– Karakterene mine drives av en glupsk lidenskap

Hva handler novellesamlingen om?

–  Upraktisk kjærlighet handler om jenter som navigerer i verden, kvinner som ikke helt har funnet seg til rette, gryende seksualitet, begjær som sprer seg ut i omgivelser og rom, en svakhet for det upassende og abjekte. Sult som utgangspunkt, karakterene mine drives av en glupsk lidenskap.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen til å skrive den?

–  Upraktisk kjærlighet var opprinnelig et essay jeg skrev om filmene til Eric Rohmer og Luis Buñuel og tekstene til Mary Ruefle. Jeg vil gjerne at karakterene mine skal vingle og veive og feile sånn som de gjør i Rohmers filmer. Dessuten har jeg sansen for det makabre hos Buñuel. Sex og død. Et oppheng i overflater og detaljer. Forelskelse var også en faktor, en følelse av omveltning og at alt begynte på nytt. Essayet førte til at jeg møtte ham som er kjæresten min i dag. Der og da ga det ikke mening å være dypt inne i en roman. Jeg måtte skrive noveller! Noen av de forfatterne jeg setter høyest skriver noveller, så det har på en måte vokst i meg i flere år. Amy Hempel er dronningen! Novelleformen gir mer frihet, syns jeg, den tillater mer bevegelse i sinnet, bevegelse i livet.

Hva vil du formidle med novellene dine?

–  I starten tenkte jeg at jeg ville skrive en lykkelig bok om ny kjærlighet, men så dykket jeg heller ned i pubertetens uskyld, angst og mørke. Her har jeg vært inspirert av film, særlig Catherine Breillat og Sofia Coppola. Pubertet er et takknemlig emne! Upraktisk er et positivt ladet ord for meg, hvis kjærligheten er upraktisk er det fordi den butter imot ytre standarder og krav, den vil ikke tilpasse seg samfunnets normer, og i det finnes frihet.

Blir tekstene dine til på kort tid etter at du får en idé, eller kan du snekre på dem i flere år?

–  Både og. Noen historier romsterer og gjentar seg, andre kommer mer plutselig, men kanskje som en ny versjon av det som allerede lå der og slumret. Nå har jeg blitt mer nostalgisk de siste årene og opptatt av barndommens og tenårenes palett, det tidlige 1990-tallet, uskyldens tiår. Å skrive er alltid et slags gjenopprettingsarbeid.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

–  Jeg kommer tilbake til drømmer, betydningen av drøm, opprøret og utopien som finnes i drømmespråk og fantasier. Drømmelogg er ofte et utgangspunkt for tekst. Jeg vil gjerne at leseren kan fortape seg. Fortapelse er viktig! Jeg blir påvirket av steder og reiser, så det har sivet inn i tekstene. Tittelen på den andre novellen, Piscines Pyrenees, er fra et firma som spyler bassenger i Pyreneene.

Hvorfor novelle og ikke roman?

–  Jeg liker godt at hver novelle er sitt eget univers, en egen rytme, med sine egne lover og rådende prinsipper. Å kunne forsvinne i en verden for så å gå helt ut av den og videre til noe annet. Det er helt klart overlapp mellom de seks fortellingene, men i tone og form har de hver sin logikk, hver sin gyldighet, og det har vært befriende.  

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Jeg har alltid skrevet dagbok og mistet meg selv i bøker og filmer. I prosessen med Upraktisk kjærlighet har jeg sett på nytt en del av de filmene jeg ble inspirert av helt i starten, The Big Sleep (1946), The Long Goodbye (1973), The Blue Dahlia (1946). Regnfylte netter og femme fataler. Hjernen min følger ikke plot, men jeg elsker den søvnige, smuldrende sanseligheten i de klassiske noirene. Utover det har jeg en ekstra glede av eldre kvinners visdom, i romanene til Rachel Ingalls, for eksempel, og Rosemary Tonks!

Kan du nevne én person du håper leser boken?

–  Den ideelle leser er tålmodig og åpen for tvetydighet. Jeg syns det er leit at samtalen om litteratur i dag dreier seg så mye om å ta et klart standpunkt og mene noe hardt og strengt og steilt. Det blir jo ganske instrumentelt! Jeg vil at litteraturen skal være et rom for å romstere, sanse, føle, navigere. Ellers håper jeg at mine tidligere kolleger på Galleri F 15 i Moss leser. En av novellene er lagt der. Et fiktivt galleri i teksten, men min arbeidsplass var der.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

–  Joy Williams' Taking Care fra 1985. Den var med meg på alle strandturer for et par år siden, en perfekt novellesamling, også en perfekt tittel. Jeg er svak for det ikke-sensasjonelle, liksom bedagelig tragikomiske.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

–  Nå har jeg begynt på Walter Benjamins Passasjeverket. Det er et takknemlig punkt å komme til, å være klar for å lese en bok for første gang. Ofte utsetter jeg å lese bestemte bøker i evigheter fordi jeg har høye forventninger og vil være åpen og mottakelig og på riktig sted. Noen ganger kommer man aldri til det riktige stedet. Men denne våren er endelig tiden inne for å lese Passasjeverket, og det er en glede! Blant mye annet minner Walter Benjamin oss på nytten av lek, at lek er ikke bare viktig, lek er nødvendig. Hittil har jeg lest om prostituerte og spill og tenkte å fortsette med kjedsomheten.