjøre en varebil.

Bilen som det står Bring på, kan de ikke brukes til andre transportoppdrag. Sjåførene må selv betale for å få Bring-logo på bilen og Bring-uniform. Bring tar ingen risiko. All risiko er veltet over på sjåførene.

Bring holder igjen 20 000 kroner av betalingen for å sikre at en sjøfør fjerner logoen på bilen og leverer inn uniformen etter en eventuell oppsigelse.

Bring betaler per levering. Betalingen er for lav, og Bring- sjåførene sitter igjen med en lønn som ligger under det man tjener i lavtlønnsyrker.

Foto:

NTB.

Klassekampen har snakket med 32 sjåfører som forteller om lite forutsigbarhet, arbeidsdager opp mot 12 timer, yrkesskader og lønninger på fattigdomsgrensen. Økte kostnader for drivstoff og generell prisvekst gjør situasjonen enda verre.

Transportselskapene presser transportørene på pris. Det er for mange som er villige til å kjøre for alt for lav betaling, sier en av sjåførene.

Saken fortsetter under annonsen

I dette finurlige systemet for å drive sosial dumping er altså statens eget selskap en sentral aktør.

Vi ser en utvikling der en hel bransje utvikler seg til en pariakaste. Drosjenæringen var på vei dit med frislippet av løyve og åpning for at nærmest «hvem som helst» kunne registrere egen bil for drosjekjøring.

Det var mange som jublet for Über da gjorde sin entre i drosjemarkedet. Prisene sank. Kappløpet mot bunnen var startet. Et flertall på Stortinget så hvor det bar hen. Det ble strammet inn.

Den nåværende regjeringen har strammet inn ytterligere. Vi får se om det er tilstrekkelig til at det går an å hente inn en årslønn på å kjøre drosje.

Advokat Kjetil Edvardsen sier til Klassekampen at arbeidskontraktene Bring inngår neppe er lovlige. Han viser til den såkalte «Stendi/Aleris-saken» der 24 omsorgsarbeidere nådde fram med kravet om at de skulle betraktes som ansatte heller enn selvstendig næringsdrivende, fordi de i realiteten jobbet full stilling for Aleris/Stendi.

Forrige uke var det forholdene i transportbransjen som ble avdekket. Tidligere er den vanskelige situasjonen for frilansere innen kultursektoren beskrevet. De mest graverende eksemplene på utnyttelse av arbeidstakere har vi hatt innen deler av byggenæringen.

Denne utviklingen innen arbeidsmarkedet som har skutt fart de siste tiårene betegnes gjerne som fremveksten av «prekariatet».

Saken fortsetter under annonsen

Det var franske sosiologer som på første del av 80-tallet brukte begrepet. «Prekariatet» kjennetegnes av at arbeidstakere jobber på midlertidige kontrakter og er ofte svært dårlig betalt. De var periodevis arbeidsledige og vekslet mellom arbeid og trygd.

Fenomenet brer om seg fra land til land, blant annet som følge av globaliseringen. For bedriftene gjelder det å være konkurransedyktig. Da må en ha lavest mulig faste kostander, som igjen betyr mest mulig variable personalkostnader. For å unngå faste ansettelser, leier en heller inn eksterne firmaer i den grad det trengs for å få levert varer eller tjenester.

Markedsliberalistene betraktet mindre faste ansettelsesforhold som et nødvendig element i en global markedsøkonomi. De de som hører til venstresiden syntes utviklingen av «prekariatet» har gitt fornyet mening til Karl Marx’ teorier om proletariatet.

Den britiske professoren, Guy Standing, ga i 2011 ut boken «The Precariat: The New Dangerous Class» der han beskriver det nye klassesamfunnet.

Øverst befinner den globale eliten seg som har nesten ubegrenset tilgang på ressurser, deretter «salariatet»- flinke folk med gode lønninger og få bekymringer. Deretter kommer arbeiderklassen der de fleste har fast jobb og klarer seg, selv om noen har en lønn det knapt er mulig å leve av. Nederst finner vi «prekariatet».

Grovt sett preges vestlige land av at eliten styrker sin posisjon og økonomiske makt. Samfunnet klarer stort sett å gi gode og sikre jobber til folk som skaffer seg etterspurt kompetanse.

Det blir færre på nivå tre i samfunnet – arbeiderklassen – fordi det er mindre tradisjonelt fysisk arbeid som skal utføres. Det er prekariatet som vokser.

Saken fortsetter under annonsen

Mange unge kommer ikke lenger enn til å få prøve seg i prekariatet. Noen få foretrekker å være fri og frank og ikke være bundet av de reguleringene som følger med et ansettelsesforhold. Men for de fleste er det frustrerende og psykisk belastede å måtte leve med yrkesmessig usikkerhet, ikke minst om lønnen i utgangspunktet er så lav at en nesten ikke går an å leve på den.

Fremveksten av prekariatet betyr at forskjellene i samfunnet øker og flere utvikler psykiske så vel som fysiske helseplager.

Hvordan det står til i den norske prekariatet, belyser Line Eldring og Elin Ørjasæter i boka Løsarbeidersamfunnet. Den ble gitt ut for to år siden og kom for få uker siden ut i en oppdatert utgave.

De peker på at både innleide arbeidere, selvstendig næringsdrivende og frilansere har en viktig funksjon i økonomien. Mange trives bedre med en slik tilknytningsform til arbeidslivet enn fast ansettelse. Men når løsarbeid med varierende oppdragsmengde og varighet i praksis blir eneste alternativ i en bransje, har både enkeltmennesker og samfunnet et problem.