Susanne Mørk: – Etter noen måneder sendte jeg inn et kort lite manus og fikk møter med et forlag. Det var en veldig merkelig opplevelse

Hva handler tekstene dine om?

– Fortellingene mine handler om mennesker som møter mennesker, som regel på litt uvant vis. Mennesker med uklare ønsker. Mennesker som forsvinner. Mennesker som følger etter andre. Noen er ofre for andres ugjerninger, andre har selv et ønske om å bli borte. Noen drar aldri. Noen sitter igjen uavklart.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen til å skrive den?

– Jeg tenker ofte på ondskapen i mennesket, all urettferdighet i verden, og at alt går i sirkler. Fremskritt, tilbakegang... det er trist, men så er vi mennesker heldigvis også skapt slik at vi håper. Håp er vakkert.

Hva vil du formidle med tekstene dine?

– Jeg håper de som leser den synes det er en interessant opplevelse. At de føler et eller annet. Og om jeg i tillegg har klart å skape ord til ettertanke  – ja, da er jeg veldig glad for det.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg skriver nok best hjemme på dagtid, men jeg kan egentlig skrive hvor som helst og når som helst. Idéer kommer ofte i form av drømmer eller en setning som dukker opp i hodet. Det kan også være et bilde, eller en lyd. ASMR er fint. Dessuten har jeg en sterk submekanofobi som jeg noen ganger koser meg med å hause opp ved å se på bilder eller filmer. Jeg skriver intuitivt og uten sperrer, men trenger å ha det forholdsvis rolig rundt meg. Problemer løser jeg også gjerne mens jeg sover. Det første kjæresten min hører om morgenen er ofte: I natt drømte jeg løsningen på problemet!

Hvorfor dette formatet og ikke roman?

– Det dukket opp så mange mennesker i meg da jeg begynte å skrive. Alle med sine egne unike historier. Jeg tvilte aldri på at jeg skulle skrive fortellinger først. De er som små rom man kan gå inn i og forlate, for så å utforske et annet. Noen favoritter som skriver kort er Lydia Davis, Ferdinand von Schirach og Tove Jansson. En av mine favorittbøker er Olga Tukarczuks novellesamling Bisarre fortellinger.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Helt siden jeg som tenåring så filmen Henry & June og leste Anaïs Nins bøker, har jeg tenkt at forfatter må være det mest fantastiske yrket i verden. Men jeg skrev ikke selv, og endte opp med sangutdanning og å danse argentinsk tango mange år etter det. Skrivingen dukket først opp i 2021, under pandemien. Alt var stengt, vi kjedet oss, og jeg satte meg ned for å skrive. Etter noen måneder sendte jeg inn et kort lite manus og fikk møter med et forlag. Det var en veldig merkelig opplevelse.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Da jeg fikk møte med forlag og samtidig kom inn på skriveskoler. Jeg hadde bare skrevet i noen måneder og så tok disse menneskene meg på alvor. Jeg ville så gjerne følge opp, var redd for å skuffe, men rotet en del rundt i starten. Da jeg innså at ingen i verden noensinne satt og holdt pusten i spenning og ventet på boken min, fikk jeg mer ro. Skrivearbeidet ga rom for den veldig langsomme kreative prosessen som jeg aldri fikk på samme måte med de andre kunstformene.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– I drømmen blir den oversatt til japansk og blir oppdaget av Ryusuke Hamaguchi. Så lager han Tokyo-novellen, med Margaret som går fire dager rundt i storbyen med den brukte trusen til elskerinnen til mannen sin på seg, om til en film. (Den vinner Oscar for beste utenlandske film.)

– I virkeligheten, derimot, er det hyggelig uansett uansett hvem som leser boken min, så lenge det er selvvalgt og med nysgjerrighet.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg har bare forsøkt det én gang, på oppfordring fra en jeg kjenner som elsker ChatGPT mer enn livet selv. Etter hans anvisninger la jeg inn masse info for å få best mulig svar, men endte opp med klisjefylte og platte forslag som ikke var spesielt imponerende. Gode etiske retningslinjer må vel være det generelle svaret på spørsmålet over. Men jeg er nok mest negativ enn så lenge.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Hjemsøkelse av Jenny Erpenbeck. Hovedpersonen i boken er egentlig ikke en person, men et sommerhus fra tjuetallet, ved en sjø i Brandenburg, et eller annet sted mellom Berlin og grensen til Polen. Vi følger ulike eiere som flytter inn og ut. Holocaust og murens fall spøker i bakgrunnen. Den beskriver menneskenes flyktige liv opp mot naturen som består rundt dem, i en kjølig og distansert tone. Den boken imponerte meg.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

–  Jeg leser alltid mange bøker på en gang. Og jeg elsker estetikk i alle kunstformer. Det være seg det edle, det velformede, det mørke, det ukomfortable eller det morbide. Nå leser jeg bøker som er vakre på hver sin måte: Sara Stridsbergs Darling River, Hedda Robertsens novellesamling Upraktisk kjærlighet, Eirik S. Røkkums Grisens år og Fredrik Hagens La det bli / En ensom tid.