Debuterer med roman om omsorgssvikt

Hva handler romanen om?

– Gjennom noen få hete sensommerdager møter vi Tess, en plaget kvinne i 30-åra, som har reist tilbake til sitt barndomshjem for å ta seg av hunden til sin syke mor. Det er over ti år siden sist hun hadde kontakt med moren, som nå er innlagt på sykehus etter et slag. Disse dagene blir på mange måter en reise i vonde minner. Så treffer hun nabokvinnen og hennes lille datter, Ida. Tess ser seg selv i denne jenta. Det er smertefullt.

– Boken handler om utsatte barn og omsorgssvikt. Jeg ønsker å undersøke om det finnes en grense et sted med tanke på hvor mye man bør eller kan blande seg inn i andres privatliv.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Det jeg vet, er at det finnes hundretusenvis av barn i Norge som lever i familier preget av vedvarende uro, utrygghet og forsømmelse. Manglende omsorg kan påvirke barnets helse og utvikling i alvorlig grad. Tanken på at det i snitt finnes minst ett barn i hver eneste skoleklasse som utsettes for alvorlig vold fra foreldre, er et så rystende faktum at jeg gjerne skulle skrevet boken min i Caps lock. Vi har alle et ansvar overfor disse barna, og både privatpersoner og helsepersonell bør bli flinkere til å rapportere til barnevernet dersom man mistenker omsorgssvikt. Heller en gang for mye, enn en gang for lite.

– Jeg har selv kontaktet barnevernet ved en anledning, og har i ettertid tenkt mye på barnet det gjaldt. Kunne jeg gjort noe annerledes for dette barnet? Kunne jeg gjort mer? Men jeg husker at jeg også tenke mens saken pågikk: Var det galt av meg å varsle?

– Det var nok ikke en klar tanke jeg hadde da jeg startet arbeidet med manuset, at romanen skulle handle om omsorgssvikt. Når jeg setter meg ned for å skrive, vet jeg sjeldent hva som kommer. Sånn sett kan jeg vel si at romanen ikke er et resultat av en idé, heller et resultat av at jeg underveis i skrivingen har fulgt min egen magefølelse, eller hjertet, om du vil.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg forsøker å illustrere hvordan omsorgssvikt kan få en rekke konsekvenser, både for barnet det gjelder, for omgivelsene, og for samfunnet generelt. Da tenker jeg samfunnsøkonomisk. Omsorgssvikt kan koste dyrt, for eksempel som en konsekvens av nedsatt funksjonsevne. I tillegg vil slike påførte traumer kunne påvirke generasjoner fremover i tid. Det forsøker jeg å vise gjennom Tess sitt odde handlingsmønster. Tess er preget av posttraumatisk stress, og hennes utrygge tilknytning til egen mor preger i sterk grad hennes forhold til omgivelsene.

Når begynte du å skrive på romanen?

– Vinteren 2019.

Når og hvor skriver du?

– Jeg skriver helst på dagtid, når huset er tømt for folk. Jeg sitter i senga med lap-topen i fanget. Ikke før Tiril Broch Aakre sendte meg en artikkel fra The Guardian som heter «The advantages of writing in bed», torde jeg å snakkes særlig høyt om at jeg skriver sittende, halvt liggende, i senga. Men jeg er i godt selskap, lærte jeg. Proust og Orwell gjorde det samme. Så da har jeg vel ingenting å skamme meg over. Jeg drømmer mye og intenst hver eneste natt. Av og til kan jeg lure litt på hva som er drøm og hva som er virkelighet. Bildene blandes. Jeg liker det. Gjennom skrivingen forlenger jeg nattens virkelighet, tror jeg.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Foruten å skrive i senga, mener du? Det er vanskelig å svare på, for jeg vet for lite om hvordan andre skrivende jobber. Det jeg kan nevne at jeg er avhengig av å se min egen tekst i et annet format enn det jeg vanligvis bruker. Dette er for å se teksten på avstand, et nytt blikk, så og si. Dessuten leser jeg mye bøker parallelt med skrivingen. For noen vet jeg det er forstyrrende, men for meg er det en kilde til inspirasjon.

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

– Aner ikke. Mange. Og gjerne flere samtidig. Alle slags bøker egentlig. Nei, det er usant, jeg leser aldri krim eller ren underholdning, heller ikke science fiction. Jeg leser mye norsk samtidslitteratur. Men også oversatt, og enkelte dokumentarer, litteratur om litteratur for eksempel. Noen bøker tåler godt en eller flere gjenlesninger, men mange bøker forblir dessverre halvleste.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

– Oi, for et spørsmål! Og her går det ikke an å vri seg unna med noen generelle vendinger heller, skjønner jeg, siden du ber om navn.

– Men altså, det finnes noen personer der ute som i sterk grad har bidratt til min lese- og skriveglede i ung alder, og ikke minst til å opprettholde min skriveglede i senere tid. Jeg håper disse personene kan lese boken og se på den som en slags takk. Min pappa, Øyvin Rygh, fordi han – stort sett – satte pris på og oppmuntret min livlige fantasi i barndommen, og støttet meg da jeg leverte uortodokse norskstiler. Kari Rokne, min norsklærer på Hauger ungdomsskole som mente jeg burde bli forfatter. Journalist Kjetil Østli fordi han er mest rause redaktøren du kan ønske deg når du er en wannabe-skribent i altfor voksen alder. Og dessuten forfatter Niels Fredrik Dahl og forfatter Morten Harry Olsen, som begge har lært meg et og annet om skrivekunsten på to helt ulike måter. Det ble visst fem personer, det.

Er det en bok du vil anbefale KulturPlots lesere?

– Jeg prøver å unngå bokanbefalinger til mennesker jeg ikke kjenner. Det blir omtrent som å kjøpe parfyme til andre enn deg selv. Helt umulig.

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

– Å, det er så mange. Men om det skal være en lang og god lunsjprat, så utelukker det nok Kjell Askildsen, for jeg tror han er omtrent som sine noveller: Minimalistiske og kutta til beinet, lite prat. Usikker på om det blir noen lang lunsj ut av det, jeg er ikke den mest pratsomme selv. Kanskje jeg kunne invitere Elena Ferrante og hennes norske oversetter, Kristin Sørsdal? Vi kunne tatt lunsjen i Napoli? Elena Ferrante er en oppegående dame, jeg tror hun har mye interessant å komme med, likeledes Kristin Sørsdal, som jo også er forfatter.

– Men når jeg tenker meg om, så må det bli Virginia Wolf. Jeg skal forklare hvorfor.

– Denne sommeren har jeg endelig fått mitt eget rom, skriverom, med seng, naturligvis. Det var egentlig ikke planlagt, heller en slags naturlig rokkering av soverommene i huset, på grunn av barn som trenger mer armslag. Dette førte til at et værelse i andre etasje ble stående ledig. Hurra! Jeg malte det i fargen «dusty rose», etter forslag fra en ung mann i disken på Coop Bygg. En regnfull julidag slo det meg: For første gang på nesten 30 år har jeg et rom som bare er mitt. Hvilken glede. Og så slo det meg igjen: Det var kanskje ikke helt tilfeldig eller uplanlagt likevel. Tidligere i sommer begynte jeg nemlig å lese Virginia Wolfs essay som heter nettopp «Et eget rom». Her slår hun et slag for (skrivende) kvinners behov for personlig frihet. Det var jo nettopp dette jeg følte på da jeg lukket døra bak meg i mitt nymalte pikerom, endelig litt privatliv, dog i en litt annen kontekst enn Virginias. Jeg inviterer henne til lunsj! Dette må vi snakke om!