Debutant Martine Jonsrud: – Det skulle gå 25 år etter dette avgjørende møtet med en bok

­

Hva handler romanen om?

– Boka mi handler om et symbiotisk mor- og datterforhold, og hvordan det kan være å vokse opp i en arbeiderklassefamilie litt utenom det vanlige. Minken, hovedkarakteren, er en rotløs 33-åring, som sliter med å sove, men kanskje aller mest med å kutte navlestrengen til mora.

– Jeg tenker at boka handler om ulike grader av nærhet, og ikke minst ensomhet, klasse og hva det vil si å vokse opp litt for fort og litt for seint på samme tid.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Jeg skrev ikke boka ut fra en spesifikk idé i utgangspunktet, men mer en fornemmelse av noe, uten å vite helt rammene før jeg var godt i gang. Jeg er opptatt av at vi lever i et stadig mer klassedelt samfunn, også i Norge, og er interessert i hva slags konsekvenser det får for mange på ulikt vis.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg vil gjerne at leserne selv legger i boka det de ønsker. Jeg har ikke et uttalt mål med boka, men jeg håper at den etterlater leseren med et nytt blikk, noen nye tanker, og kanskje noen også vil kjenne seg igjen i Minken? Det viktigste for meg er at karakterene blir levende for leseren min, og at de opplever at de får innpass i et univers som kanskje både likner på og er ulikt deres eget.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Her blir det kanskje feil å si Gin&Tonic? Fra spøk til alvor, jeg hadde ikke lange skrivesperrer gjennom prosjektet, det gikk radigere enn jeg trodde på forhånd, mye takket være både venner og redaktøren min som har vært tett på prosessen fra start. Men det kunne noen ganger være vanskelig å sette seg ned når jeg visste hva det var jeg måtte skrive og hvordan – en nøkkelscene, for eksempel. Da hjalp det å løpe, svømme og høre på 2Pac.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg er en alt eller ingenting-type. Hvis jeg er i flyt, kan jeg sitte i timevis, dagevis, noen ganger kan det vare en hel uke. De dagene jeg merker at jeg virkelig ikke er på rett sted, så tar jeg fri. Utover det jobber jeg nok ganske intuitivt, uten en spesifikk plan, og jeg kan gjerne skrive en haug av scener som aldri blir noe av, men som for eksempel har én replikk i seg, eller én liten detalj, som jeg bruker i en annen scene. Det å skrive ut stoffet sitt først, og så begynne å sy, som Lydia Davis så fint formulerer det, føles veldig riktig for meg.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Foruten litterære forbilder som Maggie Nelson, Vigdis Hjorth, Jamaica Kincaid og Marlen Haushofer, så er det lærerne og vennene mine fra forfatterstudiet i Bø. Å jobbe med dem har betydd enormt mye for meg, og jeg ville vært en mye dårligere forfatter, mest sannsynlig ikke forfatter i det hele tatt, uten dem.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Jeg lånte novellesamlingserien Dugg på biblioteket i Tønsberg flere ganger på barneskolen, den var skrevet av ungdom mellom 13 og 18 år og jeg elsket den. Jeg husker jeg tenkte: hvis de kan, så kan vel jeg også? Det skulle likevel gå 25 år etter dette avgjørende møtet med en bok, og mange andre bøker mellom der, til jeg endelig søkte og kom inn på Forfatterstudiet i Bø. Ting tar tid, med andre ord, og det er noe fint med det også.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg er ikke så redd for kunstig intelligens i skjønnlitteraturen, men jeg er redd for hva kunstig intelligens kan gjøre med inntektskildene til for eksempel oversettere – som ofte oversetter mer enn bare skjønnlitteratur, for eksempel tekster for bedrifter, stater, organisasjoner osv. Dette er tekster jeg tror det er lettere å erstatte enn skjønnlitterære prosjekter, nettopp fordi det skjønnlitterære har noe iboende menneskelig i seg som er vanskelig å kopiere.

Nevn én person du håper leser boken?

– Vigdis Hjorth! Fordi hun er en mester på mor- og datterforhold i litteraturen, og fordi hun har så mye klokt å si.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– For folk som er glad i å skrive, så anbefaler jeg å lese Lydia Davis' Essays fra 2019, og spesielt kapittelet Thirty Recommendations for Good Writing Habits. Her får du konkrete skrivetips og gode eksempler. Resten av boka er også god.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg leser Tove Ditlevsens Vilhelms værelse, og dessuten boka Hysteri i Norge – et sykdomsportrett av Hilde Bondevik.