– Jeg begynte å skrive frem Oslo for å gro min egen dopplantasje

­

Hva handler romanen om?

– Botanikk, barndom, offentlig kunst og levd liv i Oslo. Et lite korrektiv til alle høyverdige og nostalgiske Osloromaner – den byen kjenner jeg ikke til.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Jeg har vokst opp i Oslo, men flyttet nylig ut av byen. Det første halvåret fikk jeg abstinenser – skogen og fjorden ga meg ikke «fixet» jeg trengte – for byen overfaller en med input hver dag. Så jeg begynte å skrive frem Oslo for å gro min egen dopplantasje så å si.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg ville skrive frem mennesker som ikke har formening om hvorvidt livet er bra eller dårlig, som ikke ser forskjell på mulighet og katastrofe. Mennesker som lider av sol og lider av regn. Noen ser boka som en skildring av en fri oppvekst i Oslo sentrum før Apple Watch, mens andre ser den som en hyllest til Botanisk hage og «naturens mysterium». Men om jeg greier å få folk til å holde blikket når de passerer O. Gudmundsen Minde i Nordbygata så er jeg fornøyd.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– Mens jeg skrev boken så lagde jeg en utstilling om Nils-Aslak Valkeapää, en utstilling om NRK og videokunst og ga ut plater med Autentisk Film. Og i starten av pandemien fikk jeg et barn. Så hver gang jeg hadde tid til å sette meg ned for å arbeide var skrivesperre som konsept bannlyst.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Béla Tarr, Rauni Magga Lukkari og De La Soul.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– På morgenen har jeg tre timer hvor jeg arbeider konsentrert, så kaster dagen seg over meg. Om jeg er heldig får jeg et par timer til på kvelden med Moccamaster ved min side. Da jeg har andre brødjobber så skriver jeg ofte tekstene ned i pannebrasken eller i form av notater på mobilen i ledige øyeblikk, så skriver jeg de ut ved anledning.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg håper Nuri Bilge Ceylan leser boken så han kan lage spillefilm av den.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Albert Jærn: «Og så kom befrierne». Denne boka fra 1945 inneholder så mye menneskelighet skjært ut i små tresnitt og få ord. Det ryktes om en ordentlig gjenutgivelse snart, jeg gleder meg.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Forugh Farrokhzad: «Kun stemmen bliver tilbage». Og om man ikke har satt hennes korte dokumentarfilm «The House is Black», er det bare å starte der.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Sove og lese.