Bok

Ulrik Høisæther er aktuell med boken Den kongelige kidnappingen.

Ideen til romanen kom da Ingrid Alexandra fikk en bokgave fra «bokbransjen»

DERFOR ROMAN ‎| – I stedet for å skrive et illsint leserbrev, bestemte jeg meg for å plassere henne i sentrum av min neste krimroman, sier Ulrik Høisæther om bakgrunnen for hans nye bok.

Publisert Sist oppdatert

­

Ulrik Høisæther (42)

  • Yrke: SVP i DNB ASA
  • Utdannelse: Bachelor + Executive MBA
  • Bosted: Oslo
  • Aktuell med boken: «Den kongelige kidnappingen»
  • Forlag: Gyldendal

Hva handler romanen om?

Den kongelige kidnappingen er andre bok i Frans Nansen-serien, hvor hovedplotet omhandler Norges tronarving, arveprinsesse og datter av kronprinsen som blir kidnappet fra Skaugum midt på natten. Hvorfor havner så den bælfeite politietterforskeren og forhenværende spesialsoldaten Frans Nansen midt i oppklaringen? Det er det faktisk svært gode grunner til.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen til å skrive romanen?

– Ideen kom da prinsesse Ingrid Alexandra fikk en bokgave fra «bokbransjen» i forbindelse med sin myndighetsdag. Av de 20 bøkene hun fikk, var ikke én eneste fra krimsjangeren. I stedet for å skrive et illsint leserbrev (som flere gjorde), bestemte jeg meg for å plassere henne i sentrum av min neste krimroman.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Først og fremst en forrykende, spennende historie, med tråder til det vanskelige og såre forholdet mellom far og datter. Frans Nansen har selv en fem år gammel datter og derfor vil han først ikke innblandes i kidnappingen.

– Men han skjønner etter hvert, når han får møte kronprins Haakon Magnus, at nettopp derfor han stille opp.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Ikke denne gangen, selv om det er et velkjent fenomen for enhver forfatter (jeg har møtt – og hørt om). Denne gangen eksploderte handlingen via tastaturet i slik en rasende fart at mine forfatterkollegaer knapt tror meg når jeg forteller det. Min neste Frans Nansen sitter jeg med nå derimot, og skaller hodet litt i veggen. Selvdisiplin og voksen «selvkjeft» er eneste vei fremover.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg tror jeg skiller meg ut i min evne til å tilkalle «universets høyere inspirasjonskilder» for så å sitte i lange strekk mens historien blir til. Rekorden er 10.000 ord på en eneste lørdag (ca. 1/10 av et helt råmanus). Musikk er også viktig. Jeg har en egen spilleliste med «skrivemusikk» av typen Hans Zimmer.

– I og med jeg har full jobb, og forfatteriet således på siden, kan jeg bare skrive på fritiden. Derfor må jeg også prioritere faktisk å gjøre det når anledningen byr seg. Kvelder, helger og ferier er derfor skrivetid for meg, når andre forfattere forhåpentligvis slapper av.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Hemingway, Stephen King, Stan Lee, Charles Bukowski og James N. Frey er mine «usual suspects». I tillegg har jeg blitt flinkere til å lese mer klassisk; Hamsun, Bjørneboe, Melville, Chandler og Carver, for å nevne noen. Så er jeg ikke flau over å innrømme at jeg har lest en hel trillebår med bøker om skriving de siste fem årene, rett og slett for å finslipe håndverket mitt og plukke opp stalltips fra forskjellige «eksperter». Det har åpenbart hatt positiv effekt.

Nevn én person du håper leser boken?

– Jeg håper dypt og inderlig at prinsesse Ingrid Alexandra leser denne boken. Om ikke annet så hun får se «seg selv» fremstilt i skjønnlitteraturen for første gang. Men også fordi jeg har forsøkt å portrettere prinsessen basert på henne (prinsessen er ikke direkte beskrevet med navn noe sted i boken), så verdig, intelligent og beintøff som jeg har inntrykk av at hun er. Det er med største ærbødighet man forsøker seg på noe slikt for at det ikke skal fremstå spekulativt, for man forsøker jo tross alt skape en viss realisme rundt et ellers ganske skremmende konsept. Det var en besnærende øvelse, og jeg håper og tror hun vil like historien.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– En av mitt livs favorittbøker er Martin Eden av Jack London. Jeg har lest den mange ganger, og hver gang treffer den meg på en ny måte. Den beskriver bedre enn noe annet litterært verk hva det vil si å forsøke seg som forfatter. Alle som kommer til meg med den idylliske illusjonen om at de kunne tenke seg å få utgitt en bok blir henvist til den som pensum først. Den er selvbiografisk utført av London, og uten å avsløre slutten er den også grusomt profetisk. Et mesterverk uten sidestykke i min bokhylle.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Akkurat nå lider jeg meg gjennom Cormac McCarthys Passasjeren. Jeg gikk til den med vanvittig forventning etter å ha lest Veien (The Road) for første gang tidligere i år, og er foreløpig sørgelig skuffet.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Ikke uventet, til å skrive (og i forlengelsen, lese). Med fulltidsjobb er skrivetid en luksusvare jeg stadig drømmer om. Men så gir det meg også rom for å gjøre noen skippertak når tiden først byr seg, som igjen er med på å virkelig plassere meg dypt i handlingen og i hjertet av karakterene. Alt i alt føler jeg meg privilegert og forsøker, i beste mindfullness-stil, også å være mer til stede i nuet, hver dag, hele tiden. Da svinner jaget etter tid og man setter kanskje mer pris på at vi har fått litt tid på denne planeten i det hele tatt.

Hvis du måtte velge?

Jo Nesbø – Karl Ove Knausgård

Espresso – Filterkaffe

Musikk – Podkast

Avis på papir – Avis på nett

Dagens Næringsliv – Klassekampen

Åsne Seierstad – Tor Bomann-Larsen

Lese bok – Høre bok

Sakprosa – Skjønnlitteratur

Film på kino – Film hjemme

Ved sjøen – På fjellet

Powered by Labrador CMS