Andreboka, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Denne teksten var på trykk i Samtiden 2-2024.

I 2009 skrev Taylor Antrim et essay i Los Angeles Times om sin forkjærlighet for «bad second novels», altså andrebøker som i sin tid ble dømt nord og ned av kritikere selv om de hadde blitt skrevet av forfattere med lovende debuter bak seg.¹ Antrim nevner Zadie Smiths The Autograph Man (Autografmannen) og Dead Babies av Martin Amis som eksempler på ræva engelske andrebøker som allikevel har noe unikt og besnærende ved seg. Forfatterne har overhodet ikke klart å innfri forventningene som kritikerne knyttet til dem etter deres debutbøker, men de har lykkes med å svikte publikumet sitt med stil, ifølge Antrim. Selv om man kan forstå at kritikere lett kan bli forarget når løfterike forfattere på freidig vis bestemmer seg for å valse nedover en eller annen litterær blindgate, viser Antrim at det også er mulig å møte elendige andrebøker med åpenhet og undring.

Den merkelige, men ofte litt dårlige, andreboken skrevet av en lovende forfatter er truet av at mange bråmodne forfattere i dag ikke gir ut andrebøker etter sin debut. Hva driver disse løfterike debutantene med som er viktigere enn å skrive en ny bok? En bok som med stor språklig selvsikkerhet muligens legger i grus de enorme forventningene kritikerne har hatt til dem. Av 14 forfattere som har vunnet Tarjei Vesaas debutantpris siden 2010, har kun halvparten gitt ut en ny roman eller diktsamling. Kritikken og publikum venter fortsatt spent på nye bøker fra Line Undrum Mariussen, Jan Kristoffer Dale, Lars Svisdal og Hanna Stoltenberg, selv om alle har hatt fem år eller mer på å skrive ny bok. Noe sånt har aldri skjedd før. Fra 2000 til 2004 brukte kun én av Norges mest lovende debutanter mer enn fem år på å gi ut sin andre bok, og fra 2005 til 2010 brukte samtlige av vinnerne omtrent like mye tid på å bli klare med andreboken som de fleste på deres alder bruker på å bli ferdige med masteroppgavene sine, altså to til tre år. Hvor blir det av andrebøkene?

Før i tiden ble flaue og skuffende, men også ganske deilige andrebøker gitt ut i fleng. Jon Fosse brukte to år på Stengd gitar, en andrebok «gjennomsyrd av det svartaste talentløyse», ifølge Vårt Lands anmelder i 1985.² Den har i senere tid fått kultstatus, ikke minst fordi den utforsker tendenser som mange lesere i dag ikke umiddelbart assosierer med Fosse. «Jeg ble seint frelst på tidlig Fosse, men nå skravler jeg høl i huet til folk om hvor kul Stengd gitar er», skriver NRKs Siss Vik i en artikkel fra 2023. «Boka er skrevet mest i førsteperson fra jenta, og hun er ikke blyg for å snakke om pikken i munnen og finger’n i fitta. Og det er her det blir full kræsj for mitt indre bilde av den Jon Fosse jeg har møtt og snakket om poesi med, og derfor blir jeg litt flau.»³

Andreboken til Ole Robert Sunde, Fra dette punktet trekker jeg en omkrets, fikk det til å renne over for en fyr i et leserinnlegg i VG. «Kan det virkelig være mulig at et norsk, seriøst forlag lar slikt tøv trykke, og at slikt blir innkjøpt for våre skattepenger til norske bibliotek i 1000 eksemplarer?»⁴ Der 80-tallets flaue og kjapt ihopkokte andrebøker provoserte og satte kritikersinnene i kok, var 90-tallets andrebøker nevrotisk gjennomarbeidede og mer rent skuffende, og ble som regel møtt med store doser passiv aggresjon av kritikken. Ny norsk skjønnlitteratur ble sett på som spjælete og blodfattig av kritikken på denne tiden, kanskje fordi 90-tallskultur generelt var preget av selvsikkerhet og mange brautende stemmer (hiphop, britpop, OL på Lillehammer, filmene til Quentin Tarantino).

«Ujevnt og ufarlig.» «Anemisk trekant.» «Bok på tomgang.» «Tafatte dikt om kroppen.» «Litt tynt fra Steinar Opstad.»⁵ Slik lyder overskriftene som andrebøkene til svært gode forfattere som Beate Grimsrud, Anne Oterholm, Pedro Carmona Alvarez, Mona Høvring og Steinar Opstad klarte å sikre seg i aviser som Dagbladet og Aftenposten på denne tiden. Men den provokativt sære og i mange kritikeres øyne dårlige andreboken var ikke død. Den kom sterkt tilbake på begynnelsen av 2000-tallet, da de lovende forfatterne Karl Ove Knausgård og Trude Marstein stupte fra timeteren og skuffet kritikerne med to legendariske mageplask av noen bøker.

Kritikken var på ingen måte ensidig negativ, men toneangivende anmeldere ga allikevel begge disse bøkene ganske hard medfart. «Banal, puslete og meningsfattig,» skrev Vagants anmelder Preben Jordal om Knausgårds En tid for alt fra 2004.⁶ I VG fikk andreboken til Knausgård terningkast 3. «Det har blitt en svært merkelig roman,» skrev anmelderen Morten Abrahamsen. «Det hele åpner med en kjedelig, essay-aktig, dosering om engler.»⁷ Trude Marsteins Plutselig høre noen åpne en dør fikk et lunkent terningkast 4 av samme Abrahamsen i VG i 2000. Hans oppsummering av boken var at den virket som en form for «litterær prevensjon», fordi hovedpersonen var så lite innsmigrende og forførende at «boken kunne vært godkjent av RFSU.»⁸ «Dette er ikke verden, menneskene, livet, bare en forkvaklet versjon av alt sammen,» skrev en oppgitt anmelder i Dagsavisen om boken til Marstein.⁹ Med litt morsom presisjon mente Morgenbladets anmelder at de første 80 sidene i Plutselig høre noen åpne en dør burde vært komprimert til 10. «Forventningene synker etter hvert som sidene går.»¹⁰ I Plutselig høre noen åpne en dør gir Trude Marstein rett og slett totalt faen. Hun skriver side opp og side ned om en hovedperson som ikke gjør det minste spennende annet enn å slå barnet sitt og legge ut om vitenskapelige metoder og teori.

Begge disse romanene var bomskudd når det gjaldt å innfri publikums forventninger, men i ettertid så ser man at både En tid for alt og Plutselig høre noen åpne en dør har mange av de samme fandenivoldske kvalitetene som Antrim blant annet fant i andreboken til Zadie Smith. Omtrent samtidig med Marstein og Knausgård, ga Smith i London ut sitt eget fantastiske makkverk av en andrebok i 2002, Autografmannen. Hovedpersonen ble beskrevet som «anemisk og nærsynt» av en anmelder i Bergens Tidende.¹¹ «Skuffende oppfølger fra suksess-debutant», skrev Aftenposten.¹² Smiths hovedperson ruser seg, oppfører seg dårlig mot kjæresten, stenger verden ute, samler på autografer og er besatt av jødisk mystikk.

I En tid for alt lirer Knausgård av seg en innfløkt, mastodontisk og essay-aktig roman. Andreboken hans er definitivt skrudd, men engleopplegget er også litt fascinerende, på lik linje med de kryptiske religiøse ideene som Smith dytter inn nesten overalt i Autografmannen. Men man kan trygt anta at for de fleste lesere og kritikere som elsket Smiths, Knausgårds eller Marsteins lovende debutbøker, lå de sære tingene som disse forfatterne skriver om i Autografmannen, Plutselig høre noen åpne en dør, og En tid for alt langt nede på ønskelisten over ting de hadde forventet seg fra bok nummer to. Alle disse tre andreboks-prosjektene har noe nærmest destruktivt ved seg. Det er som om forfatterne med vilje river ned mye av den merkevaren som ble skapt rundt dem da de brakdebuterte.

Mangler yngre forfattere i dag viljen til å rive ned og være destruktive? Det har tradisjonelt vært del av en større kreativ prosess for lovende forfattere å knuse lesernes håpefulle drømmer med en andrebok som fremstår som et slags litterært fleinsoppspinn. Bernhard Ellefsen er inne på dette i Morgenbladet når han i en artikkel fra 2023 analyserer hva det er som har gjort Maria Navarro Skarranger og Zeshan Shakar til viktige og respekterte forfattere. «Når Skaranger og Shakar har fortsatt å skrive svært gode bøker, er det lett å tenke at det har å gjøre med det faktum at de ikke var komfortable med de rollene kulturen forsøkte å tildele dem ved debuten.»¹³

Shakars andreroman Gul bok fikk mange gode lesninger, men Aftenposten klarte ikke å dy seg og anmeldte den under en nærmest klassisk andrebok-overskrift. «Blek oppfølger fra Zeshan Shakar.»¹⁴ At så mange andrebøker fra lovende forfattere kan virke puslete, bleke, anemiske, meningsfattige eller som om de går på tomgang sammenlignet med debuten blir oppfattet av kritikere som noe som kanskje kunne ha blitt forhindret, dersom forfatteren hadde gjort ting annerledes. Morgenbladets anmelder kom for eksempel i sin tid med råd til Trude Marstein om hvordan hun burde ha redigert teksten sin. Kunne et par slike innspill kanskje ha fikset hele romanen?

Men det som er felles for mange av de sære men litt herlige andrebøkene er at de ikke skriker ut etter at noen skal komme og redde dem. I Smiths roman prøver de andre karakterene konstant å fikse på autografmannen, men han er fullstendig uimottagelig for hjelp. Han følger sin egen stjerne og slår seg selv i knas i sitt eget tempo. Autografmannen, Plutselig høre noen åpne en dør, og En tid for alt og muligens Gul bok er bøker som ikke ønsker å kommunisere på en glatt og innyndende måte, men som til dels voldsomt prøver å bryte med de ensporede forventningene som kritikere og lesere har hatt til et gryende forfatterskap.

Problemet blant yngre forfattere i dag handler kanskje ikke først og fremst om at viljen til å skrive en elendig andrebok ikke er til stede. For noen uker siden var jeg på det italienske kulturinstituttet i Oslo, og hørte på en interessant samtale med forfatteren Beatrice Salvioni. Salvioni har skrevet en debutbok, Den fordømte jenta, som er blitt oversatt til over 30 språk og gjort henne til en internasjonal stjerne blant bokdebutanter. I samtalen nevnte Salvioni at hun hadde ferdigstilt en hel eksperimentell roman mens hun ventet på at boken hennes skulle bli gitt ut. Forlaget hennes i Torino refuserte imidlertid manuset fordi de vil at hun skriver en ren oppfølger til knalldebuten. Det er mulig at mange av dagens lovende debutanter faktisk har skrevet rare andrebøker, men at disse har havnet i papirkurven, selv om de tidligere ville blitt sendt rett til korrektur.

Det er blitt påvist at andrebøker i dag generelt har en tendens til å skuffe lesere som elsket debuten. I 2021 undersøkte The Economist om det fantes hold i at andrebøker blir tatt kjøligere imot enn debuter, med utgangspunkt i det sosiale mediet Goodreads. Brukere på Goodreads kan gi bøkene de leser en skår fra en til fem, og journalistene bestemte seg for å analysere 1,8 millioner av disse skårene. De fant at andrebøker jevnt over får en mye lavere skår enn debuter blant lesere som hadde lest begge bøkene. «Among reviewers who have read both of an author’s books, the average rating (weighted by number of reviews) of the first book is 4.17. The average rating for the second novel falls to 4.03.»¹⁵ Det er lett å forestille seg at smartinger i store og i økende grad datadrevne forlagskonsern kan feste seg ved slike innsikter, og bestemme seg for å skrote den vanskelige andreboken for å kunne hoppe rett på tredje. Mangelen på spenstige, men dårlige andrebøker kan altså også være en konsekvens av et ønske om å bygge trygge forfattermerkevarer i en mer kommersialisert bransje enn det handler om at forfattere har mistet lysten til å skrive bøker der de selvskader, eksperimenter, og gir helt faen.

At det skal være spesielt vanskelig å skrive andrebøker er nok til en viss grad et kulturelt betinget fenomen, en ide som får mye av sin kraft fra at aviser og kritikere hamrer på den. Begrepet «den vanskelige andreboken» dukket opp i avisanmeldelser på slutten av 60-tallet, men var nokså lite i bruk blant anmeldere fra 1969 til 1999, hvis man tar utgangspunkt i et søk gjennom Nasjonalbibliotekets arkiv over avisartikler. Fra 1969 til 1999 ble det skrevet om den vanskelige andreboken 18 ganger, mens fra år 2000 og frem til i dag er det blitt brukt 85 ganger. Det har altså skjedd en eksplosjon i bruken av begrepet over de siste 20 årene, muligens fordi sære andrebøker fra lovende forfattere har gått fra å være dagligdagse til å bli sjeldne begivenheter som vekker mye oppsikt i pressen. Uttrykket er de siste årene blitt en viktig del av en klisjefylt verktøykasse som litteraturkritikere bruker for å nærme seg nummer to- utgivelser som det knyttes store forventninger til.

Da Zeshan Shakar ga ut sin andrebok i 2020, brukte magasinet Tara, Dagsavisen, VG og Dagens Næringsliv begrepet «den vanskelige andreboken» for å gi kontekst til hans nye utgivelse. Men da han i et intervju ble spurt om arbeidet faktisk hadde vært vanskelig, svarte Shakar at det ikke hadde vært vanskelig før han ble gjort bevisst på at det muligens skulle være det. «Det har jeg ikke tenkt så mye på – før folk plutselig begynte å spørre meg om det. At fallhøyden nå var stor. Vel, da betyr det vel at jeg har vært på en slags høyde det går an å falle fra, det er jo bare positivt. Men det er ikke lett å skrive bøker uansett, det er faktisk veldig vanskelig.»¹⁶

At kritikere og journalister som aldri har gitt ut en førstebok skriver manisk om hvor vanskelig det er å skrive en andrebok bidrar helt sikkert til å dempe skrivelysten hos mange yngre forfattere. Og selv om mange er ukomfortable i rollen som debutanter og ivrige etter å komme videre med forfatterskapet, er det ikke til å underslå at det også finnes en viss komfort i en lovende debutantrolle som i dag kanskje kan tværes ut over lenger tid enn tidligere. Å skrive en lovende debut gir adgang til et hav av litteraturfestivaler, bokbad og oppdrag med den kulturelle skolesekken som 80- og 90-tallets forfattere bare kunne drømme om. De siste årenes eventifisering av litteraturen har ført til økt blest rundt mange debuter, men et slikt debutgilde av nye og interessante stemmer kommer til en viss grad på bekostning av de sære andrebøkene. Det er ikke sikkert at Oliver Lovrenski har hastverk med å sette seg ned ved pulten og skrive, hvis det er slik at han uansett er booket i flere år fremover av alle landets litteraturhus. Selv Vesaas-nominerte og Vesaas-vinnere må til slutt vise kortene og komme med en andrebok for å opprettholde interessen, men for mange er det mulig å surfe lenge på en knallsterk debut. Nå som også forfatterforeningen har fjernet kravet om at man må ha skrevet to bøker for å kunne søke om opptak, er det om noe enda mindre insentiv til å bli ferdig med den elendige andreboken.

Personlig levde jeg nokså godt på min debut, Når jeg drikker, før jeg ga ut min andrebok Finans i begynnelsen av 2024. Over de siste årene skjedde det til stadighet et eller annet rundt Når jeg drikker, en bok som ble godt tatt imot da den kom i 2019. Jeg holdt foredrag, gjestet podkaster, ble spurt av journalister om å uttale meg om ting, fikk meldinger om nye opplag på boken. I Finans var allikevel min impuls å snu på hodet mye av det som kritikere og lesere mente hadde fungert i den første boken. Istedenfor å ha en gal men sjarmerende fortellerstemme, ville jeg skrive om en firkantet fyr. I Når jeg drikker finnes det en tilforlatelig og normal verden rundt fortelleren, mens i Finans er hovedpersonen streit mens verden rundt har gått av hengslene. I Finans mikses ikke en eneste cocktail, mens det å sitte med regneark i Excel kan gi fortelleren en behagelig følelse. Andreboken var et forsøk på å rydde litt plass til meg selv som forfatter, og gjøre andre ting enn i debuten.

Er Finans et eksempel på en elendig, men også litt deilig andrebok? Kanskje er den det. Ida Lødemel Tvedt skrev i Dag og Tid at hun var svært begeistret for det fandenivoldske bokomslaget.¹⁷ Boken fikk noen gode anmeldelser, en del lunken kritikk, og slakt fra noen hold. For meg er det i orden, jeg hadde rett og slett ikke lyst til å skrive en oppfølger til Når jeg drikker. En liten kilde til irritasjon er at mange av de lunkne kritikkene kommer med panegyriske hyllester til Når jeg drikker som et eksempel på hva Svedman er i stand til når han er i toppform. Personlig mener jeg at Finans er like interessant, og at boken gjør sin egen greie. Men det er også litt morsomt at Når jeg drikker noen steder får bedre kritikk i 2024 enn den gjorde i 2019.

Hva er forklaringen på at det gikk fem år mellom mine to skjønnlitterære utgivelser? Finans kunne nok under normale omstendigheter ha blitt ferdig og utgitt allerede i 2021 eller 2022 – jeg begynte ganske raskt å skrive på den. Da pandemien inntraff, virket imidlertid stoffet utdatert. Finans er en bok om næringslivet, og plutselig var næringslivet ugjenkjennelig. Selv om norske forlag så en økning i innsendte manus på opp mot 40 prosent etter pandemien, var disse i stor grad manus skrevet av folk som «endelig har fått tid til å skrive den boka de alltid har hatt i seg», som forlagssjefen i Kagge forlag, Jorunn Sandsmark, forklarte i et intervju med Samtiden i 2021.¹⁸ Pandemien ga få impulser til mitt eget arbeid med den sære andreboken, men jeg prøvde å følge med på hva som skjedde i verden. Jeg bestilte og leste om bøker på nett. Jeg begynte å skrive for Samtiden. Å publisere tekster jevnlig og holde kontakt med andre som likte å skrive og redigere ble viktig for meg, selv om det betød at jeg ikke helt og fullt klarte å vie all min tid til arbeidet med andreboken.

Internett, nyhetsflyt og sosiale medier forklarer nok mye av hvorfor andrebøkene har sluttet å piske ned på norske kritikere som et lumsk og lunkent regn. Det er neppe tilfeldig at den store kollektive skrivesperren blant unge og lovende forfattere ble merkbar omtrent samtidig med at Facebook nådde en milliard brukere i 2012. At scrolling og posting er avhengighetsskapende er temaet i en bok fra 2014, Operasjon Sjølvdisiplin av Agnes Ravatn, der en «kronisk utsetjande internettslave» prøver å disiplinere seg til blant annet å skrive romaner. Sosiale medier og et muligens overdrevet engasjement med verden på nett er nok en stor del av forklaringen til hvorfor unge norske forfattere bruker lenger tid på andrebøkene sine. Når man kobler på avisenes besettelse med hvor vanskelig det er å skrive andreboken, samt at det finnes krefter i en mer kommersialisert forlagsverden som mener at lovende forfattere skal dyrke en merkevare, så er det ikke rart at den merkelige og rare andreboken virker truet.

Alles øyne er nå på Oliver Lovrenski, forfatteren av den mest bejublede norske debuten siden Zeshan Shakar. Kommer han til å gi ut en ren oppfølger til pangdebuten, en bok om de samme karakterene og nummer to i en serie? Eller vil han gå i fotsporene til Fosse, Knausgård og Smith, og skrive en grensesprengende andrebok som garantert kommer til å bli lagt for hat av mange av de samme folkene som trykket debuten til sitt bryst? Hvor kult ville det ikke vært om Lovrenski i 2030 ga ut en smal diktsamling på riksmål, eller en roman på 1000 sider om filosofi og ulike gudsbegreper? Det kommer noen spennende andrebøker i norsk litteratur fremover, men det gjelder å være tålmodig. Den som lever, får se hvor godt Lovrenskis riksmålsvariasjoner blir tatt imot av kritikerne i 2040.

Fotnoter

1. https://www.latimes.com/entertainment/arts/la-caw-off-the-shelf3-2009may03-story.html

2. Vårt Land. 25.04.1985.

3. https://www.nrk.no/kultur/bokbrevet-_25-ikke-visste-jeg-at-jon-fosse-var-sa-rocka-1.16629394

4. VG. 14.03.1983.

5. Dagbladet. 25.03.1993. Adresseavisen.03.10.1996. Dagbladet. 23.10.2000. Aftenposten. 12.03.2000. Dagsavisen. 20.09.1998.

6. Vagant. Nummer 4, 2004.

7. VG. 30.10.2004.

8. VG 07.03.2000.

9. Dagsavisen. 07.03.2000.

10. Morgenbladet.10.03.2000.

11. Bergens tidende. 18.07.2003.

12. Aftenposten. 04.11.2002.

13. https://www.morgenbladet.no/boker/kommentar/2023/11/16/med-oliver-lovrenskis-roman-blir-lengselen-etter-det-ekte-selve-produktet/

14. https://www.aftenposten.no/kultur/i/dOownX/bokanmeldelse-blek-oppfoelger-fra-zeshan-shakar

15. https://www.economist.com/graphic-detail/2021/07/16/is-the-myth-of-the-difficult-second-novel-fact-or-fiction

16. https://tara.no/kultur/bokaktuelle-zeshan-shakar-jeg-star-ofte-litt-pa-utsiden

17. https://www.dagogtid.no/kultur/litteratur/gordiske-slipsknutar-6.142.33245.f20ce7591f

18. https://samtiden.no/bok/2021/flere-norske-forlag-har-hatt-en-okning-pa-20-prosent-i-antall-innsendte-bokmanus-under