DERFOR DIKT
Gunstein Bakke: – Jeg føler at jeg har mest trøkk og intimitet i dette konsentrerte formatet
Utgangspunktet til Gunstein Bakkes nye diktsamling er muligens sjokket over å være i live, over å finnes, som er like stort som sjokket over en gang å skulle opphøre å leve, sier han.
Hva skriver du dikt om?
– Utgangspunktet er muligens sjokket over å være i live, over å finnes, som er like stort som sjokket over en gang å skulle opphøre å leve. Alt er sjokkerende, i grunnen. I neste omgang handler det kanskje også om en følelse av å være halv, eller bare kunne leve ut ett aspekt ved noe som en iblant kan fornemme er større og mer komplekst. Skimmeret av en identitet, før eller mens den flyter bort. Rent konkret er jeg ofte fascinert av menneskets nære omgivelser: møbler, klær, det som innrettes og tar form etter mennesket. Og så skriver jeg mye om fisk i denne boka.
Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?
– Når dyrene i ett dikt samler seg for å vende tilbake til arken, er det selvfølgelig på bakgrunn av det masse-artsdrapet mennesket står bak og har vist en forbløffende vilje til å ignorere sitt eget ansvar for. Ellers finnes det nok av spor av samtiden i diktene, jeg forutser til og med Olav Thons død (hvilket kanskje ikke er nok til å bestå noen svenneprøve i spådomskunst) på tross av at han kom selve utgivelsen i forkjøpet.
Hvorfor dikt?
– Jeg har skrevet mest dikt de siste årene, og føler at jeg har mest trøkk og intimitet i dette konsentrerte formatet og det temperamentet som der kan komme til uttrykk.
Hva vil du formidle gjennom diktene dine?
– Kanskje noe av det grunnleggende sjokket nevnt ovenfor, det mirakuløse og opprørende ved å være til. Jeg er ikke ute etter å formidle innsikter, eventuelt bare etter å dele en slags skakning eller glidning, noe som destabiliserer verden på en måte som kanskje er truende, men der noe annet også kan komme til syne, verden slik den også muligens er, utenfor vårt stramme blikk.
Er det et av diktene dine du vil dele?
– Jeg kan ta det første diktet, siden det inneholder både liv, død og fisk:
En gang var lyset et ubeskrivelig sjokk
å bli presset ut i
Jeg husker det ikke, slik jeg også våkner
av å drømme at jeg dør, instinktivt
skifte av dimensjon, en redning som til
forveksling ligner det jeg flykter fra
Også å leve er for stort til å bli husket
selv om livet er svevende og smått
Det som er ferdig, fester seg som linse
til kroppen på en fisk,
en muskel like ved overflaten
Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din?
– Det må bli et menneske jeg ikke vet hvem er eller hva heter, men som får sitt liv litt forandret.
Hvem eller hva har inspirert deg til å skrive dikt?
– Andre poeter har selvfølgelig vært viktige, helt fra tidlig 90-tall og opp til i dag. Jeg legger gjerne inn små hilsener til dem, Tor Ulven i denne boka, Ann Jäderlund i en tidligere bok, f.eks. Svenske Björner Torsson, som jeg har gjendiktet til norsk, er en sånn poet som jeg kan åpne en bok av bare for å se verden bli knekt opp på nytt. Men utgangspunktet for et konkret dikt kan være hva som helst, en notis i en avis, lyden av regn mot et vindu, en episode i en bibelsk bok.
Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?
– Siden KI innebærer en mulighet til å generere «innhold» uten å måtte forholde seg til brysomme kunstnere, virker det utenkelig at denne muligheten ikke vil bli melket i stadig større grad etter hvert som språkmodellene blir bedre samtidig som nye, villige samt gamle, motvillige aktører ser sitt snitt til å tjene penger på utviklingen. Dette svaret høres egentlig litt KI-generert ut. Kanskje vi ender med å herme etter KI som hermer etter oss? Jeg er uansett pessimist, men det er jeg alltid.
Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese?
– Tor Rivlin debuterte med diktsamlingen Stor oppstandelse i fjor, bestående av et narrativt langdikt om gutten James Bond og hans forelskelse i barneskuespilleren Eva. Det er friskt, uanstrengt og gir den følelsen av frihet som en leser som meg blir så glad i – når en merker at forfatteren kan stoppe opp hvor som helst i sin egen tekst og presentere verden på en helt ny måte. Også typografisk er boka imponerende original og gjennomført.
Hva er det aller beste du har lest, sett eller hørt i det siste?
– Det må være filmen Armand av Halfdan Ullmann Tøndel, som grep fatt i meg rent fysisk på en måte som film på kino iblant kan gjøre. Jeg er svak for filmer som klarer å oppløse den rent instrumentelle bruken av tid og rom i scener til fordel for sin egen logikk, det skjer uhyre sjelden, men her føres vi fra gjenkjennelig realisme over i egenrådige opptrinn og tablåer som sitrer og skjelver, enten det er av fysisk tiltrekning/avstøtning eller av sjelelig forkommenhet. Liker også veldig godt hvordan selve skolebygningen og tidens gang (gjennom den) nærmest blir en hovedperson i filmen.