Anna Bache-Wiig skriver om den glemte generasjonen kvinner

­

Hva handler romanen om?

– Ingrid Abrahamsen, en kvinne med stor livsapetitt, lengter ut av sin privilegerte husmorrolle i en småby på sørvestlandet etter krigen. Hun er fanget i tiden og idealene, mens bestevenninnen Tove flykter fra skam og skandale og ender opp i Amerika. Det er en historie om konflikten mellom frihetstrang og ønsket om å høre til. Og om den glemte generasjonen kvinner, som ble stående igjen på perrongen da frigjøringstoget gikk.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Jeg var nysgjerrig på mormoren min, som døde lenge før jeg ble født. Mange har fortalt meg at jeg ligner henne, men jeg forsto aldri helt hvordan. Jo mer jeg spurte og grov, jo mer sprikte fortellingene. I stedet begynte jeg å undersøke tiden hun levde i og hvilke betingelser hun var gitt. Resultatet ble historien om Ingrid. Jeg vet ikke om hun ligner mormor, men hun har mye til felles med meg.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Det får være opp til leseren å se etter konkrete budskap, om det finnes noen. Men jeg håper jo å kunne bringe et litt nytt perspektiv til vår etterkrigshistorie.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– De første fem sidene trillet ut for over ti år siden, og har knapt endret seg siden det. Så stoppet det helt opp. Livet skjedde, jeg hadde småbarn og full jobb. Under pandemien ble det tid til å tenke igjen, og så skjøt det fart. Egentlig tror jeg bare historien trengte tid til å modne. Eller jeg trengte å modne – for å kunne skrive den.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Som manusforfatter er jeg vant til å tenke veldig strukturelt, å nøye tenke ut fortellingens bestanddeler. I denne prosessen prøvde jeg å jobbe mer intuitivt, det var befriende på en måte, men jeg vet ikke om det ble bedre av det, så dramaturghatten kom på etter hvert. Jeg er selv svært glad for en velkomponert fortelling og håper jo også romanen fungerer slik.

– Ellers er mitt skrivemønster som en topptur. Lenge er det blytungt, drevet frem av rå viljestyrke, til det plutselig raser utforbakke og er umulig å stoppe.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Jeg kommer jo egentlig fra kollektive kunstarter, og har møtt flere av mine viktigste læremestre i teatret eller filmens verden. Som skuespiller lærte jeg mye av å kjempe med andres tekst. Som manusforfatter har jeg sett hvordan manuset får nye lag under blikket til en regissør. Jeg blir aldri lei av den kreative samtalen, også når den er slitsom og konfliktfull. Siv Rajendram Eliassen, som jeg har skrevet filmer og tv-serier med, inspirerer meg nesten hver dag.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg er livredd kunstig intelligens! Jeg er redd materialet mitt skal misbrukes, redd for å bli utkonkurrert av språkmodeller og algoritmer som resirkulerer det som er skrevet fra før. Samtidig kjemper jeg for å holde motet oppe. Jeg nekter å gi opp troen på at originalitet finnes, og at så lenge det finnes mennesker, vil vi fortsette å uttrykke oss gjennom språket. Selv leser jeg fordi jeg ønsker å få vite noe om et annet, levende menneskes blikk på verden. Jeg er vel ikke alene om det?

Nevn én person du håper leser boken?

– Datteren min på 16. Fordi boken forteller noe om hvor hun kommer fra, og fordi jeg håper den sier noe jeg har på hjertet om å være kvinne. Og fordi jeg vil at hun skal velge litteraturen foran mobilen!

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Annie Ernaux har blitt litt av en besettelse siden bøkene hennes begynte å komme på norsk etter at hun fikk nobelprisen. Hun skriver så fantastisk tett og godt, ikke et ord er overflødig. Årene er en vidunderlig bok – om livet sjøl.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Hilde Hagerups rykende ferske En annen barndom. En vakker roman om sorg og forgjengelighet.