Juliane Rui om å skrive dikt: – Selv det som er tungt av erfaring blir omgjort til energi og forundring

Hva skriver du dikt om?

– Dråpen på ørkentungen utforsker en kompleks relasjon mellom to mennesker, skriver ut begjær og seksualitet, intimitet, egne og andres grenser. Jeg-et prøver å orientere seg, i en ørken, med mytologisk bakgrunn, forstå og befri seg selv og du-et, kanskje.  

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

– Diktene henger sammen med personlig erfaring og tanker (også om samfunnet). Men det er ikke et én-til-én-forhold til «virkeligheten», ulike tider, situasjoner og roller blander seg med språklek, drømmer, frykter ... Jeg er helt avhengig av fantasi og forestillingsevne når jeg skriver. Tilværelsen er halvt mystisk for meg, det er også poesien.

Hvorfor dikt?

– Det kommer av nærheten til tanke- og følelsesliv, lydhørheten (rytmen og melodien), konsentrasjonen og intensiveringen – liten tekstflate med stort dyp. At en må være årvåken, men likevel ofte går seg vill. Jeg opplever en veldig frihetsfølelse når jeg skriver dikt, der selv det som er tungt av erfaring blir omgjort til energi og forundring.

Hva vil du formidle gjennom diktene dine?

– Jeg tror kunst blir til mest for sin egen skyld, å finnes, være i skapelsesøyeblikket. Om jeg vil formidle noe, er det kanskje verdens iboende kompleksitet (at det fins både skjønnhet og brutalitet). Jeg leste en gang Barnhill si om Basho at poesi er som fuglesang, like naturlig og nødvendig. Eller Edmond Jabès i Spørsmålenes bok: «De første setningene i et verk er alltid ladet med håp. Så sniker tvilen seg inn og skyter knopper underveis. Ved veis ende fins en dobbelt håpløshet: den skrivendes og vitnets.»

Er det et av diktene dine du vil dele?

du skal legge     hendene mine

mot hverandre     som om jeg ber

om tilhørighet     jeg skal alltid søke     blikket ditt

du skal slikke     begjæret     rent

– Fordi det er så intenst og åpent desperat (eventuelt tillitsfullt) – og enkelt å lese på nett.

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din?

– Kan jeg si en person om hundre år? Som plukker den opp og undrer seg? Det er drømmen min. Ellers ble jeg underlig glad og håpefull da en kollega fortalte meg at den femten år gamle datteren hadde falt for bøkene mine.

Hvem eller hva har inspirert deg til å skrive dikt?

– Oi, bare å være til inspirerer meg, hele tiden. Men mer konkret: Andre poeter, blant annet de som debuterte ti og tjue år før meg, og som jeg lærte ulike ting av å lese (eller følte slektskap med), språkutforsking, dialog med myter, filosofi, annen litteratur, dypøkologisk forståelse, følelser og lek og alvor og fantasi. Noen varige forfatterskap er Ellen Einan og Ann Jäderlund, hvis jeg blir motløs i forhold til poesien, kan jeg åpne bøkene deres, da husker jeg hvorfor jeg er poet.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– At den ikke trengs. Kunst tar tid og skal være erfart og følt og krevende å skape. Ikke alltid lykkes, men kanskje lykkes. Ingenting polert eller programmert.

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese?

– Kaisa Aglen! Hun har skrevet tre bøker –  Kvar i kroppen sit ingenting, Mellom krig og Eit større regn – med musikalsk poesi som tør å være sårbar.

Hva er det aller beste du har lest, sett eller hørt i det siste?

– Et dikt fra Gunnar Björlings siste samling Du går de ord (1955, uendelig vakker tittel):

«Frukta älska / - i allting / börjans ord / Bedjande och / ser på dig: / att du säger det / Ser, och / bedjande / och till varandra.»