Andrea Nicolaisen Brun: – Forestillingen om meg selv som forfatter har aldri føltes som et naturlig sted å begynne

­

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om Paula, en ung psykolog som opplever at en pasient begår selvmord. Hendelsen utløser et skred av skyldfølelse, frykt og desperate impulser. Allikevel drar hun alene opp på hytta for å gjennomføre den årlige rypejakten. Der oppdager hun at det står en mystisk maskin like på andre siden av tomtegrensen.

– Videre handler romanen om Paulas forsøk på å forstå maskinen, pasienten, og de urovekkende opplevelsene hun har på vandringer i fjellandskapet og i den nærmeste bygda.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Jeg har lenge vært interessert i forholdet mellom menneskets psykologi og moderne teknologi. Vi frykter, begjærer og lar oss trollbinde av oppfinnelser som tilsynelatende gir oss tilgang til overmenneskelige egenskaper. Denne illusjonspregede tilstanden gjør oss samtidig blinde for hvordan de samme oppfinnelsene forringer vår dypt verdifulle menneskelige natur.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg håper først og fremst lesere vil nyte den bisarre reisen de blir med på, og at de kan utforske tolkningsrommet romanen åpner for.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Ingen skrivesperre, men livets praktiske gjøremål og øvrige forpliktelser har en tendens til å komme i veien – det kan være frustrerende. Jeg er veldig effektiv på butikken, for å si det sånn.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Så ofte jeg kan, og så mye som mulig!

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Forfattere som vrir og vender på virkeligheten på en urovekkende eller språklig interessant måte.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Forestillingen om meg selv som forfatter har aldri føltes som et naturlig sted å begynne. Men over mange år nå, har jeg kjent en sterk motivasjon for, og intens kjærlighet til, skrivearbeidet.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg blir trist av å tenke på det. Jeg ser ikke for meg at kunstig intelligens vil kunne overgå menneskelig skaperevne i nærmeste fremtid, men jeg tror innblandingen er nok til å gjøre skade. Noen mener det vil føre til en demokratisering av utøvelsen av kunst, og det finnes det sikkert eksempler på, men jeg kan ikke si meg helt enig i dette. Hvis det å utøve kunst har fått et økende elitistisk preg, må vi reparere et annet sted enn å slippe til teknologien på denne måten.

– Jeg tror heller ikke vi trenger disse snarveiene kunstig intelligens synes å gjøre mulig. Utøvelsen av kunst gjennom en organisk prosess vil jeg tro er et mål i seg selv for mange. Denne prosessen kan også ha en helbredende kraft, og for eksempel gi en følelse av verdighet i krisetid.

– Jeg leste nettopp at det skrives så mye dikt i Ukraina for tiden, at staten har opprettet en nettside hvor folket kan legge ut det de skriver. Jeg vil tro både etablerte poeter og mennesker som skriver sine første dikt blant krigshandlingene uttrykker seg der.

Nevn én person du håper leser boken?

– Randi Synnøve Koppen. Hun er professor i engelsk litteratur ved UiB, og var veilederen min da jeg skrev masteroppgave om psykologi og «teknologiske landskap» i litteraturen. Det hadde vært gøy å høre hva hun tenker om romanen.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Frankenstein av Mary Shelley. En roman de aller fleste kjenner til, men som kanskje ikke like mange har lest. Jeg tenker at den er mer aktuell enn noensinne.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jordmunn av Dolores Reyes. En destillasjon av fortellerkraft og engasjement for en grusom og viktig sak.