Debuterer med roman om pandemien og bytter samtidig ut prestekjolen med forfatterpennen

Hva handler romanen om?

– Den handler om Mette som er alene i Oslo da landet stenges ned 12. mars 2020. Huset og hagen fylles av vårens hvite lys, likevel ser hun ingen farger. Hun savner kontakt med livet sånn som livet var, men aller mest savner hun mannen sin, Gustav, og datteren deres, Oliva. De er begge i København.

– En natt blir hun liggende og google. Hun kommer over Isaac Newton og leser om hvordan han brukte månedene i isolat under pesten fra 1665 til 66 til å eksperimentere med lyset. Han fant ut at hvitt lys inneholdt alle de andre fargene, og at man kunne få dette spekteret frem ved hjelp av prismer. Mette vil gjerne finne et eksistensielt prisme: noe ved livet som kan spalte det endimensjonale og få mangfoldet og gledene frem.

– Hun leser og tenker, tegner og skriver, lytter til musikk og graver i jorda, prøver å passe jobben sin og å komme nærmere både sine primærmennesker og seg selv.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg idéen til å skrive romanen?

– Ja! Jeg hadde nær sagt alt! Pandemien, såklart. Men også dette at Mette er prest og opplever koronaen som noe som av en eller annen grunn gjør det vanskeligere å være akkurat det. Og dette rare: at selv om presterollen blir utfordret, så blir noen grunnleggende fortellinger og sannheter fra kristendommen veldig aktuelle.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Hvis jeg skulle velge ett ord, tror jeg det hadde vært vennskap. Jeg vil gjerne formidle et vennskap, en utstrakt hånd i en tid som preges av ensomhet, isolasjon og uforutsigbarhet. Vennskap handler om delt sårbarhet og skjebne. Det handler om å dele både det som er vanskelig og det som er vakkert. Det handler om å åpne opp slik at det kan komme inn et lys og noen farger i mellom oss.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Siden jeg er debutant i år, føler jeg det er for tidlig å snakke om kjennetegn. Jeg er nok fremdeles in-the-making hva vaner og jobbemåter angår, men noe jeg er helt avhengig av er å kjenne etter. Jeg kan ikke skrive uten å finne et slags konsentrasjonspunkt inni meg. Jeg må ha kontakt med følelsene mine og med kroppen min hvis jeg skal klare å uttrykke noe som kjennes ekte og bra ut. Den beste tiden på døgnet å gjøre dette, er grytidlig om morgenen.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Tiril Broch Aakre, må jeg si. Hun har vært en stødig og konsentrert redaktør. Jeg føler at hun hele veien har forstått hva jeg har forsøkt å skrive frem, og hun har stilt de spørsmålene som har gjort at jeg har kommet videre.

– Men viktigst av alt; hun har vært flink til å fortelle meg hvorfor hun liker det hun liker ved tekstene mine. Det har gitt meg mot til å fortsette.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Jeg skjønte at jeg ønsket det, og drømte om det, da jeg satt og hamret på pappas gamle skrivemaskin i 11-årsalderen. Men det var et hemmelig og litt skamfullt ønske. Jeg trodde ikke noe på det, men samlet alle arkene jeg hadde skrevet tulleord og løse setninger på, i den nederste skrivebordsskuffen, og likte å leke at jeg hadde en roman i skrivebordskuffen.

– For fire-fem år siden, skjønte jeg at det å bli forfatter faktisk var det eneste jeg ønsket dersom jeg skulle skifte yrke. Så det er vel riktig å si at det var en prosess det å skjønne akkurat dette. En prosess som tok cirka 40 år.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Oj! Da får jeg vel si kjæresten min. Han har ikke lest den ennå. Bare hørt masse om den. Jeg har gitt ham manuset noen ganger, men trukket det tilbake igjen. Ville liksom at han skulle ha siste og beste versjon. Til sist fant vi ut at han fikk vente til det var for sent. Altså for sent å rette noe mer.

– Jeg håper han leser den fordi jeg håper det kan bringe oss enda nærmere hverandre.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Jeg tenkte med en gang nå på «Styrtet engel» av Per Olov Enquist. Jeg har lest den flere ganger, og den rører meg så dypt hver gang. Det er noe med at den hjelper meg å se og elske det menneskelige, uansett hvor rart, vondt og sårt det livet er som han viser frem gjennom teksten sin. Det er en bok som gjør leseren både klokere og varmere i hjertet.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg leser «Fragment» av Lars Norén.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?