– Det har en ordrikdom som er en gullgruve for en forfatter

­

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om Eva, en helt vanlig dame som er logoped på en skole i en liten kommune. En dag oppdager hun at Statens vegvesen skal bygge en vei gjennom skogen hun daglig ferdes i. For Eva er saken klar, veien må stanses, men hvordan? Mer skal jeg kanskje ikke røpe, men det baller på seg. Mer tematisk handler romanen om kjærlighet og avmakt, i møte med naturen og menneskene man lever med innenfor samme kommunegrense.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Jeg flytta tilbake til fødebyen min for fire år siden, og den erfaringen har nok preget romanen, både språklig og tematisk. Jeg har observert hvilken rolle kommune-Norge spiller i nedbygginga av naturen, og hvordan natur- og næringsinteresser ofte blir satt opp mot hverandre i kommuner som desperat ønsker tilflytting og vekst. Som oftest taper naturen, og denne problemstillinga leker og undersøker jeg i romanen.

– I tillegg har jeg blitt veldig interessert i det muntlige språket, etter å ha erfart hvordan min egentlige dialekt, mitt morsmål, så å si, ramla tilbake i kjeften på meg etter at jeg flytta hjem. Så jeg har blitt mer nysgjerrig på hvordan man kan bruke det muntlige språket i litteraturen, for dialektene og lokale sjargonger har en ordrikdom som er en gullgruve for en forfatter.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg har ønsket å vise fram hva som står på spill for Eva når hun engasjerer seg, hvordan hun baler med byråkratiet, på hvilken måte gåturen hennes i skogen rommer selve eksistensen, minne om det som går tapt, men også vise hvorfor naturen taper, for alle har litt rett, og alle er fulle av selvmotsigelser. Så håper jeg at jeg også får formidlet litt humør.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Jeg tror ikke på skrivesperre, men jeg tror på perioder hvor man skriver dårlig og mister trua på det man jobber med. Den følelsen har jeg absolutt kjent på underveis i arbeidet med denne romanen, men det er en del av det å skrive. Når det er sagt, har jeg også kost meg noe voldsomt med å skrive denne romanen, å få finne på og overdrive og leve seg inn i språket til mennesker som er annerledes enn en selv, det synes jeg er en gave og helt livsnødvendig og på sitt beste veldig, veldig gøy.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg begynner vel å ane et mønster her, i at jeg er veldig lite strukturert i skrivinga, jeg skriver vilt og kaotisk uten å ane hvor jeg skal. Jeg skriver ut ganske mye, men må da bruke mye tid på å stryke, stryke, strukturere. Veldig mye må ut, mange darlings må bli killed. Dette henger nok sammen med at jeg må ha litt flere baller i lufta for å overleve som forfatter, og skrivinga preges til tider av det.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Andre forfattere, særlig dem som gir meg mot til å skrive litt dristigere.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg tilhører dem som er ganske bekymra for hvilke konsekvenser dette kan ha for de av oss som jobber med språk, både når det gjelder opphavsrett og økonomi. Dette må reguleres politisk, og det må skje raskt.

Nevn én person du håper leser boken?

– Virkelighetens Eva Brattheimer.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Siden bokhøsten står foran oss, vil jeg anbefale to bøker jeg ikke har lest ennå, men gleder meg stort til! Nemlig Sandra Lillebøs En fransk familie og Tina Åmodts Den andre moren.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg hadde enormt store leseplaner for sommeren, men endte opp med å lese to sider. Jeg har akkurat lært meg å strikke, og da det stod mellom lesing og strikking, valgte jeg sistnevnte. Så sannheten er at jeg akkurat nå leser strikkeoppskrifter.