Bilde av forfatter Lotta Elstad. Foto: Oda Berby

Lotta Elstad har tidligere utgitt sakprosabøkene En såkalt drittjobb (2008) og Den spanske sensasjonen Podemos (2015). Hun debuterte som romanforfatter med Ettromsleiligheten (2012) og har siden gitt ut romanene Et eget rom (2014) og Jeg nekter å tenke (2017). Sistnevnte mottok Osloprisen i kategorien Årets litteratur og ble nominert til Ungdommens kritikerpris. Xiania 1 (2023) er hennes fjerde roman.

Foto

Oda Berby

Lotta Elstad:

– Hvor mye drama finnes ikke i et sånt premiss!

Publisert: 18. august 2023 kl 08.45
Oppdatert: 18. august 2023 kl 08.53

­

Lotta Elstad (40)

  • Yrke: Forfatter
  • Utdannelse: Mastergrad i historie
  • Bosted: Oslo
  • Aktuell med boken: «Xiania 1»
  • Forlag: Cappelen Damm

Hva handler romanen om?

– Xiania 1 handler om Klara, en nitten år gammel tjenestepike som blir gravid etter et one-night-stand i et vedskur med en mann hun ikke husker navnet på. Året er 1922. Abort er med andre ord en komplisert sak, og etter et dramatisk forsøk på å kvitte seg med fosteret, havner hun omsider i en hattebutikk i Vaterland i Kristiania (Xiania) som i virkeligheten er en hemmelig klinikk drevet av Madam Zavarella, et navn hun mener høres ut som en bløtkake. Herfra vikles Klara inn i en merkelig underverden mens livet tar en uforutsett vending.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Jeg er utdannet historiker og har lenge ønsket å skrive et historisk drama, men ikke turt. Så ble det pandemi, vi var alle fanget i et slags «nuets fengsel», med smittetall og samme politikere med samme ettervekst på TV, dag ut og dag inn, og jeg ville bare reise vekk – og det helst: i tid.

– Jeg tenkte på min farmor. Som ble født på begynnelsen av 1900-tallet. At Norge var fattig, at det var forbudt å kjøpe sprit, at faren hennes var gambler, at hun jobbet som tjenestepike i Italia og kom hjem, og han stjal bankboka hennes før han skjøt seg selv før krigen, og denne boka handler absolutt ikke om henne, men jeg spant videre på dette og lagde et annet, lite univers.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Da jeg skrev romanen, var jeg selv nysgjerrig på koblingen kvinnehelse og kriminalitet. Vi vet jo at når abort er ulovlig, tvinges ellers lovlydige kvinner inn i en ulovlig verden. Spørsmålet er ofte – enten man selv trenger en abort eller om man vil hjelpe andre: Hvordan skal det finansieres? Kombinert med en tid da kvinner hadde færre økonomiske muligheter: Hvor mye drama finnes ikke i et sånt premiss!

– Oppå det hele: En graviditet er så nært, så kroppslig, så universelt (i den forstand at det angår oss alle), så politisk, så fylt med dilemmaer og så lett å gjøre til en metafor for ulike samfunnsproseser, at det nesten er umulig å holde seg unna som litterært tema. Jeg synes det er dypt fascinerende.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Jeg tror veldig på Cal Newport, eller hva han heter, sine prinsipper om at disiplinen må være på plass før den kreative euforien, nettopp for å unngå katastrofetenkning i perioder man ikke får til det man vil. Men så skjer det jo ting i livet. Jeg mistet en forelder i løpet av skriveprosessen. Det førte definitivt til at alt gikk langsommere.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg veksler mellom hyperdisiplin og total latskap, leser gjerne how-to-write-for-Hollywood-bøker og jobber best mellom klokka 7 og 10 om morgenen.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Jeg har hatt leseropplevelser som virkelig har vært store – og dette er gjerne de store, Nabokov, Kundera, og så videre. Men det som driver meg, er nok samme prinsipp som at folk skriver innlegg på sosiale medier: en trang til å dele tanker med andre, være en del av en større dialog, bli forstått og sett og hørt og få folk til å le og bli rørt og sånt.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg lastet ned en av de der appene i sommer, ga roboten en karakter, et sted, et årstall, et dilemma, ba den skrive en novelle, og resultatet var – tja – ikke veldig imponerende? En standard skolestil, liksom. Ingen trussel. Dreier ikke litteratur, og annen kunst, seg gjerne om nettopp nærhet og relasjoner? Mellommenneskelige altså? Det er vel derfor man opererer med forfatterportretter – en kontrakt med leseren om at personen bak verket er virkelig?

Nevn én person du håper leser boken?

– Jeg vil at så mange som mulig leser den.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Kapitalen av Karl Marx. Fordi den er lettere å lese enn mange tror – om man bare kommer seg gjennom de første kapitlene – og vi trenger virkelig å trene hjernen vår til å forstå de grunnleggende materielle vilkårene og sammenhengene i tilværelsen vår. Kombiner det med David Harveys studiesirkel på Youtube.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– En dåres försvarstal av Strindberg. Helt fantastisk.

Hvis du måtte velge?

 

Elsykkel – Sykkel

Cappuccino – Filterkaffe

Musikk – Podkast

Jo Nesbø – Karl Ove Knausgård

Avis på papir – Avis på nett

Dagens Næringsliv – Klassekampen

The Rolling Stones – The Beatles

Lese bok – Høre bok

Sakprosa – Skjønnlitteratur

Film på kino – Film hjemme

Ved sjøen – På fjellet