I anledning ­Robinson Crusoe

Den opprinnelig tyske forfatter Stefan Heym, den gang med amerikansk statsborgerskap, ga i Chicago i 1970 ut den særegne boken «The Queen against Defoe and other Stories», oversatt til norsk av Ivar Eskeland og utgitt på Oktober i 1982 med tittelen «Nidskriftet eller Dronningi mot Defoe».

Farlig skribent

Heym hadde sine politiske grunner til utgivelsen, lett tolkbar som en kodifisert kritikk av DDR, men det skal vi la ligge her, og begi oss til det historiske innholdet.

«Nidskriftet», datert til tidlig 1700-tall og stedfestet til Storbritannia, er fortalt av en Josiah Creech, lakei for jarlen av Nottingham, som hemningsløst roser et nylig utkommet skrift med tittelen «Kort prosess mot dissenterne». Jarlen er oppdiktet, men ikke skriftet. Bakgrunnen var et krav fra deler av adelen og presteskapet om at dissentere, medlemmer av trossamfunn utenfor den dominerende kirken, ikke lenger skulle få tilgang til offentlige stillinger. Forfatteren av skriftet, ukjente Daniel Defoe, gikk lenger, han hevdet med solid argumenterende tyngde at dissenterne ikke bare burde få yrkesforbud, men like frem deporteres eller henges. «Kirken ble korsfestet mellom to tyver. La oss nå korsfeste tyvene.» «Det lyder bra, ikke sant», sier jarlen til lakeien. «Litt for bra, kanskje», svarer lakeien. «Nettopp», avslutter jarlen samtalen.

Gapestokk og blomster

Dermed kommer de frem til det som gikk store deler av den britiske øvrigheten hus forbi: Skriftet er ironisk ment. Det overrasker ikke den snartenkte jarlen, som filosoferer over hvorfor alt ukristelig og nedbrytende er så mye mer oppfinnsomt og virkningsfullt skrevet enn de hederlige, gudfryktige traktater som kommer fra kirken: Gud installerte ingen trykkpresse i Edens Have, følgelig er det djevelen som har funnet opp alfabetet.

Det satiriske skriftets formål er å kle av ledende embedsmenn. Lakeien får et enkelt oppdrag: Få tak i denne mannen, som er en større fare for staten og kirken enn hele den franske hær. Creech går systematisk til verks, og tar rede på at forfatteren er rundt 40, har rynkete ansiktstrekk og mørkt brunt hår som han skjuler med parykk, bøyd nese og en stor føflekk ved munnen. Alliert med en konstabel finner han Defoe, som imidlertid smetter unna. Resten av fortellingen følger den virkelige historien, som er såpass dramatisk at ingen videre diktning trengs. Det blir allment kjent at skriftet er ironisk ment og derfor livsfarlig, og selve Parlamentet setter ut arrestordre på Defoe for å ha ærekrenket landets ledende politikere ved å fremstille dem som «blodtørstige villmenn». Defoe selv går i dekning så godt han kan, men må etter hvert gi opp og melde seg. I 1703 blir han så endelig dømt til tre dager i gapestokk og deretter forvaring. Problemet var at han i mellomtiden hadde blitt særs populær, så straffen var en betinget suksess. Folk stimlet sammen rundt gapestokken og kastet blomster på ham og ropte «Good old Dan!», ifølge samtidige vitner.

Ferdig som spion

Noen måneder i Newgatefengslet kom han imidlertid ikke unna, men også der var han aktiv. Ikke bare startet han sin første avis fra fengslet, han kom også i forhandlingsposisjon med representanter for dronningen, i tillegg til finansminister Robert Harley. Defoe tilbød seg å bli Torypartiets politiske skribent og spion, mot at han ble løslatt.

Slik ble det, og Defoe startet tidsskriftet «The Review» i 1704, og skrev der i årevis essays og lederartikler om samtidsemner, i en form som skulle bli normativ for utviklingen av pressen i lang tid. Parallelt med dette reiste han rundt i Storbritannia og bygde opp et nettverk av agenter, det ble grunnlaget for British Secret Service. Da Harley ble avsatt på grunn av alkoholisme, dronning Anne døde og det ble regjeringsskifte, ble Defoe fengslet igjen. Nok en gang tilbød han seg som spion, men ble avslørt som dobbeltagent, og spionkarrieren var over for godt.

Robinson blir til

Han var blitt 60 år, og var fortsatt full av virketrang. Hva skulle han gjøre nå? Tja, kanskje skrive en skjønnlitterær bok? Han hadde kommet over en historie om Alexander Selkirk, en skotte som rotet seg opp i problemer, dro til sjøs, ble utsatt for sjørøvere og satt i land på den ubebodde øya «Mas a Tierra», vest for Chile. Her oppholdt han seg i fire år til han ble funnet og tatt om bord av en kaptein, alt beskrevet i «En overraskende beretning om Alexander Selkirk skrevet av ham selv». Defoe fant navnet «Robinson Crusoe» på en gravsten på en liten, avsides kirkegård, og skrev så romanen «Robinson Crusoes liv og høyst overraskende eventyr, skrevet av ham selv». Inspirasjon er et mildt ord.

Boken, som feirer sitt 300 års-jubileum i år, ble, for å si det mildt, en suksess. Fabelen er så grundig kopiert at «robinsonade» er blitt et uttrykk. Beretningen går som en grunnfortelling om europeisk sivilisasjonsutvikling. Noe rasistisk, men det var jo de virkelige sivilisasjonsbærerne også. Det er livsfarlig, men også forlokkende, å strande på en øy uten moderne forstyrrelser og unødvendigheter, uten komfort. Det kan tenkes som en prøvelse på hva som i bunn og grunn bor i oss. Ville vi ha klart det?

Bygge fra grunnen

Opplysningstidens tanke var at mennesket er godt av natur. Det gjelder å hegne om, styrke og fremelske denne naturen. Jean-Jaques Rousseaus «Émil, eller om oppdragelsen» var banebrytende på dette området. Émil vokser opp alene sammen med en lærer, og han skal lære av livet, ikke bøkene. Bare én bok skal han kjenne, og det er ikke Bibelen eller Odysseen, nei det er Daniel Defoes «Robinson Crusoe», fordi denne fortellingen viser hvordan et enkelt individ kan bygge opp sin tilværelse fra grunnen av, ved å være viljesterk og høste erfaringer.

Jada. Robinson var ydmyk og jevnt over en sympatisk representant for det britiske imperium. Nåtidens TV-program som bar hans navn, en av de første reality-seriene, var et pionerprosjekt i tidens profittbaserte oppvisninger i selvopptatt sleiphet, der målet er å bli kjendis. I jubileumsåret for boken kan vi gjerne tenke litt over akkurat dette. Og dessuten at forfatterens liv, berørt av Stefan Heym, i dag fremstår som atskillig mer spennende enn romanen. I tillegg kan jo de som har passert 60, og fortsatt har en ikke virkeliggjort drøm om å skrive en roman, få fornyet optimisme og sette i gang.