Ideen til romanen kom blant annet via et innlegg i et mammaforum

­

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om å bli forelder, om å forholde seg til at tiden går og at livet forandrer seg. Som voksen ser man jo foreldrene sine i et nytt lys, og kanskje i enda (bedre?) et lys når man selv får barn. Den handler også om å være bundet av biologien og jorda – i flere betydninger av ordet.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– I et mammaforum jeg frekventerer var det ei kvinne som luftet tanker om hvor engstelig for verdens tilstand hun hadde blitt etter at hun fikk barn. Hun hadde innsett at verden på mange måter var verre enn hun før hadde tenkt. Jeg la merke til at kommentarene hun stort sett fikk var av sorten «det høres ut som fødselsdepresjon, slapp av, det er helt vanlig». Det irriterte meg hvordan de andre avfeide bekymringene hennes som en psykisk lidelse som, så lenge hun søkte hjelp og fikk en diagnose, kunne kureres.

– Det var ikke denne moren alene som gav meg ideen til romanen, men hun er et eksempel på hva jeg stadig ser og har sett, en tendens til å feie det ubehagelige under teppet ved å gi det en enkel årsak. Det er sikkert noen som ville sagt at hovedpersonen i De jordbundne lider av fødselsdepresjon, men først og fremst tenker jeg at bekymringene hun har over å ha fått et barn i en verden som forvitrer, er helt reelle.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– At alt henger sammen, kanskje?

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Jeg fikk faktisk skrivesperre da jeg holdt på med en annen roman, så da begynte jeg å skrive De jordbundne i stedet. Håpet er at jeg klarer å fortsette der jeg slapp nå som jeg har skrevet ferdig denne romanen.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg har lært meg at dersom jeg står fast i noe, er det beste å gjøre noe helt annet en liten stund, slik at hjernen får arbeide i fred.

Hva eller hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Litteratur, de verkene jeg elsker, først og fremst. Redaktøren min. Konkurranseinstinktet mitt hver gang jeg ser mannen min taste i vei på datamaskinen sin.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Mannen min er samfunnsforsker og var en stund redd for at KI skal ødelegge akademia. Da tenkte jeg alltid: Hva er egentlig poenget med maskiner som skriver artikler som en annen maskin skal lese og basere enda en artikkel på? Det samme gjelder kanskje for kunsten.

Nevn én person du håper leser boken?

– Det er én kritiker jeg håper vil lese boka, fordi jeg så ofte finner gjenklang i tekstene hennes/hans, men jeg tør ikke si hvem.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– The Vet’s Daughter og The Juniper Tree av Barbara Comyns – for de er begge helt vidunderlige og snåle! Comyns er noe helt for seg selv.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– I mange år har jeg ført enkel statistikk over hvor mange bøker av kvinnelige og mannlige forfattere jeg leser, og det har av en eller annen grunn alltid vært en mye større andel kvinner enn menn. Det lever jeg godt med, men i år forsøker jeg likevel å lese flere menn. Det har ført til at jeg nå leser Storkenes flukt av Walid Nabhan, hvor det er litt for mye drukning i kvinnebryster og øyne som skinner som vanndråper på svarte oliven etter min smak.