Setter ord på morens krigsopplevelser

Hva handler romanen om?

– «Askefall» er en bredt anlagt historisk spenningsroman som handler om vanlige folk i en krig. Etter 9. april 1940 blir Nord-Norge til et skjebneområde og befolkningen havner i en krigssone omgitt av flåtebaser, kystfort, krigsfanger og nesten 500.000 tyske soldater. Hitlers stolthet, slagskipet Tirpitz, får base i Kåfjorden, nær Alta. Karl tjenestegjør om bord på skipet, som jakter på transportskip i Murmanskkonvoiene. Alta svømmer over av soldater, medløpere og hemmelige agenter.

– Midt oppi det hele jobber sykepleier Elise. Karls kjæreste Liesel går i tjeneste for den tyske krigsmaskinen øst i Polen. I 1944 rykker de allierte fram på alle fronter. I øst og nord flykter tyske tropper fra Den røde armé. Elise, Karl og Liesel må på hvert sitt vis forsøke å overleve i krigskaoset under senkingen av Tirpitz, tvangsevakueringen av Finnmark, Berlins fall og norske og tyske kvinners ublide skjebne etter krigen.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– «Askefall er den siste romanen i en trilogi». Den første romanen er basert på min mors opplevelser under slaget i Ofotfjorden 9.-14 april 1940. De to andre er selvstendige oppfølgere basert på historiske hendelser.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Mitt mål er å fortelle om krigen slik folk opplevde den og på en måte som er engasjerende, spennende, leseverdig og relevant for folk i dag. Hvordan påvirker krig mennesker og samfunn? Hva gjør folk for å overleve? Og hva står igjen når freden kommer og asken har lagt seg?

– I «Askefall» bor det mye mørke, men også et fremtidshåp! For all fanatisme, må være seg religiøs, politisk, ideologisk, er livsfarlig og destruktiv - spesielt i kombinasjon med misnøye og karismatiske lederskap. Selv høyst oppegående folk kan forgiftes til å tro på løsninger og gjennomføre ubegripelige onde handlinger. Jeg tror at ideologisk ryggrad og moralsk kompass er en motgift. Etter å ha lest «Askefall» håper jeg leseren innser at i dagens globale verden er begge deler kanskje viktigere enn noen sinne.

Når begynte du å skrive på romanen?

– Egentlig i 2015 og 2017. Men det meste ble skrevet i 2019.

Når og hvor skriver du?

– Over alt. Mye på hytta Balibu ved Hallingskarvet, men deler av «Askefall» er også skrevet på Kreta, Cap Verde, Cinque Terre og i Oslo.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– I disse bøkene er jeg tvunget til å være struktur- og fakta-paranoid. Alt må stemme med historiske fakta. Derfor skrev jeg ut synopsis og gjorde massevis av research i forkant. Basert på det laget jeg en tidslinje og en struktur. Først når rammene var på plass startet den kreative skriveprosessen og mye ble helt annerledes enn jeg hadde tenkt. Det kalles vel kreativitet. Jeg gleder meg til å skrive helt fritt!

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

– Leser kanskje tolv, femten bøker i året. Det går i populærvitenskap og norske romaner med snert og humor. Jeg hater «flinkis»-romaner med lange passasjer med føleri og innskutte bisetninger. Og lange PC-romaner som burde vært minst femti prosent kortere.

– Erlend Loe og Kyrre Andreassen er favoritter. Sistnevnte burde hatt Nordisk råds litteraturpris for «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges». En helt fantastisk bok … spesielt som lydbok lest av forfatteren selv.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

– Kari Bremnes, Trine Eilertsen og Marissa Moe-Nistad.

Er det en bok du vil anbefale KulturPlots lesere?

– Mine selvsagt, fordi leseren mener de er bra. Men seriøst: «Markens Grøde». Verdens beste bok. 350 sider genialitet. Bøker bør ikke være lenger enn det. Og Orwells «1984». Tragisk aktuell!

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

– Bob Dylan.