Hege Susanne Bergan: – Hver gang jeg tenkte at dét kan jeg ikke skrive, det er for drøyt, så skrev jeg det likevel

Hva handler novellesamlingen om?

– Vennskap og misunnelse, familie og ensomhet, vold og avmakt, dødsangst og rydding.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen til å skrive den?

– Det er ikke én ting som ga opphav til alle novellene, men i «Bare Mikkel» tok jeg utgangspunkt i noe selvopplevd: For flere år siden rømte et av barna mine hjemmefra sammen med en venn som var på besøk. De var altfor små til å være på byvandring alene, og de kom seg overraskende langt. Alt endte godt, og vi slapp med skrekken, men det satte i gang en hel masse « tenk hvis»-tanker. Så i novella skjer alt på en helt annen måte, og moren i den historien reagerer helt annerledes enn meg, med det var en skremmende opplevelse som ga meg en novelleidé.

Hva vil du formidle med novellene dine?

– Kanskje hvor utsatte vi alle er, men på forskjellig måte og i varierende grad? Og hvor fort gjort det er å gjøre noe galt? Hovedpersonene mine er ikke hel ved, men jeg håper at leseren vil føle litt sympati for dem likevel. «Greit, så slo han ned han fyren i parken, men det skjønner jeg godt!»

Blir tekstene dine til på kort tid etter at du får en idé, eller kan du snekre på dem i flere år?

– Jeg skrev først tre noveller hvor jeg var veldig selvkritisk og stram, men så begynte jeg å eksperimentere med å slippe opp litt. Det gikk i praksis ut på at jeg tvang meg til å bare skrive på, og hver gang jeg tenkte at dét kan jeg ikke skrive, det er for drøyt, så skrev jeg det likevel. Det gjorde det mye morsommere å skrive, og jeg tror novellene ble litt rikere av det også.

Hvorfor dette formatet og ikke roman?

– Jeg liker det korte formatet, som krever at man prioriterer hardt og holder seg til saken. Og så liker jeg at det er overkommelig å skrive et førsteutkast på noen uker og se om helheten holder. Og så skrive den en gang til, litt bedre. Og så enda en gang. Jeg tenker med gru på nedturen når man har skrevet 250 sider på en roman og innser at premisset er litt svakt!

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Det må være lesingen. Jeg ble mye lest høyt for da jeg var liten, men husker det som en enorm frihetsfølelse da jeg som femåring lærte å lese og ikke lenger var avhengig av å bli lest for. Å kunne fortsette selv etter at mamma og pappa hadde sagt god natt! Da jeg var seks, fikk jeg en skrivemaskin, og siden har jeg egentlig skrevet.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Det må bli hele Norges novellemonark Ingvild Rishøi. Hun skriver så effektive, formfullendte noveller, med distinkte fortellerstemmer og ikke et ord på avveie. Konstruktiv tilbakemelding fra Ingvild Rishøi – det er drømmen.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Julie Sten-Knudsens ferske essaysamling Sang for brummere som kom ut på Gutkind forlag tidligere i år. Den inneholder blant annet et hundre sider langt avskjedsbrev til en psykolog og en knallsterk beretning om en ikke sportslig anlagt forfatters vei til å bli ganske god i tennis. Og nydelige skildringer av ungdomsliv i Gøteborg og Berlin. Hva «sang for brummere» er? Jo, det er sangkurs for folk som ikke tør å synge ordentlig.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten? 

– Jeg er så treig med å hoppe på nye ting at dette med KI kommer jeg til å ta innover meg i 2035, men for å prøve å svare likevel: Det fins sikkert noen med ekte intelligens som kan bruke KI til noe spennende i kunsten, men det blir ikke meg. Jeg er mest glad i menneskelig dårskap.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Lydia Sandbergs Samlade verk fra 2020. Jeg har bare kommet til side 153, men jeg liker den veldig godt.