– Løsningen ble å innvilge meg selv retten til å skrive hva faen jeg ville

­

Hva handler romanen om?

– Grusomt spørsmål! Jeg skriver ikke nødvendigvis handlingsbasert, men først og fremst ut fra en lek med språket og litteraturen. Men rammefortellingen i Ute er en ukes lang romanse mellom den østerrikske forlagsansatte ved samme navn og den danske poeten Mogens. Romanens overordnede temaer er kunst, kjønnsroller, morskap, sex og dop.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Jeg har selv reist en del i Østerrike gjennom mitt virke som musiker og har vært innom Linz noen ganger. Men det ligger en del år tilbake i tid, og i den grad det er episoder i boken inspirert av meg eller min omgangskrets, er det gjerne nyere hendelser i andre deler av verden, f.eks. Oslo. Det østerrikske og norske samfunnet ligner hverandre på mange punkter: to små, ubetydelige europeiske sosialdemokratier, dog med ulike historier og litt ulike utfordringer.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg skriver ikke meningsbærende bøker, til det er stemmene i boken for preget av tvil og forvirring, også fortellerens. Det finnes ingen eksplisitt politisk agenda her, selv om jeg har tenkt på boken som feministisk i sitt fundament. Boken er også et forsøk på å snakke om seksualitet og rusbruk på en avdramatiserende og raus måte.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Fortellingens stramme tidsramme – én uke – føltes på et tidspunkt som en klamp om foten. Overgangene, «transportetappene», mellom de ulike hendelsene jeg hadde sett for meg, ble av og til et ork. Løsningen ble å innvilge meg selv retten til å skrive hva faen jeg ville. Den friheten kan være fort gjort å glemme.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– I skriveperioder har jeg relativt faste rutiner. Lesing på formiddagen, spasertur og ærender på ettermiddagen, og så skriving – for hånd – fra kl. 18 til midnatt, kun avbrutt av litt middagslaging. Har jeg vært flink, belønnes jeg med en tur på puben.

Hva eller hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Jeg inspireres først og fremst av annen litteratur og kunst. Jeg har også vært så heldig å leve i flere samboerskap med sterke kunstnere som både har inspirert intellektuelt og kreativt, og motivert når det føles som det skorter for meg på både det intellektuelle og det kreative.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Dette tenker jeg lite på og bekymrer meg lite over i skrivingen min. Men min venn Snorre Ytterstad hadde nylig en utmerket utstilling på galleriet Van Etten i Oslo der han gjorde fin bruk av kunstig intelligens i bildene sine.

Nevn én person du håper leser boken?

– Tidligere har jeg drømt om at alle mine litterære forbilder, i hvert fall de gamle norske legendene, skal lese bøkene mine. Nå er jeg fornøyd så lenge Thure Erik Lund leser.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Årets største leseopplevelse har vært danske Ida Marie Hede. Hennes roman Bedårende er en praktfull original og litterært leken variasjon over det i utgangspunktet nokså slitte temaet «middelklassepar i tredveårene flytter til forstedene og får barn». Hun har en kraft og en visjonær skjelmskhet i språket som jeg misunner og beundrer.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Akkurat nå leser jeg Juloratoriet av Göran Tunström, for å få den gode, värmlandske, suicidale julestemningen, men også fordi jeg er veldig glad i Bach og fordi det er godt å lese litt svensk av og til – eller dansk! Det går litt tregere, men det er bra å lese litt tregt.