Joanna Lundberg begynte på de første tekstene som senere ble debuten etter at hun selv hadde blitt mor

Hva skriver du dikt om?

–  I debutboka, Salamanderhånd, skriver jeg om dryppsteinsgrotter, månemelk, amfibier, evolusjon, mammutknokler og morskap.

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

– Jeg begynte på de første tekstene som senere ble debuten min, etter at jeg selv hadde blitt mor. Jeg tenkte «jeg skal ikke skrive barseldikt» og skrev barseldikt.

– Det var som om jeg hadde glemt hva det betyr å ha en kropp, men det å være gravid kastet meg inn i kroppsligheten igjen. Og det sanselige er noe jeg prøver å skrive om i diktsamlingen.

– Et barn sanser verden tett på, som gjennom et fotoapparats makroobjektiv. Da jeg var gravid, kom noe av denne måten å være i verden på tilbake igjen.

Hvorfor dikt?

– Forfatteren og poeten Ocean Vuong sier: «When I write, I feel much larger than the limits of my body. […] The poem becomes just a glimpse, it´s just a peekaboo into what you reveal to yourself».

– Og noen få ganger når jeg skriver dikt, skjer denne åpenheten mot verden. Kanskje har det med diktets konsentrasjon å gjøre. De store sprangene som er mulig å gjøre i et dikt. Jeg tenker på det som en mulighet å se med forskjellige blikk samtidig.

Hva vil du formidle gjennom diktene dine?

– Jeg vil at diktene skal være det de er, som at man kan gå inn i dem, og ut igjen. Et dikt er kanskje et sted, en scene, et rom.

– Da jeg skrev Salamanderhånd, leste jeg Harry Martinssons dikt «Människans händer», som begynner slik: «Händernas erfarenhet är beröring./Deras liv band tingen är mångfaldigt,/fullt av tysta innehåll». Dette er noe jeg prøvde å skrive frem i Salamanderhånd, hendenes erfaring, et taust ordløst språk.

Er det et av diktene dine du vil dele?

– Når jeg skriver, leter jeg etter samtidighet. På YouTube ser jeg en mann som spiller på en neandertalfløyte av bein. Instrumentet er omdiskutert, rekonstruert etter det som sies å være det eldste blåseintrumentet, laget av bein fra en hulebjørn.

– Fremføringen fascinerer meg: Hulebjørnen som en gang har pustet og levd. Et individ som for tusentalls år siden forsiktig har laget hull i beinet. Noen som kanskje har spilt en melodi gjennom beinet, i en helt annen tid enn vår. Og musikeren som i dag legger leppene inntil beinet, og spiller, som gjennom flere tider samtidig:

Små klumper av brent leire
med avtrykk av fingre og hender
familien er det første orkesteret
 et mammutskulderblad blir en tromme
armbånd av bein blir kastanjetter
vi trommer frem en ulyd
holder pipene mot munnen
vi blåser frem en hul tone
som høres gjennom gjenerasjoner

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din?

–  Jeg er interessert i tilfeldigheten, i hvor mye tilfeldigheter påvirker livene våre. Dette tenker jeg interesserer meg når noen finner frem til diktsamlingen min. Jeg jobber selv på bibliotek, og tenker på følelsen av å ta ut en ukjent bok fra en bokhylle. Se på omslaget, åpne boka og begynne å lese. Jeg håper på denne ene leseren, som finner boka (kanskje på biblioteket), åpner den på en tilfeldig side, og for et øyeblikk forsvinner inn i språket.

Hvem eller hva har inspirert deg til å skrive dikt?

– Jeg tror at faren min er en viktig person, som har gitt meg bøkene og litteraturen som arv. Han er lidenskapelig (jeg finner ikke et annet ord) opptatt av Strindberg. Hver sommer besøkte jeg faren min på øya Runmarö utenfor Stockholm. Og han fortalte om Strindberg. «Här knuffade Strindberg sin första fru utför trappan», sa faren min og pekte på nabohuset. «Här är Strindbergs lilla skrivarstuga» og «Här är Silverträsk som Strindberg skrev om».

– Om kveldene lyttet jeg. Faren min fortalte om sølvskatten som lå gjemt på bunnen av vannet, om hvordan man ofte gikk seg vill på veien til Silverträsk. Og Strindbergs Silverträsk ble til et magisk sted.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

–  Jeg synes det er både fascinerende og skremmende.

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese?

– Kvinnor i väglöst land av Lilian Ryd. Forfatteren intervjuet på 90-tallet eldre kvinner i det indre av Lappland, og dokumenterte nordsvensk kulturhistorie og et nybyggerliv som allerede da var forsvunnet. Ryd skriver: «De sista nybyggarna, de som föddes under 1900-talets tre första decennier, har i sin livstid skådat en omvälvning utan motsvarighet i europeisk historia. De växte upp i forntiden och är gamla i rymdålderen». Boken forteller om en tid som ikke lenger finnes, og blir et dokument over hvordan kvinners arbeid kan ha sett ut gjennom århundre.

Hva er det aller beste du har lest, sett eller hørt i det siste?

– Jeg leste nylig om poeten Ilya Kaminskys diktsamling Deaf Republic fra 2019 (i svensk gjendiktning, Rámus forlag 2021). Dette er en bok som gjorde sterkt inntrykk på meg første gang jeg leste den, og som føles enda mer akutt aktuell i dag. I diktene leser vi om en okkupert stad, en døv liten gutt som blir skutt, og hvordan alle innbyggerne blir døve som en form for opprør. De som bor i staden hører ikke lenger hva soldatene sier, og oppfinner et eget språk, et tegnspråk: «Vårt land vaknade upp nästa morgon och vägrade höra soldaterna. […] Vid elvatiden inleds arresteringarna. / Vår hörsel försvagas inte men något tyst i oss blir starkare».