– På samme måte som musikk og bilder, som alltid har fascinert meg, kan det åpne rommet bak ordet, si noe om det ordløse

Hva skriver du dikt om?

– Jeg skriver ofte om fortielse, om misbruk av språket til å dekke over sannheten og manipulere andre. Jeg skriver om kjærligheten og mangelen på den. Jeg har vært opptatt av fotografi, hva bilder skjuler så vel som hva de viser. Jeg har også skrevet mye om håpet som en avgjørende politisk kraft. Om natur og annet som har et språk vi bare kan lytte og gjette oss til. Om musikk og andre immaterielle byggverk og verdier.

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

– Ja, jeg tar utgangspunkt i mine egne gode og dårlige opplevelser, både dem jeg får i samvær og utveksling med andre, og i opplevelser og visjoner jeg får av natur og musikk for eksempel. Ofte går jeg da videre og undersøker ting og fenomen jeg synes opplevelsene minner om. En vår gikk jeg langs ei elv der folk hadde vasket klær før i tida, jeg leste om det og så da kvinnene som utførte det harde arbeidet stige fram av lyset, jeg så for meg ansiktene og måten de nøt vårlyset på.

Hvorfor dikt?

– Når det fungerer, synes jeg diktet er overskridende i den forstand at det kan gi en mangesidig opplevelse som setter flere sanser i sving. Og på samme måte som musikk og bilder, som alltid har fascinert meg, kan det åpne rommet bak ordet, si noe om det ordløse. Rytmen er avgjørende i diktet. Når det er sagt, tror jeg ikke dette er egenskaper som er eksklusive for diktet, de kan være der i en del prosa også. Men fra jeg fikk min første diktsamling i 1968 som var Emily Dickinsons dikt for unge, har diktet tiltrukket meg. Det er et meditativt rom å søke tilflukt i.

Hva vil du formidle gjennom diktene dine?

– Jeg vil lage rom hvor leseren kan gå inn og finne et lys for tanken og følelsene, et sted hvor disse er ett. Jeg ønsker å lage noe vakkert, men samtidig være åpen om smerte og mørke. Jeg vil formidle åpenhet.

Er det et av diktene dine du vil dele?

– Den nyeste boka mi består av ett langt dikt i flere korte deler. Jeg velger en del som står omtrent midt i, fordi jeg synes den er mørk og gåtefull. Jeg sirkler inn og tør å være åpen om noe forunderlig og formende i mitt eget liv.

Jeg kjøpte noen plagg for mor, en kjole av
ull, genser med gullrender, et silkeskjerf
hun ble glad i, og tok dette som et tegn

men så mintes jeg hvordan hun antydet at
mannen min aldri ville blitt min om han
ikke hadde hatt et funksjonshemmet barn

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din?

– Nei, jeg tror ikke det. Vil heller si som Gertrude Stein, «I write for myself and strangers». Eller som Dag Solstad, «Man har bare en leser, alt annet er staffasje!» Altså hvem som helst som lar seg engasjere. Dukker det opp noen bestemte ansikter mens jeg skriver, er det heller et dårlig tegn. Av og til kan jeg skrive diktet med en kjær person i tankene, men det utelukker jo ikke andre lesere.

Hvem eller hva har inspirert deg til å skrive dikt?

– Det er mye som inspirerer. Fotografi og andre bilder har vært en måte å nærme seg uttrykk og opplevelser som ikke er enkle. Som oftest gir de likevel en umiddelbar opplevelse, men hvorfor? Hva er det som skjer i bildet? Å forsøke å finne svar er lærerikt og interessant og har mye med dikt å gjøre. Dessuten kan historien komme nærmere gjennom bilder. Ting andre har hatt kan være inspirerende på en beslektet måte. Å lese historie, særlig kulturhistorie, kan sette tanker i gang. Å lese brev, og å utveksle brev. Jeg har fått og skrevet mange brev. Å lytte til musikk er inspirerende, den taler direkte til hjertet, men hva sier den? Den åpner store rom i oss eller gir oss en anelse av hvor store rom som finnes. Å lese andres verk er inspirerende, men ikke så direkte som det å være i og lytte til naturen. Men først og fremst er det forholdet mellom mennesker jeg blir inspirert av og inspirert til å finne ut av.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg synes det er både irrelevant og skummelt.

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese?

– Det er mange diktsamlinger jeg vil anbefale, mange flotte lyrikere jeg har hatt gleden av å lære å kjenne gjennom deres ord, men skal jeg velge en diktsamling akkurat nå, må det bli danske Inger Christensens Brev i april. Den beskriver våren og sorgen og håpet, du føler uten at hun skriver direkte om det at diktet beskriver tida etter en stor rystelse, en personlig revolusjon da verden må skapes på ny. Sammen med et du, et barn, limer dikterjeget sammen verdensbildet igjen. Det er vakkert og åpent og lyttende gjort.

Hva er det aller beste du har lest, sett eller hørt i det siste?

– Jeg har hørt på Lili Boulangers tonedikt D'un matin du Printemps (En formiddag om våren).