– Det gjorde meg veldig nysgjerrig på faget – det ble nærmest en besettelse

Hvorfor har du skrevet denne boken?

– Da jeg hadde mitt første skift som servitør, visste jeg ikke annet om jobben enn at det var et hardt og dårlig betalt arbeid. Etter hvert skjønte jeg at det var et fag, og jeg ble kjent med eldre faglærte servitører som kunne fortelle at servitørene en gang hadde et høytlønnet og respektert yrke. Det gjorde meg veldig nysgjerrig på faget – det ble nærmest en besettelse. Det jeg fant ut om servitørfaget, som nå også er mitt eget fag, ville jeg at flere skulle få vite.

Hva er de viktigste poengene som kommer frem?

– Servitøren har en lang historie som strekker seg fra munnskjenken Ganymedes på Olympen til dagens servitør på den moderne restauranten. Tradisjonelt har servitøren vært en hvitsnipp-proletar – med én fot i arbeiderklassen og én fot i den borgerlige sositetskulturen. Da servitørene organiserte seg i fagforeninger, oppstår det jeg kaller for den virkelige champagnesosialismen: Med kollektive arbeideraksjoner klarte de å sikre seg lukrative lønns- og arbeidsbetingelser. Det er ikke mange år siden faglærte servitører var stolte, respekterte og høytlønnede arbeidere. Men dette har endret seg dramatisk de siste årene. I dag har servitøren en av de dårligst betalte jobbene i Norge, og god service på restaurant er heller unntaket enn regelen.

Hvilke nye synspunkter og/eller teorier presenteres?

– Boken forsøker å svare på spørsmålet som tittelen stiller: Hvem drepte kelneren? Jeg lanserer flere mulige gjerningspersoner og teorier. Var det kokken som skjøv servitøren av restaurantscenen? Kåre Willochs og liberaliseringen av serveringsbransjen på 1980-tallet? Gjestene som ikke lenger bryr seg om servicen på restaurant? Hotellkapitalistene som ville tjene mer penger og ikke lenger ville betale servitørene ordentlige lønninger? Eller var det servitøren selv som gjorde selvdrap, og ikke var villig til å tilpasse seg en ny tid?

Hvilke utfordringer møtte du underveis i arbeidet med bokprosjektet?

– Jeg begynte egentlig på dette bokprosjektet for fire år siden, da jeg fikk støtte av Fritt Ord. Men jeg brukte lang tid på å finne ut hvilken form boken skulle ha. Jeg hadde gjort grundig research og satt på mange gode fortellinger, men det er ikke nok for å få en bok til å fungere litterært. Da jeg gikk på Forfatterstudiet i Tromsø, hadde vi en essay-samling med Ida Lødemel Tvedt som gjestelærer. Til samlingen hadde jeg skrevet et essay om kelnere i litteraturen, og Lødemel Tvedt oppfordret meg til å skrive mer på den måten. Så på et vis fant jeg formen på boken i Tromsø, og etter det var det bare å skrive.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg forsøker å skrive hver dag, og når jeg ikke skriver, leser jeg så mye som mulig. Det er viktig for meg at både skriving og lesing skal være gledesfylt – litteratur er for meg et overskuddsprosjekt. Likevel må skrivingen på et eller annet vis føles nødvendig for å holde ut helt bokmanus.

Hva vil du oppnå med boken?

– Jeg håper boken blir lest av alle de som bryr seg om restaurantbransjen, både de som jobber i den og bruker den som gjester. Drømmen er at champagnesosialismen skal få seg et løft blant restaurantarbeiderne. Og så håper jeg at flere får øynene opp for servitørfaget, både når de spiser ute på restaurant eller når de skal søke seg inn på videregående utdanning.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest den?

– Jeg vil at leseren skal bli like fascinert av det grundige arbeidet og kunnskapen som ligger bak god service på restaurant, at en kyndig servitør er noe man skal være skikkelig stolt av å være.

Hva gjorde at du fikk lyst til å sette i gang med et så stort prosjekt som å skrive en bok?

– George Orwell skrev vel det at alle forfattere skriver på grunn av penger og berømmelse, men sett bort fra det er det kanskje troen på litteraturens evne til å bryte opp forestillingene vi har om verden, at litteraturen på en eller annen måte kan være subversiv. Jeg vet ikke om denne boken er det, men det er i hvert fall en målsetning.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Han lever ikke lenger, men det hadde vært interessant å få vite hva Anthony Bourdain (1956-2018) ville ment om boken. Han var en amerikansk kokk som skrev boken Kitchen Confidential (2000) – og det er en bok som fødte myten om den hedonistiske rockekokken og har formet også norske kokkers syn på seg selv helt frem til i dag. Den har også vært viktig for meg som servitør og for dette bokprosjektet.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese?

– Les Fyr og flamme (1980) av Kjartan Fløgstad. Slik Fløgstad skriver om smelteverksarbeiderne i Lovra burde noen en gang skrive om servitørene. Hvis jeg skal anbefale en sakprosabok, vil jeg si Havboka (2015) til Morten Strøksnes – slik skal essayistikk skrives.

Hvilken forfatter har betydd mye for deg?

– Kjartan Fløgstad! Jeg plukket opp romanen Grand Manila tilfeldig en gang i 2014 på biblioteket Sølvberget i Stavanger. Og etter det har jeg egentlig lest Kjartan Fløgstad konstant – og det forandret alt. Fløgstad tar humor og folkekultur på alvor, og hvis en leser de tidligere romanene som Dalen Portland (1977), Fyr og flamme og Det 7. klima (1986) er det nesten skremmende hvor profetiske Fløgstads samfunnsdiagnoser er. Fløgstad er også en skarp essayist, og veldig mye annen litteratur jeg har vært opptatt av, som Francois Rabelais er på grunn av Fløgstad. Jeg har møtt Kjartan Fløgstad et par ganger, og disse møtene har gjort at jeg som fløgstadianer vet hvordan beliebers og swifties må ha det.