Charlotte Vaillot Knudsen er aktuell med sin hittil mest samtidskritiske diktsamling

Hva skriver du dikt om?

– Jeg ønsker å hylle naturens mysterier og forsøker på et poetisk plan å få mennesket til å knytte et intimt, sensuelt bånd til naturen og dens skjulte polyfonier, og la det forsone seg med sitt «fortapte» dyriske jeg. Diktningen min er eklektisk og svømmer blant planter og rariteter, rundt i musikken, rundt i det kosmiske. Den er et ikke-minimalistisk broderi. Et kuriositetskabinett.

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

– Jeg håper at diktene mine er tidløse. Jeg blir alltid inspirert av egne erfaringer, selv om de kan virke absurde hvis man ikke kjenner meg. Diktene mine er både surrealistiske, opphøyde, barnlige og jordnære på samme tid. Når det er sagt, er nok Månekvinne den mest samtidskritiske av diktsamlingene mine hittil. Der er jeg opptatt av kvinnehelse (jeg har endometriose) og bærer økofeministiske briller.

Hvorfor dikt?

– Poesien er den sjangeren som faller meg mest naturlig. Der føler jeg meg fri. Jeg kan puste, tenke, følge mine egne regler. Leke med sansene. Utforske rytmer og male med tegn. Lage figurdikt. Utforske rommet på siden. I romanen føler jeg meg innesperret. Der klarer jeg ikke å få ordene til å leve sitt eget liv. Det er så mange regler å følge. Og så har jeg ikke helt den tålmodigheten som trengs heller, haha. Men jeg har lyst til å eksperimentere med en annen sjanger etter hvert. Kanskje diktbildebok for barn. Det hadde vært spennende.

Hva vil du formidle gjennom diktene dine?

– Her slutter jeg meg til Hölderlin som sa et eller annet om at det å ha en poetisk holdning – fôret med skjønnhet – kan, dersom flere av oss adopterer den eller i det minste blir klar over den, også bli en politisk eller økologisk handling som kan bidra til å forandre verden.

– Eller som Dostojevskij la det: «Skjønnheten skal redde verden.»

Er det et av diktene dine du vil dele?

ved voksende måne
plukker jeg prikkperikum
setter en bukett pent i
jordhyttas asurgløtt
jeg vil jage vekk bluesen i meg
dampe den bort med dugg
legger meg ned i låsestilling
for ikke å slippe noe(n) inn

skogens trær er ildtunger
redselen lar seg ikke temme
styrter gjennom håret mitt
på tuppen av en selsom agnbøkgrein
slurper en kastanjebrystkolibri
i seg et par dråper vann
makter å slukke brannen
fylle magen min med
gylne, betryggende farger

håret er mine røtter
men også antennen
som forbinder meg med
himmelen

– Det er helt umulig å velge et dikt som ikke har spesielle tegn og som ikke er et kalligram.

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din?

– Anne Sverdrup-Thygeson – for hennes fantastiske evne til å se det magiske og forunderlige i naturen, selv i de aller aller minste skapninger.

– Og Charlotte Weitze – hennes fascinerende roman Rosarium var til stor inspirasjon i arbeidet med Månekvinne.

Hvem eller hva har inspirert deg til å skrive dikt?

– Gro Dahle. Hun trodde på meg helt fra starten av, selv da jeg skrev veldig høypoetisk og trengte å løsne korsettet litt. Det har jeg satt utrolig pris på.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Ingen kommentar.

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese?

– Kanadiske Hélène Dorions diktsamling Skogene mine (Mes forêts) som utforsker menneskets intime bånd til trær, samt dets indre, åndelige skoger. Her skrives menneskehetens historie om til treets historie. Med suggestiv pust leder forfatteren oss inn i treets prektighet, stabilitet og overlevelse. Samtidig gjør hun oss oppmerksom på dets verkende arr og dyptliggende klager. Vi vugges av en organisk, meditativ sfære som gir oss mulighet til å gjenforenes med trærne, gi dem trøst og selv bli trøstet, lære av tidens røtter, bli bærere av håp og kjærlighet. Gjendiktningen kommer ut på Existenz Forlag i 2026.

– For tiden har jeg en heksefase og kan anbefale The Witches of Vardø av Anya Bergman. En vakker historisk roman om den absurde heksejakten etter reformasjonen i Danmark-Norge og de grufulle, intense trolldomsprosessene i Vardø på 1660-tallet.

Hva er det aller beste du har lest, sett eller hørt i det siste?

– Mona Høvrings nydelige diktsamling Himlene glitrer.

– Kanadiske Audrée Wilhelmys hypnotiske og sensuelle roman Peau-de-sang (Blodskinnet) som renner som en elv av poesi. En feministisk versjon av Charles Perraults eventyr Peau d’âne (Eselskinnet) fra 1695. En trollkunst av en bok.

– Khatia Buniatishvili (som utfører det gymnastiske kunststykket å spille opp ned) og Academy of St. Martin in the Fields som spiller Mozarts 20. og 23. pianokonsert.