– Diktet konsentrerer og utvider verden på en måte som simpelthen parkerer normalprosaens fortellende nivelleringsmaskin

Hva skriver du dikt om?

– Min far ville nok at jeg skulle svart «livets uutholdelige letthet». Men da må man nok heller omformulere det som om letthet og tyngde. Det tror jeg alle tre bøkene til nå bærer preg av; å være i verden, rett og slett.

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

– Ja. Åpenbart. Men mest fordi det er uunngåelig. I alminnelighet er jeg lite interessert i egen biografi som skriftform. Kanskje heller tror jeg at livet etterlikner kunsten. Uten at jeg dermed dømmer dem som finner sine egne liv uendelig litterært relevante.

Hvorfor dikt?

– Hvorfor ikke? Hva var det Frode Helmich Pedersen kalte kapittelet om poesi i boken Splinten i øyet: «Det aller høyeste». (Samtidig kanskje ikke uten en anelse ironi).

– Det er så klart en klisje, men diktet står helt klart nærmere det språket og det følelsesregisteret som overskridende eller på annet vis opphøyde – eller tvert imot – opplevelser i dette skitne lille livet vårt, som Dante kalte det, påkaller. Diktet konsentrerer og utvider verden på en måte som simpelthen parkerer normalprosaens fortellende nivelleringsmaskin. Diktet er vertikalt, fortetning og åpent landskap, skrik og stillhet, den mest intime sjangeren. En oppmerksomhetsform.

Hva vil du formidle gjennom diktene dine?

– Jeg så at Endre Ruset hadde svart «alt og ingenting» på dette spørsmålet i samme spalte. Og jeg forstår godt hva han mener. Nå vet jeg ikke om et tilsvarende vingespenn (blink-blink) finnes i mine ting, men jeg er opptatt av at språket og verden er tilstrekkelig mirakuløst. Å bare beskrive forholdet mellom ting i virkeligheten; to overflater, to farger, å kjenne at noe er varmere eller kaldere enn noe annet mot huden. AT noe er, er viktigere for meg enn hva HVA noe er. AT-væren kommer før HVA-væren. Det er alt vi trenger å vite.

Er det et av diktene dine du vil dele?

«Ild over dagen, dette lyset. Åpner mot gress, gliper i
løvverket, grønnstein. Og vintereik,
den myke formen. Før vinden som var sakte kulde uvirkelig
forandrer seg. Og lyset festes hvitt over tingene.
Alabaster. 

Og steinene ned mot stranden stille stålblå. Så matte om
morgenen.»

– Det er først og fremst samlingens første dikt. Men slår også tydelig an hvor jeg befinner meg og hvor jeg vil hen i boken og språket. Jeg vil være I verket – i, rundt, på, over, under, mellom tingene. Det er alt.

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din?

– Umulig å svare på. Så da sier jeg bare Endre Ruset.

Hvem eller hva har inspirert deg til å skrive dikt?

– Verden; ved noen få av dem: André du Bouchet; Robert Duncan; Tor Ulven; Tone Hødnebø; Steinar Opstad; Gunnar Wærness; Jorie Graham; Morten Chemnitz.

– Og Endre Ruset.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg ser for eksempel de store utfordringene knyttet til utnyttelse av kreativ copyright i utvikling av språklæring og språkmodeller som nå preger feltet. Og AIs kapasitet og komplementeringskraft er tilsynelatende uendelig. Det nærmeste vi har kommet en slags halvgud. Men rent kunstnerisk finner jeg AI totalt uinteressant.

– Kunst medieres gjennom en form for menneskelig verdenserfaring på et eller annet plan. Det er godt mulig en AI kunne skrevet Gregorio Allegris Miserere eller Beethovens femte pianokonsert, men jeg interesserer meg for disse nettopp, og også, fordi det er mennesker som har skapt dem.

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese?

– Hver eneste gang jeg har fått dette spørsmålet har jeg svart, og kommer til å fortsette og svare: Yngve Pedersen, Lysning forelder. Det forblir uutgrunnelig.

– Alle Morten Chemnitz' fire diktsamlinger. Berusende.

– Debutant Anna Withs Eplet, nesten fortjener lesere basert på tittelen alene. Men en litt vill, annerledes, sanselig halvskrudd bok.

Hva er det aller beste du har lest, sett eller hørt i det siste?

– Om dagen er jeg nyforelsket i James Salter, så både hans romaner A Sport and a Pastime samt Light Years og flere av novellene er nødvendig lektyre. For setningsfetisjister som meg blir ikke prosa deiligere enn dette.

– Ellers må alle komme seg over til Stockholm og se den nye fantastiske utstillingen om Romantikken på Nationalmuseum. (Stikk samtidig innom Waldemarsudde og se Lars Hertervig og Carl Fredrik Hill, samt tysk ekspresjonisme på Moderna Museet).