Torild Wardenær: – Poesien er for meg en fullverdig måte å orientere meg i verden på

Hva skriver du dikt om?

– Poesien er for meg en fullverdig måte å orientere meg i verden på.

– Jeg skriver om alt som angår meg som menneske. Det kan innlemme vitenskapene, filosofi, naturen, mytologier, politikk – og så klart de uuttømmelige temaene: kjærligheten, livet og døden.

Er det noe fra ditt eget liv eller samtiden du henter ideene til diktene fra?

– For eksempel fra eget (foster)liv: Samlingen Forløp (2016) er basert på en 40 uker lang tilblivelse fra mars til november 1951, i form av utviklingen av et foster, og med samtidige ytre hendelser i verden innskrevet. Samtidsaspektet fins eksplisitt i tematikken i Eks jordisk (2024), en samling som omtaler naturtap. Likeså i Mens Higgsbosonet gnager (2011), som faktisk ble skrevet før den vitenskapelige oppdagelsen av partikkelen ble kunngjort. Dikt har mange dimensjoner i seg – og vil uunngåelig hente stoff fra det personlige livet, så vel som fra omverdenen.

Hvorfor dikt?

– Lyrikksjangeren har noen trekk som kjennes grunnleggende riktige for meg å arbeide innenfor: Musikalitet og visualitet, nærhet mellom den talende og det omtalte, betydningstetthet og selvrefleksivitet. Men poesien er en høyst elastisk sjanger som også kan tillate seg å gjøre radikale brudd med konvensjoner. Dessuten åpner gode dikt opp for assosiasjonsfelt og har dermed potensial til å berøre eller gå i dybden med mye, og ofte i en kort form.

– For øvrig er det ikke slik at jeg kan velge om jeg skal skrive en roman eller en novelle. Det blir oftest dikt og prosadikt, uansett hva jeg setter meg fore.

Hva vil du formidle gjennom diktene dine?

– Det som er det essensielle i kunsten: Å forsøke å kommunisere hvordan det er å være menneske i tid og rom.

Er det et av diktene dine du vil dele?

– Diktet Spøkelsesorkidé (Epipogium aphyllum), som en påminnelse om regjeringens lunkne ansvarsholdning overfor Naturmeldingen, som kom i høst.

[Se nederst i artikkelen.]

Kan du nevne én person du håper leser diktsamlingen din?

– Kanskje en ihuga dikt-skeptiker, som dermed forhåpentligvis vil bli reformert.

Hvem eller hva har inspirert deg til å skrive dikt?

– Først barndommens voksenpersoner, deretter voksenlivets litterære helter, altfor mange til å nevne. Men sannsynligvis også følgende: En lidenskap for litteraturen som jeg tror startet med at jeg fikk barnebokserien Mitt Skattkammer, som seksåring. Jeg lærte meg selv å lese ved å se på bildene, og deretter tvinge de krokete bokstavtegnene til å forme seg til sammenhenger, dvs. ord. Ordene kunne sies fram også, oppdaget jeg, og hadde rytme i seg. Så kunne tegn og rytme på forunderlig vis, bli til fortellinger.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg lar selvfølgelig kunstig intelligens svare på det, og kan vel si meg enig med Chat GPT-en sin konklusjon: «Generelt sett er KI i kunsten et felt i utvikling som gir rom for både innovasjon og refleksjon, og det vil bli spennende å se hvordan det utvikler seg fremover.»

Finnes det en bok eller diktsamling du vil anbefale andre å lese?

– The Road av Cormac McCarthy. Forfatteren gjør nettopp det som stor litteratur makter: Å innsette leseren med uendelig gru, men også å holde fram det ukrenkelige håpet, og en tro på menneskers styrke og godhet.

Hva er det aller beste du har lest, sett eller hørt i det siste?

– Utstilling: Den svensk-samiske kunstneren Britta Marakatt-Labba på Nasjonalmuseet. Episke tekstilbroderier med temaer knyttet til kunstnerens refleksjoner rundt økologi, klima, feminisme og samisk identitet.

Huldreblom Epipogium aphyllum

(Spøkelsesorkidé)

Nattergalen, Luscinia luscinia, synger så høyt at det kan høres
på to kilometers avstand. Sangen bærer over trærnes lauvtak,
over bekken og markene, mot den mosedekte bunnen i gammelskogen.

 Så høyt og klart er det at den lille fuglen nok kan synge fram huldreblom der, spøkelsesorkidéen uten klorofyll og med gjennomskinnelig bar stengel og eterisk vakre hvite blomster, som om de skulle være av en annen verden.

Og kanskje er det bare den sjeldent opptredende nattergalen,
den også brunkamuflert og uanselig i juninatten, som kan lokke på huldrebloms hvite gjennomlyste blomster, de ennå dypt uferdige i sine kapsler under jorda, omspunnet av sopphår og rottrevler.

For når andre fugler tier, synger nattergalen sitt eget navn i retning gammelskogen, luscinia luscinia, og vi drømmer sammen med den, halvt hypnotisert av den insisterende lokkingen på spøkelsesorkidéen, inntil det skarpe morgenlyset tar tak i oss og river oss ut av tilløpene til svermeri, for skogen står taus og sakesløs tilbake.

Derfor skriver vi til stortingsrepresentantene, inntrengende, om bekymringene vi har for naturskogen og alle de utrydningstruede artene der.

Før det har vi motvillig, men av strategiske grunner, måttet forkaste den første opprørte henvendelsen, der vi krevde akutt aksjon, og i tillegg
ordla oss i vanvittig rasende vendinger.

Så vi skriver til Energi- og miljøkomiteen, saklig og besinnet nå, men vi vet at et vilt opprør ulmer.