– Fakta først? Kulturkritikk og presisjon

Leif Ove Larsen, professor i medievitenskap, med tilsvar til Martin Svedmans Penger eller kjærlighet? Et kritisk blikk på dagens litteraturkritikere.

Debatten om litteraturkritikken i nyhetsmediene har pågått med varierende styrke siden Agnar Lirhus gikk i strupen på kulturredaktørene i en kronikk i Aftenposten 5. november i fjor. I siste nummer av Samtiden (1/23) blåser kommentator Martin Svedman liv i glørne.

Han stiller seg ikke bare bak Lirhus’ kritikk, men vil også stille krav til kulturredaktørene om at de må vise «omsorg og kritisk kjærlighet» for litteraturen de anmelder. I sin kommentar avlegger han også undertegnende en visitt, nemlig som sannhetsvitne for at Lirhus har rett i sin kritikk. Jeg har, skriver Svedman, nemlig levert forskningsresultater som «gir Lirhus rett på omtrent alle punkter». Det er en påstand jeg ikke uten videre kan underskrive på.

Det er prisverdig av Svedman å utfordre kulturredaktørene til å redegjøre for sine prioriteringer og idealer for litteraturkritikken. Kulturredaktørene kan på utmerket vis svare for seg selv, noe de også har gjort. Min kommentar gjelder Svedmans referanser til min forskning, og en bruk av kilder og begreper som i beste fall er upresis.

Kildebruk

Konteksten er altså Lirhus’ kritikk av det han mener er en tiltakende kommersialisering av litteraturkritikken i nyhetsmediene, med fokusering på bestselgende forfattere og tette bånd mellom forlag og kulturredaksjoner. Kulturredaksjonene tenderer slik til å bli reklamebyråer for forlagene, hevder Lirhus.

Svedman peker så på en undersøkelse utført av medieanalysebyrået Retriever som viser at ti bokutgivelser siste høst fikk en tredel av medieomtalen, og at mange av de 200 utgitte bøkene (skjønnlitterære, antar jeg) det siste året «ikke har fått en eneste anmeldelse». I neste setning heter det så at «forskning gjort av professor Leif Ove Larsen ved Universitetet i Bergen, gir Lirhus rett på omtrent alle punkter». Videre står det at «redusering av saker og anmelderi» skyldes «’datafisering, nisjifisering og journalistifisering’ i kulturredaksjonene». Her stopper utlegningen av forskningen i Bergen.

Min første kommentar gjelder kildebruken til Svedman. Kilden, som prisverdig oppgis, er en artikkel i fagbladet Journalisten. Artikkelen er et referat fra et dagsseminar om mediene og kulturfeltet. Her holdt jeg en kort innledning. Fra dette innlegget har Journalistens journalist tatt med noen spissformulerte poenger fra mitt anslag, hvor jeg sammenfatter debatten om kulturjournalistikken slik den har utspilt seg i mediene de siste årene. Riktignok viser jeg til noen foreløpige (upubliserte) data fra et pågående arbeid, men hvordan disse dataene gir «Lirhus rett på omtrent alle punkter» er ikke lett å forstå. Hadde Svedman sjekket kilden litt bedre, ville han kanskje funnet fram til innlegget, publisert i en lett revidert og noe utvidet versjon på tenketanken KRAFT sin hjemmeside.

Sentrale utviklingstrekk i kulturjournalistikken

Min andre kommentar gjelder innholdet i innlegget på Pressens hus. Der presenterte jeg ikke empirisk forskning som støtter eller motsier kritikken fra Lirhus, men skisserte tre perspektiver på kulturjournalistikkens utvikling de siste to-tre tiårene. Innlegget var et forsøk på å tenke høyt omkring hvordan disse tre perspektivene gir et analytisk rammeverk for å forstå det jeg mener er sentrale utviklingstrekk i kulturjournalistikken siden årtusenskiftet.

Kommersialisering av litteraturjournalistikken var ikke et tema som ble diskutert, ei heller påstander om samrøre mellom kulturredaksjoner og forlag.

Hva var det så jeg snakket om på Pressens hus? Hovedpoenget var lansering av en hypotese til debatt: Digitaliseringen av mediene har skapt en «usynlighetskrise» for kulturstoffet i allmennmediene. Med det mener jeg at kulturjournalistikk i det digitale medielandskapet inntar en mindre sentral plass i det offentlige rom, og i mindre grad er en felles referanseramme for formidling og fortolkning av kulturelle uttrykk, og overvåkning av kulturens institusjoner og aktører, enn i tiden før den digitale disrupsjonen. Denne hypotesen ble underbygget gjennom de tre nøkkelbegrepene i foredraget.

«Datafisering», «nisjifisering», «journalistifisering»

«Datafisering» viser til hvordan tilgang til leserdata og endrede leservaner kan ha påvirket strategiske valg i nyhetsmediene allment og forhold til kulturstoffet spesielt. En helt spesiell utfordring for kulturstoffet er synlighet på nettavisenes framsider – fronten. Når papirlesningen faller, blir online-avisen stedet hvor journalistikken møter leseren. Stoff som ikke når opp blant de 12-15 øverste sakene, blir lite synlig – og lite lest. Svært få lesere går inn via fanen «Kultur» som gjerne, men ikke alltid, finnes i menyen øverst, eller scroller lenger ned enn til sak 15. Fronten er nyhetsdrevet (hendelsesorientert), og her sliter det langsomme og analytiske kulturstoffet med å bli prioritert av desksjefen og deretter av algoritmene. Dette er en utfordring kulturredaktørene må løse. Hvordan de jobber med å øke synligheten, er avgjørende for kulturjournalistikkens videre liv i allmennmediene – inklusiv NRK.

«Nisjifisering»: I det nye, digitale medielandskapet er det to redaksjoner som både satser på og øker volumet på kulturstoffet: Klassekampen og Morgenbladet. Felles for de to avisene er at de primært er papiraviser. Nettutgaven til Klassekampen er tilnærmet papir på nett, mens ukeavisen Morgenbladet i noen grad har begynt å utvikle nett-journalistikken. Poenget er at begge er nisjeaviser som har styrket sin kultursatsing for lesere med høyere utdannelse enn gjennomsnittet, og som fortsatt foretrekker å lese avisen på papir. Kulturjournalistikk trives best på papir, kunne vi sagt. Men så enkelt er det ikke.

Nylig har det dukket opp flere nye nettpublikasjoner som profilerer seg på kulturstoff, for eksempel Subjekt og Tidens ånd. Disse følger kulturfeltet tett med nyhetsstoff og kommentarer, samt anmeldelser fra et bredt spekter av kulturuttrykk. Framveksten av nisjepublikasjoner på kulturfeltet, tyder på at der er interesse for å lese om kultur. Spørsmålet er om ikke digitaliseringen for det første har åpnet for en mer mangfoldig kulturjournalistikk i det norske medielandskapet. For det andre kan det virke som om kulturjournalistikk i økende grad er nisjestoff for lesere med mer kulturell kapital og betalingsvilje enn gjennomsnittet.

Min siste dimensjon, «journalistifisering», beskriver hvordan kulturjournalistikkens idealer nærmer seg nyhetsjournalistikkens. Hypotesen er at kulturjournalistikk var noe for seg selv innenfor journalistikken, en type journalistikk preget av andre idealer og normer enn den vanlige nyhetsjournalistikken. Ikke minst var kulturjournalister gjerne godt utdannet, typisk hadde de et humanistisk hovedfag bak seg, og de var spesielt opptatt av og glad i kultur. Klisjéen var nettopp det Svedman etterlyser: Kulturjournalistene hadde omsorg for og kjærlighet til kunst og kultur.

Problemet er at slike idealer er langt unna journalistiske profesjonsidealer om kildebruk og -distanse, tydelig skille mellom nyhetsreportasje og meningssjangre, og en grunnleggende skepsis til alle former for autoritet og makt. Dette ga seg utslag i en tiltakende kritikk mot det som ble kalt for slapp lanseringsjournalistikk («i den gode saks tjeneste»). Jo Bech-Karlsens bok fra 1991, Kulturjournalistikk: Avkobling eller tilkobling er et vannskille i denne kritikken. Men tydeligst er den nok formulert i Trygve Aas Olsens lærebok Kritisk kulturjournalistikk fra 2014.

Kulturjournalistikken har så å si vært blottet for kritisk, undersøkende journalistikk. Hvor mange SKUP-priser har gått til kulturjournalister? De siste årene har norske kulturredaksjoner strevet med å løsrive seg fra denne tradisjonen, med mål om å bli som andre nyhetsjournalister. Det har foregått en journalistfaglig profesjonalisering i kulturredaksjonene. I noen medier er derfor kulturjournalistene samlokalisert med nyhetsredaksjonen. Skal de få sine kultursaker på fronten, må de forholde seg til de samme nyhetskriteriene som andre saker.

En annen del av dette bildet er at anmelderne stort sett er ute av redaksjonene. De fleste mediene holder seg ikke lenger med «in-house» kritikere. Disse er freelance, noen med en jobb i akademia. Hvorvidt anmelderiet er preget av en journalistifisering, er så vidt jeg vet ikke undersøkt på systematisk vis. Men at det ligger et press for å finne en form og formuleringer som fungerer på digitale flater, er det gode grunner til tro. Det er ikke usannsynlig å mene at det også gjelder for kommentatorer.

Mange anmeldere har kort tid på seg om de skal få en anstendig timebetaling for arbeidet. Hastverk preget også Svedmans kommentar. Å påberope forskningsmessig belegg for en omstridt påstand i en debatt, gjennom å sitere fra ingressen i en journalistisk artikkel, er for enkelt. Å få fram ny kunnskap om kulturjournalistikkens utvikling og rolle i mediene og i den kulturelle offentligheten, krever innsikt i journalistikkens rammevilkår i det digitale medielandskapet – og forståelse for aktørenes handlingsrom og prioriteringer. Et bedre kunnskapsgrunnlag gir også grunnlag for en begrunnet kritikk av mediene. Dette er ambisjonen for det pågående forskningsprosjektet om kulturjournalistikk ved Universitetet i Bergen.

Leif Ove Larsen er professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen.