– De nærmest parodisk strenge sosiale inndelingene i Oslo har vært til stor inspirasjon

­

Hva handler romanen om?

– Den handler om å se tilbake på det første skeive forholdet i tjueårene, om å flytte til Oslo fra Notodden og føle seg underlegen i et kreativt miljø som Eva, kjæresten til Ida, som romanen skrives fra, drar henne inn i, om psykisk sykdom og skyhøye ambisjoner og det underliggende spørsmålet: Hva skal livet egentlig bestå av?

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Det begynte med at jeg flyttet til Bø i Telemark for å gå på Forfatterstudiet. Jeg lengtet etter kjæreste, og ble betatt av en kvinne som studerte natur og miljø, men tenkte at jeg er altfor svevende i forhold. De fleste i klassen min på Forfatterstudiet var i begynnelsen av tjueårene som gjorde at jeg oppførte meg mer som jeg var det selv om jeg straks skulle bli tredve. Det fikk meg til reflektere over hvordan livet mitt i tyveårene har vært. Alle disse tankene og følelsene fikk raskt sin skjønnlitterære form gjennom karakterene Eva og Ida.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg har ikke hatt noe tydelig mål om hva jeg vil formidle. Det viktigste for meg er å vise frem komplekse karakterer som kan få leserne til å reflektere.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Jeg hadde flere perioder hvor jeg knapt skrev. Det var i perioder tøft å skrive ved siden av jobb, også kom jo korona, som gjorde det enda vanskeligere å jobbe med et ensomhetsprosjekt som er å skrive en bok for en som trenger mye sosialt stimuli. Siste året jeg skrev på romanen hadde jeg null tro på meg selv, var helt tømt, men jeg sendte inn manuset til redaktøren min, og krysset fingre og tær for at det skulle bli antatt, og det ble det heldigvis.

– Det som drev meg var at jeg kunne ikke gi opp når jeg først hadde kommet så langt. Jeg fikk gode tilbakemeldinger underveis på Skrivarskolan i Öland som jeg gikk på, som ga meg gnisten tilbake da jeg hadde mista troa på prosjektet. Jeg synes ikke skrivingen er så vanskelig, det er mer å være alene med min indre kritiker over lang tid som gjør det unødvendig krevende.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg jobbet med Eva/Ida som om jeg var en skuespiller, jeg levde meg inn i karakterene og så for meg romanen som en film med mange scener som jeg går inn i med hele meg følelsesmessig. Jeg kan ikke planlegge hva jeg skal skrive, da mister jeg all kreativitet, det må være en intuitiv prosess hvor jeg tester ut ulike scener og føler meg frem, samtidig som jeg leser bøker som har en tone, et språk, en form eller en stil som kan trigge noe i meg som treffer en nerve.

– Jeg er også veldig observant og ser hele tiden etter inspirasjon i omgivelsene mine, et blikk, et toneleie, måten andre ter seg på. Jeg hørte masse på The Middle Of The World av Nicholas Britell fra filmen Moonlight, som alltid fikk meg inn i sårbarheten til Ida. Egentlig hele karakteren Chiron inspirerte mye av Eva og Ida, vekslingen mellom å vise seg sårbar og sterk, den hypermaskuline rustningen til Chiron da han blir voksen og begynner å deale inspirerte Evas retoriske rustning som hun bruker for alt det er verdt for å gjøre seg usårbar. Idas rustning er hennes akademiske overlegenhet. Jeg synes det er veldig spennende hvordan mennesker viser dominans på, jeg skrev en oppgave om det i et kjønnsstudie-emne for mange år siden som jeg har tatt med meg inn i denne romanen.

– De nærmest parodisk strenge sosiale inndelingene i Oslo har også vært til stor inspirasjon for denne boken. Og alle sosiologi-oppgavene jeg besvarte i Berkeley. Alle som er livredde for å ikke være plettfrie.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Først og fremst forfattere jeg er glad i, jeg opplever å skrive som en evig dialog med arbeidet til andre forfattere. Å gå på Forfatterstudiet i Bø, få masse tid til å lese og analysere, og få tilbakemeldinger ga meg et prestasjonsfokus som jeg trengte for å satse og utvikle min litterære stemme. Tilbakemeldingene på Skrivarskolan i Öland da manuset var på vei til å bli en ferdig roman. Sigmund, redaktøren min som så hva jeg ville med prosjektet mitt og som var positiv og konstruktiv når jeg var deppa.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– På barneskolen, jeg skrev alltid historier som valglekse og leste for klassen. Jeg vant også alle lesehest-konkurransene og elsket å være på biblioteket.

Nevn én person du håper leser boken?

– Angstete, deppa og ambisiøse, unge, kvinnelige studenter håper jeg leser boken. Jeg tror de trenger den!

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– The Mars Room av Rachel Kushner hvis du liker sosiologiske romaner. Den handler om Romy, en stripper som er i fengsel for to livstidsdommer ettersom hun drepte stalkeren sin. Den gir et unikt innblikk i det amerikanske fengselssystemet, alle de sosiale reglene, alle historiene kvinnene bærer med seg. Jeg elsket den.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg leser En klimabok du orker å lese av Hauk Are Fjeld, Julie Malene Fusdahl og Julie Marie Følstad. For en som meg som kan altfor lite om klimakrisen og blir fort overveldet er denne perfekt.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Jeg ønsker meg mest penger over tid, jeg har mye tid, men jeg har altfor lite penger. Fastlønn med pensjonssparing og feriepenger for forfattere, bedriftshytte og Holmenkollstafetten, vi fortjener det.