– Det er kanskje den beste leseopplevelsen jeg har hatt, jeg var helt oppslukt

­

Hva handler romanen om?

– Jeg pleier å si at den handler om en som rydder rommet sitt i en uke – jeg er ikke så god på kort pitch. Den handler om Linda som finner noen gamle ting når hun rydder og som plutselig må forholde seg litt aktivt til noe hun har latt være å forholde seg så aktivt til. Og så handler den om vennskap.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Det var ting jeg hadde lyst til å vri og vende litt på, og å skrive er et veldig godt – og frem til publiseringsdato trygt – laboratorium å teste ulike tanker i. Det er ti år siden jeg begynte på boka, så samtiden er jo en annen enn den var da, før plastposeavgift, MeToo og chatGPT – men det er klart at jeg (og ting jeg lager) påvirkes av det som skjer i tiden.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Ettersom dette er en tegneserieroman kan jeg si mye av det som kanskje ellers ville stått «mellom linjene» gjennom bildene. Det er ikke så lett å summere i et par setninger, men blant mye mer, kanskje et ønske om litt takhøyde når man snakker om vanskelige ting.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Skrivesperre har jeg aldri slitt med, det vanskelige er å korte ned store mengder tekst til noe som er håndterlig, og å sortere og finne ut hva som skal vekk og hva som skal ha mer plass. Helt konkret var det redaktør Jannicke som drev meg til å fortsette da hun ringte og sa «Du Ronja, hva tenker du om utgivelse høsten 2023?»

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Ja, si det. Jeg jobber med tekst ganske lenge, og tegner helt til slutt, når teksten er noenlunde ferdig. Jeg vet at mange kollegaer som lager tegneserier bruker tegning mye mer aktivt i et tidlig stadium, men for meg kommer teksten først. Teksten kommer med tanken, og når teksten (og tanken) sitter, kommer bildene, hvis det gir mening.

Hva eller hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Med denne boka så vet jeg knapt, den har vokst frem så sakte. Men på generell basis blir jeg veldig inspirert av formuleringer eller situasjoner, for eksempel i film, som får det til å dirre. Som i Thelma & Louise, når Thelma ser på Louise og sier «Something's crossed over in me. I can't go back». Det er jo på grunn av alt som har bygd opp mot det øyeblikket at det er så magisk. Tanken på å bygge en grunnmur som kan skape et sånt øyeblikk, det er inspirerende. Om enn nesten umulig.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Jeg har alltid likt å skrive og tegne. (Jeg tør ikke helt smake på F-ordet.) Men da Lise Myhre introduserte meg for Sandman for mange år siden og jeg skjønte hvilke muligheter som bor i tegneseriemediet, var det en verden som åpnet seg. At jeg ble publisert, skal Lise og daværende Nemi-redaktør Sigbjørn ha en stor takk for, fordi de tok meg med i Nemi-bladet for over 20 år siden. Ellers hadde alt sikkert blitt liggende i skuffen.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg tror at det blir (eller allerede er) en uunngåelig faktor man må navigere rundt og i, enten man vil eller ikke. Og så får vi håpe på et solid lovverk som ivaretar kunstnernes rettigheter. Om det blir Terminator 2-tilstander eller om det mest blir et verktøy blant andre, det vil vel vise seg. Jeg følger debatten, men er helt blank når jeg prøver å se for meg hvordan ting blir.

Nevn én person du håper leser boken?

– Kristopher Schau. Fordi han er en så god tegneserieleser og har så bra hode. Jeg aner ikke om han hadde likt boka, men hvis han hadde likt den, hadde det vært svært.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Den belarusiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj sine dokumentariske bøker som utgjør syklusen Utopiens stemmer. Den første er Krigen har intet kvinnelig ansikt fra 1985. Den består av mange monologer på bare et par sider, men hver av disse tekstene kunne vært en hel roman.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Nå plukket jeg nettopp opp Veggen av Marlen Haushofer. Jeg fikk den i svensk utgave av min beste venn for mange år siden med påbud om å lese, det gjorde jeg, og det er kanskje den beste leseopplevelsen jeg har hatt, jeg var helt oppslukt. Den ble nyutgitt på norsk i 2022. Jeg har til gode å finne en bok som likner, så nå prøver jeg å fremprovosere den samme følelsen ved å lese den i en annen språkdrakt.