Om et pæretre, en gammel mann og en anmelder i Morgenbladet

­

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om sorg. Alle i familien til Sol Falck er nå døde. Hun føler seg så utrolig alene. Uten folk, uten flokk. Og så handler den om hva man husker om mennesker som ikke lenger lever.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Jeg satt fast i romanskrivingen og fikk en litt dum idé om å begynne å se på trær. Jeg har lest om trær og skog i femten år snart. En søndag i januar skulle jeg finne et stort, vakkert tre ved Bakkehaugen kirke. Jeg trodde jeg skulle skrive om det. Men så fant jeg ikke fram og måtte spørre en gammel mann om veien. Vi ble stående og prate litt, og han fortalte om et pæretre i Hauges vei. Det er fredet. Stort og vakkert. Da jeg skrev om dette treet og lot det være fortelleren i den korte historien om pæretreet, fant jeg formen til romanen. Da tok det ikke lang tid å skrive ferdig resten av boka. Og et tre bak Bakkehaugen kirke er også med i romanen. (Jeg fant fram, mao)

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

–  Aller mest ville jeg skrive en veldig god roman. Jeg har jobbet mye med språket. Fått det til å synge mest mulig. Og så ville jeg skrive mer om avdøde Elise Falck. Jeg har tidligere skrevet tre andre romaner om henne. To på Tiden forlag. Og en på Flamme. Den siste heter Hilsen oss og kom ut i 2020.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Jeg hadde ikke direkte skrivesperre i fjor vinter, men jeg fant ikke ut av hvordan jeg skulle skrive romanen. Min opprinnelige ide var å skrive boka på samme måte som Hilsen oss, bare at jeg skulle utvide universet litt. Lenge het derfor manuset Hilsen venner og kollegaer, men redaktøren min mente at det liknet for mye på Hilsen oss. Det var på en måte litt som å lese den samme boka på nytt. Så da måtte jeg finne ut hvordan jeg skulle fortelle disse historiene. Da jeg fant trærne og lot dem fortelle og synge, falt alt på plass.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg skriver veldig intuitivt. Uten mange planer. Mer med en følelse av hvor jeg vil eller hva jeg vil. Og så hører jeg på musikk og drikker kaffe. Dessuten har jeg et fantastisk bra samarbeid med redaktøren min, Nils- Øivind Haagensen, som jeg stoler ett hundre prosent på.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Andre forfattere, redaktøren min, filmer jeg ser, musikk jeg hører på, livet hjemme med mann og barn, det som skjer i verden. Alt går gjennom meg og ut i teksten, på en eller annen måte.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg vet ikke nok om det, men tror jeg først og fremst tenker at det er en naturlig utvikling. Men det er skummelt. Broren min har faktisk skrevet doktorgrad om bruk av kunstig intelligens i forbindelse med skapende kunst. Han har utviklet et program, en slags maskin man kan jamme med. Har man ikke eget band, kan man spille med datamaskinen. Man mister noe på veien, så klart. Fellesskapet, blant annet. Men man får muligheter til lage noe med «andre» selv om man er alene. Så kanskje det ikke bare er negativt. Det handler nok mest om hvordan vi lærer oss å utnytte KI på best mulig måte. Eller? Det er vanskelig og skummelt. Alt nytt er skummelt.

Nevn én person du håper leser boken?

– Ida Vågsether, anmelder i Morgenbladet. Hun anmeldte Hilsen oss for tre år siden. Jeg tror hun likte boka litt, men hun syntes det var så lite der. Bare en svak hvisking. Så da fant jeg ut at hun skulle få mer. Ikke bare én bok til om selvmordet til Elise Falck, men to bøker til. Og det var da ideen om å skrive tre trilogier ble født: tre bøker om Bernard og Agnes, tre bøker om Line og moren som har Alzheimer og tre bøker om Elise og Sol Falck. Disse tre trilogiene skal til sammen bli én stor roman om ensomhet, selvmord, hukommelse, glemsel, fødsel og død og mye, mye mer. Så nå har jeg tre romaner igjen å skrive før jeg er ferdig med prosjektet.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jeg vil anbefale Fars rygg og Mor om natten som jeg akkurat har lest. Og Tysk høst av Stig Dagerman. Niels Fredrik Dahl skriver så vakkert om minner, barndom, alderdom og hva det er som (kanskje) utgjør et liv. Og Stig Dagermans bok om møtet med sivile i etterkrigstyskland er sterk lesning. Stadig like aktuell, dessverre.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Akkurat nå leser jeg en helt ny bok som heter Duften av furu av Bianca Schaalburg. Det er en tegneserieroman om nazitiden, etterkrigsårene og den kalde krigen. Veldig bra.