Bilde av Per Marius Weidner-Olsen. Foto: Julie Pike

Per Marius Weidner-Olsen debuterte i 2020 med romanen Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen. Boken ble nominert til Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur og ble svært godt mottatt av kritikerne. Nå er han aktuell med sin tredje roman.

Foto

Julie Pike

Per Marius Weidner-Olsen:

– Negative anmeldelser inspirerer meg, enten de er saklige og velfunderte eller slette

Publisert: 2. januar 2024 kl 07.51
Oppdatert: 2. februar 2024 kl 10.28

­

Per Marius Weidner-Olsen 

  • Yrke: Forfatter
  • Utdannelse: Cand.Philol
  • Bosted: Færder
  • Aktuell med boken: «En dag ved sjøen»
  • Forlag: Gyldendal
  • Antall sider: 185

Hva handler romanen om?

– Vi følger en mann, Vincent, rett før og i den nærmeste tiden etter en skilsmisse. En feriedag ved sjøen før bruddet, med visshet om at bruddet kommer. Et absurd vinteropphold i en stygg hytte ved et hogstfelt etter bruddet. Deretter et triveligere opphold i brorens leilighet i byen omtrent et år etter ferien ved sjøen. Vincent surrer og roter, men jeg synes romanen først og fremst handler om følsomheten hans, og hans manglende evne til å omsette den i givende handlinger og valg.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Jeg vet ikke, kanskje noe i samtiden, at det å løsrive seg fra uønskede autoriteter mer er en dyd enn et opprør, noe allment. Det er mulig at Vincent mangler historisk tilgjengelige selvbilder å bygge seg selv på, og at han føler seg alene med all friheten sin. Det er vel også noe nihilistisk og narsissistisk i dagens frihetsideal, noe retningsløst som er sin egen autoritet, og hva går autoritet da ut på? Individet troner alene når alle bud og føringer om noe annet er borte. Jeg skulle gjerne sett en modig analyse som mente noe om tidens moralske puritanisme og offentlige redsel, det er vanskelig å si om den er vennlig eller uvennlig innstilt overfor mennesket.

Hva vil du formidle til dine lesere med denne romanen?

– En del anmeldere har påpekt eller foreslått at romanen handler om frihetens mer utrivelige sider, og det er riktig, både Vincent og Astrid, de to ulykkelige som skiller seg, gjør seg noen tanker om frihet som ikke akkurat virker som en hyllest av den. Men de fanges av dens mangel på lovnader og bestemmelsessted, som de moderne mennesker de er. Jeg tror Fannys beskjed til Vincent om at hun ønsker å høre til et sted er tatt med for å sette ting som trygghet, kontinuitet og tilhørighet opp mot dette.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Det er alltid skrivesperrer. De arter seg ved at jeg sitter foran skjermen i flere dager i strekk og lurer på hvorfor én setning krever en sånn bisarr adferd av meg. Andre ganger er det ikke en setning der engang, jeg bare sitter der. Vissheten om at sånn er det iblant, driver meg videre, jeg har jo perioder hvor skrivingen flyter bedre, eller til og med bra, sånn at jeg bare følger etter med fingrene på tastaturet, så å si.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Det må vel være det jeg sa over. Jeg vet ikke hvordan andre jobber, men vil tro at en del forfattere kan kjenne seg igjen. Jeg skriver ofte når jeg ikke skriver, for å si det sånn, jeg ligger om kvelden før jeg skal sove og får fantastiske ideer, og så forkaster jeg dem i forlegenhet om morgenen. Det hender likevel at noen av ideene overlever.

Hva eller hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Jeg vet jo ikke om jeg har blitt en bedre forfatter. Men negative anmeldelser inspirerer meg, enten de er saklige og velfunderte eller like slette som det de mener at den anmeldte boken er. Jeg setter litteraturkritikk høyt som institusjon og aktør, så synes jeg det blir komisk eller trist, alt etter dagshumør, når anmelderiet holder like lavt nivå som det verket som får kritikk for et slikt lavt nivå.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg tenker ikke så mye om det. Jeg forstår det sånn at KI ikke besitter ambivalens, tvil, tvetydighet, uro, feilbarlighet og sånne ting, dermed kan KI aldri lage kunst eller litteratur slik et menneske kan. Den dagen KI sitter og river seg i håret fordi det kjenner en uklar lengsel etter å uttrykke seg, kan man kanskje ta det på alvor som kunstner.

Nevn én person du håper leser boken?

– Jeg håper at den personen som ikke hadde planer om å lese boken min, likevel leser den, og på den måten får en opplevelse av utbytte som var uforventet. Jeg håper også at et menneske med sans for humor leser den, romanen er morsom, selv om redaktøren min har sagt til meg at Per Marius, jeg tror ikke folk leser denne boken for å få seg en god latter akkurat.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jeg nevner titler jeg har nevnt i andre intervjuer. Den fremmede av Camus. Et guds barn av McCarthy. Blodmeridianen av McCarthy. Alle disse bøkene er rystende og språklig suverene på hver sin måte. Og så den australske filmen The Stranger med Joel Edgerton, og den australske serien Mr Inbetween. Man kan jo lese underteksten, så da er det innenfor spørsmålet. Filmen er en thriller og noe av det aller beste jeg har sett, og har ingen likhet med boken Den fremmede. Det er en stemning i den som ikke lar seg beskrive.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg har oppdaget Allbok, den digitale lånetjenesten til Deichman, så nå leser jeg mye forskjellig, det er jo bare å laste ned titlene. Jeg leser sjelden en bok ferdig, sånn er det bare, jeg kan ikke helt forklare hvorfor, jeg kan gjøre det samme med filmer, jeg dropper å se slutten. Jeg er liksom ikke så spent på avslutninger, kanskje fordi de er der for å, ja, avslutte noe. Uansett, akkurat nå leser jeg Hvorfor hjerte nummer to av Rimbereid og Stillheten av Don DeLillo.

Hvis du måtte velge?

 

Jon Fosse – Dag Solstad

Elsykkel – Sykkel

Cappuccino – Filterkaffe

Musikk – Podkast

Avis på papir Avis på nett

Dagens Næringsliv – Klassekampen

Taylor Swift – Lady Gaga

Lese bok – Høre bok

Sakprosa – Skjønnlitteratur

Film på kino – Film hjemme

Ved sjøen – På fjellet