Jon Øystein Flink: – Det er vanskelig å forestille seg en tekst som fremstår mer ujålete og ektefølt uten å bli sentimental

­

Hva handler romanen om?

– Romanen handler ganske enkelt om seg selv, om hva en roman er, og særlig hva fiktivt liv innebærer, altså hva det vil så å eksistere utenfor den såkalte virkeligheten som du og jeg befinner oss i, låst i en fortelling. Hvis det ikke høres særlig kommersielt ut, så er det også en kjærlighetsroman, og jeg forsøker å skrive med en viss letthet, så den er lett å lese, men noen den er vanskelig å forstå.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Jeg har en viss sans for filosofi som tar for seg spørsmål om estetikk og fiksjon, og da jeg kom i skade for å lese en rekke essays som tar stilling til det såkalte «fiksjonsparadokset», som ble lansert på 70-tallet i en tekst med tittelen «How Can We Be Moved By The Fate Of Anna Karenina?», fikk jeg en trang til å skrive en roman.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Det eneste jeg ønsker å oppnå, hva leseren angår, er at hen får en bra leseropplevelse, at man kanskje ler og blir beveget underveis. Lesere er veldig forskjellige folk; det er meningsløst å forsøke å tilfredsstille alle, noen lesere er pripne, noen liker halvpornografiske greier, andre har en helt annerledes humor enn meg osv. Målet mitt er egentlig bare å underholde, samt å smugle inn filosofisk tankegods uten å skrive filosofisk direkte.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Denne romanen har en ganske lang og kronglete tilblivelseshistorie. Jeg foretrekker å skrive en roman kjapt heller enn å la den ligge lenge og så vende tilbake til den, men sånn ble det med denne. Dobbeltgjengerne fremstår forhåpentligvis veldig spontant skrevet, men den er veldig stramt redigert, den gikk gjennom flere faser. Planen var å gi den ut på Cappelen Damm, men omstendighetene førte meg ut i en situasjon der jeg endte opp med å jobbe med Bjørn Aagenæs på Kolon forlag. Hans lesning førte til at jeg skar teksten enda mer ned til beinet.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Nei, ikke annet enn at jeg skriver en del for hånd, og noen ganger på en gammeldags skrivemaskin uten rettetast. Jeg er veldig stor fan av det gode gamle ordet «kladd», og jeg mener at uansett hvilken tekst som skal skrives, om det er en handleliste eller et trebindsverk, så bør enhver setning kladdes først. Deretter må du føre inn, og helst så sakte som mulig. Deretter begynner redigeringen.

Hva eller hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Når jeg får den typen spørsmål, har jeg en tendens til å komme med noen temmelig pretensiøse svar. Jeg kan finne på å nevne folk som Jane Austen eller Dostojevskij, og det høres ut som jeg har et i overkant høyt selvbilde ved å sette meg selv i samme selskap som klassiske navn, men for meg har det ingenting med ego å gjøre. Austen var romanforfatter, og her sitter jeg og skriver en roman, ergo er vi av samme art. Denne nærheten som skjønnprosa kan skape, inspirerer meg sterkt, og gir mening til selve akten det er å skrive.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg ser med stor forundring og beundring på de KI-teknologiene som har dukket opp de siste årene. Én ting jeg gleder meg til, er den dagen vi slutter å snakke om KI som én stor fortelling og heller knytter de forskjellige problemene som KI kan løse for oss til de separate maskinene de er. Når det gjelder tekstgenereringsprogrammer som Chat-GPT og Bard osv, så er jeg som forfatter først og fremst interessert i hallusinasjonene deres.

Nevn én person du håper leser boken?

– Den eneste leseren som er verdt å ha i Norge er vel H.K.H. Kronprinsessen, altså Mette-Marit. Ellers håper jeg at en eller annen yngre person kanskje finner den og leser den og liker den ved tilfeldighet. Noen av mine beste leseopplevelser har skjedd ved tilfeldighet, at jeg bare fant en bok av en forfatter jeg aldri hadde hørt om, og leste den, og likte den.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jeg pleier å nevne enten Hunden fra Baskerville eller Ringeren fra/i Notre Dame. Men for ikke å gjenta meg selv kan jeg nevne Den gamle mannen og havet, og hvis du allerede har lest den, så les den igjen! Det er vanskelig å forestille seg en tekst som fremstår mer ujålete og ektefølt uten å bli sentimental, og som har en slik underlig allegorisk kraft uten at den er en allegori. Den er en av de få skjønnlitterære tekstene som skinner som et rent kunstverk.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg leser Vertebrae av Thure Erik Lund og så leser jeg Frankenstein av Mary Shelley for fjerde eller femte gang. Jeg har falt ned i et Frankenstein-kaninhull i det siste og driver og ser diverse filmatiseringer og leser til og med scene-adaptasjoner. Jeg har en slags idé om å skrive min egen Frankenstein.