Anngjerd Rustand: Sånne utfordringer kan gjøre meg helt besatt, og jeg elsker det når en brikke faller på plass

Hva skriver du dikt om?

– Umiskjennelig hennes kretser rundt det å miste en mor og samtidig bli mor selv. Derfra beveger jeg meg utover i verden og bakover i tid, til både den yngre og den eldre morens barndom og livets opprinnelse. Arv, omsorg og løsrivelse er kanskje de tydeligste tematiske linjene, i tillegg til liv og død. Min egen erfaring med sorg er innfiltret i glede, takknemlighet og undring, det tror jeg nok skinner gjennom i boka.

– Både i kunsten og i diktningen er jeg opptatt av helt grunnleggende menneskelige erfaringer. Hverdag og eksistens, myter og symbolspråk, ikke minst slektskapet mellom levende organismer. Jeg vil fortsette å grave i dette materialet i arbeidet med fremtidige bøker, det er nok å ta av.

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

– Moren min ble syk av Alzheimer og døde etter mange års sykdom. Samtidig fikk jeg selv barn og så dem vokse til. Det er hendelser som har preget meg dypt og som presset på da jeg skrev.

– Når det gjelder samtiden: Jeg er nok en som leter i fortiden heller enn i dagsaktuelle hendelser. Jeg leste blant annet hele Bibelen og en hel del evolusjonsstoff mens jeg skrev. Å kjenne meg igjen i noe et menneske skrev for flere tusen år siden, eller ta inn over meg kompleksiteten i alt som lever, gir meg en sterk følelse av fellesskap og kontinuitet.

Hvorfor dikt?

– Jeg liker diktets mulighet for store sprang i tid og rom, at det kan være så konsentrert og samtidig så åpent, det at diktet kan være rytmisk og suggererende, en sang å forsvinne inn i.

– Det er så mange ulike elementer som virker inn på hverandre og må passe sammen, hvert ord, hvert enkeltdikt, rekkefølgen og helheten, tematikken og symbolspråket. Sånne utfordringer kan gjøre meg helt besatt, og jeg elsker det når en brikke faller på plass.

Hva vil du formidle gjennom diktene dine?

– Følelser, stemning, jeg håper at noe åpner seg opp hos den som leser. Da jeg jobbet med boka kunne jeg noen ganger oppleve at det jeg diktet var sannere enn virkeligheten. Hendelsene jeg tok utgangspunkt i var så uforståelige at jeg måtte ty til metaforer og allegorier for å klare å trenge inn i dem. Det er vel slik vi bruker drømmer? Jeg er ikke garantert at leserne vil finne en slik sannhet, men jeg kan håpe!

– Broren min sa at han følte at han hadde sett en film etter å ha lest boka, det likte jeg!

Er det et av diktene dine du vil dele?

Du spurte meg: Strømmer tankene fortsatt gjennom deg
når du ser ut i rommet?
Vel, kan du forestille deg aldri å ha sett?
Jeg er har-aldri-kunnet
Jeg mangler ingenting lenger
Jeg har aldri manglet
Jeg skjønner ikke hva du spør om
Hva hører vel du med fingertuppene?
Så følsomme og fininnstilte de er?
Mangler du å se jordens magnetfelt
eller kjenne varmen fra infrarødt lys?
Mangler du firøyefiskens syn
den som svømmer i vannflaten
og ser begge verdener?

– Det er umulig å vite hva et menneske tenker og oppfatter når det ikke lenger kan kommunisere med omverdenen. Men vi har alle et begrenset sanseapparat og mangelfull tankekraft. Likevel opplever vi oss selv og verden som noe helt. Jeg prøvde å finne en vei inn i det utilnærmelige ved å bevege meg gjennom andre former for sansning og måter å være levende i verden på.

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din?

– Jeg tenkte for en del år siden at jeg måtte få til å skrive en bok mens mamma ennå kunne lese den. Det rakk jeg ikke. Jeg lar det være svaret!

Hvem eller hva har inspirert deg til å skrive dikt?

– Livet, og det å lese andre dikt som virkelig har truffet meg. På Skrivekunstakademiet leste vi Tua Forsströms «Efter att ha tillbringat en natt bland hästar». Den boka var så klar og vakker og uutgrunnelig. Det var det jeg også ville få til. Jeg tror det var den som gjorde at jeg begynte å skrive dikt for alvor for seks år siden.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Det er som å spørre hva jeg tenker om internett i kunsten eller elektrisitet i kunsten. Jeg tror ikke det er noen vei utenom. Kunstig intelligens er hva vi gjør det til. Jeg er ikke redd for å miste jobben min; kunstig intelligens kan ikke lage god kunst på egen hånd. Det trenger man nok en sansende og dødelig kropp til, og jeg har ikke sett noen tegn til at maskinlæringen er på vei dit.

– Jeg bekymret for kunstig intelligens som våpen i hendene til dem som vil undergrave demokratiet. Svekket frihet og økt ulikhet gjør det vanskeligere for mennesker å leve, leke og lage kunst. Det er her den største trusselen ligger, tror jeg.

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese?

– Ja! Les Gloria Gervitz «Migrasjonar», vakkert gjendiktet av Helene Hovden Hareide. Gervitz fortsatte å jobbe med og gi ut nye versjoner av boka så lenge hun levde. Den rommer et helt liv – den unge jenta, den voksne og den gamle kvinnen. Det er noe med hvordan det unge og det gamle, en fjern fortid og en utpreget sanselig og kroppslig nærvær flettes sammen på, som kanskje blir sånn nettopp fordi hun har arbeidet med det over så lang tid? Det at hun levde mellom jødisk og meksikansk kultur er også med på å gi boka en særegent preg, samtidig som eksilet og det flerkulturelle trer frem som noe universelt, noe som angår alle.

Hva er det aller beste du har lest, sett eller hørt i det siste?

– Publikasjonen «Poesi i villniset», med redaktører Eira Søyseth og Priya Bains. Det er et fantastisk, fyldig og oppløftende hefte som ble laget i forbindelse med arrangementet med samme navn før sommeren. Det inneholder en dikt, poetikk, intervjuer, og en brevveksling mellom Priya og Burcu Sahin (begynn gjerne der!) Det ga meg fornyet tro på både poesien og fellesskapet!