Benedicte Meyer Kroneberg skjønte at det hun hadde kommet over måtte bli en roman

­

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om Hildur, som har gjort alt hun kan for at livet skal være ryddig og forutsigbart for familien. Etter å ha mistet mannen sin i en ulykke på hytta, innser hun at tilfeldigheter kan kaste om på alt. Derfor sykmelder hun seg og drar tilbake til hytta for å sørge alene. Hildur vet at noe må endre seg, men ikke hva. En dag hun går tur i skogen, faller hun og slår hodet, og der, liggende på skogbunnen, blir alt plutselig klart.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Jeg jobbet egentlig med et annet prosjekt da jeg så og si snublet over ideen til denne romanen. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en diktsamling om trær. En dag kom jeg til et område som heter Alveberget. Der hadde det tidligere vært en rik edelløvskog med flere sjeldne arter, men nå var det hytter med hageflekk og tujahekk, småveier og postkassestativer og til og med en ballbinge. Jeg satte meg på en stein som sikkert også snart skulle bort, og skjønte at det jeg hadde snublet over, ikke kom til å få plass i et dikt, det måtte bli en roman.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– I arbeidet med denne boken har jeg vært opptatt av at Hildurs tap fører til at hun må se nærmere på hvordan hun til da har levd livet sitt. Da jeg begynte å skrive romanen, hadde jeg nylig mistet moren min. Sorg er vondt og komplisert, men kan også føre til endring, og det gjør sorgen for Hildur. Etter at hun faller i skogen, får hun et annet syn både på sin plass i naturen, på livet, og dermed også på døden.

– Jeg hadde lyst til å skrive på en litt annen måte enn jeg hadde gjort tidligere, fordi jeg oppdaget i min egen sorg at latteren likevel ikke er så langt unna, og at det finnes trøst i det tragikomiske.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Denne romanen var mye lettere å skrive enn den forrige boken min, Svalbardnotatene, som handler om klimaendringer og om relasjoner i en famile som bor på Svalbard. Jeg hadde gått inn i tematikken med stor interesse, men så ble det bare tungt. Noe av det som fikk meg videre, var at jeg klarte å gi slipp på tanken om at jeg måtte få den ferdig, jeg fikk bare dykke inn i stoffet, og ikke tenke på resultatet. Til sammenlikning har La Alveberget leve! vært en helt annen bok å jobbe med. Jeg tror det var frigjørende å holde på med diktene i mellomtiden også, det slapp til en lekenhet i skrivingen som jeg tror romanen bærer preg av.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Når jeg skriver, er det viktig for meg å begynne fra morgenen av. Da er hodet klart, og jeg klarer å konsentrere meg om teksten. Hvor lenge jeg holder på, varierer ut fra hvor jeg er i prosessen, men det er ikke så viktig. Det viktigste er å skrive først, før jeg gjør noe annet. Midt på dagen kan det også være godt med en luftetur, da løsner tankene.

Hva eller hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Jeg leser mye, og finner ofte inspirasjon i andres litteratur. Jeg kan se noe jeg vil strekke meg etter i en enkelt formulering i en bok, i tonen i en annen, eller i måten å skrive dialog på i en tredje. Hva som inspirerer meg, varierer også fra bok til bok. Denne gangen ble jeg nysgjerrig på hva som lå til grunn for at byggetillatelse ble gitt til hyttefeltet når skogen inneholdt så mange sjeldne arter. Det ligger noen verdivurderinger under der, som også speiler oss som samfunn og vårt syn på menneskets plass i naturen.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg har diskutert dette med den eldste sønnen min, som begynte å studere kunstig intelligens i høst. Han er også interessert i kunst og tegner og maler selv. Vi snakket om hvordan det mennesklige nok vil være synlig eller bærende i kunsten fremover, selv om kunstig intelligens kan skape noe som nærmer seg. Hver av oss har vår egen helt unike historie og stemme som vi tar med oss inn når vi skaper et kunstverk, og den bakgrunnen har jo ikke kunstig intelligens.

– Kunstig intelligens kan jo også kunne brukes av kunstnere til å få frem nye uttrykk, så i fremtiden vil det sikkert dukke opp flere hybride kunstverk enn de vi allerede har sett.

Nevn én person du håper leser boken?

– Jeg håper selvfølgelig denne boken får mange lesere, men hvis den kan være til hjelp for en som står i en sorgprosess, så ville det føles viktig. Dessuten hadde det vært flott om boken kunne inspirere en grunneier som tenker på å selge tomter til hytteutbygging til å gå en runde til med seg selv.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jeg hadde veldig stor glede av å lese Før plogen din over de dødes knokler av Olga Torkaczuk. Den har en helt egen og unik stemning, masse overraskelser, svart humor og samtidig et dypt alvorlig innhold.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Akkurat nå leser jeg Du er min arv av Sidsel Ana Welden Gajardo. En sterk og god bok om en kvinne som nylig har mistet faren sin. Han var politisk flyktning fra Chile og kjempet mot diktaturet. Det er fortellingen om hvordan erfaringer i en generasjon lever videre og preger livene til den neste.